Simon Peter lærer om tro
Vi skal samle tankene om en fortelling om Jesus, fra Lukasevangeliets femte kapittel. Der forteller Lukas at «folket trengte seg sammen om ham for å høre Guds ord». Det er en nøkkelsetning for å forstå hele fortellingen. Der folk kommer sammen for å høre Jesu ord, der vil det skje noe av åndelig verdi.
Motsatt må vi si: Når det er så mye åndsfattigdom og kristelig hjelpeløshet blant oss, skyldes det at ordet fra Guds munn ikke får plass i livene våre.
Fortellingen vi tenker på, er hentet fra Genesaretsjøen, en hjerteformet innsjø i det nordlige Israel. Jesus er der. Han står ved stranden av den sjøen som også ble kalt Tiberias-sjøen.
«Da så han to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem; de holdt på å skylle garna.» Scenen er rett og slett hverdagslig. Det skjer på tusen steder, også i vår tid. Fiskere kommer til brygga fra noen timer ute på vannet.
Fiskeren Peter hadde hatt en svart natt. Ingen fisk, bare grønske i garna, og den måtte skylles ut.
Men Jesus er der. Da blir alt annerledes. Jesus tar initiativ, og det meste av det som fortelles om ham, er forbausende og uventet. «Han gikk da om bord i en av båtene, som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Og han satte seg og lærte folket fra båten.»
Peters fiskebåt ble talerstol mens folk satt på land og hørte på. Jesus satte seg og underviste fra båten, ikke bare fordi det er trygt å sitte og ikke stå i en båt, men fordi talere vanligvis satt og underviste på den tiden, mens tilhørerne sto.
Ja vel, en fiks løsning, en båt som talerstol. Tilhørere på land. Ennå blir vi ikke overrasket. Men nå bygger det opp til noe:
«Da han sluttet å tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet og kast ut garna til fangst!» Bibeltimen er over. Peter får det tvilsomme rådet å dra ut på dypt vann. Vanligvis er det vel fisk å få på grunnene? Hadde han særlig greie på fiske, den tømmermannssønnen og forkynneren som sto der?
Peter er ydmyk nok til ikke å protestere. «Simon svarte og sa til ham: Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg kaste ut garna.»
Du viser oss hva tro er
Jeg må bare si: - Praktfullt, Simon Peter! Du viser oss hva tro er. Tro er å gå imot følelser og fordommer og satse på hva Jesus sier.
Det er som om Peter tenker: En svart natt ligger bak meg. Et merkelig råd lyder i ørene mine. Men jeg vet hvem som gir det rådet.
Det er Mesteren, han som sier: «Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det.» (Joh 13,13)
Har du gjort Jesus til Mester og Herre i livet ditt? Tør du å satse på et ord fra Mesteren?
Peter tenker: Det jeg drev med, lyktes ikke, men jeg prøver det samme en gang til. Det er tross alt i nærheten av noe jeg har drevet med før. Men kan vi lykkes når sola står høyt på himmelen? Vanligvis gjør vi ikke det. Kan vi lykkes på dypet? Vanligvis gjør vi ikke det. Men på ditt ord, Mester. Jeg prøver det jeg kan, å kaste garn, det som har mislykkes nå nettopp, men på ditt ord, Mester.
Lukas forteller nøkternt: «De gjorde så, og de fanget så mye fisk at garna holdt på å revne. De vinket da til lagsbrødrene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. De kom, og de fylte begge båtene slik at de holdt på å synke.»
Maken til fangst hadde de aldri opplevd før. Har du vært på fisketur og fått så mye at du var redd dere kom til å gå til bunns? Neppe. Har du noen gang fått så mye at du måtte be konkurrentene komme og berge deg fra katastrofen? Neppe.
Satse på et ord fra Herren
Peter viste hva tro er. Tro er å satse på et ord fra Herren. Hoppe ut i det ukjente. Ta en risiko. Den var ikke større enn at han risikerte å dumme seg ut. Men det vil alltid vise seg som noe stort og underfullt, det som har med Jesus å gjøre.
Her skjedde et under. Men ikke bare det. Her var et tegn, en peker, et veiskilt. Hendelsen viser hvor stor Jesus er.
Det er ikke noe vits i å tro på noe, hvis det du tror på, ikke er sant og stort. Er han verdt tilliten, han om hvem du sier: På ditt ord?
- Jeg har prøvd før. Det mislyktes. Men på ditt ord, Mester, satser jeg.
Så viser Jesus i et glimt hvem han er: Menneske og Gud. Mester og Herre, ja, jeg er, sier Jesus. Jeg er - Ego eimi, heter det på gresk. Det er selve gudsnavnet Jahve, Jehova, han som åpenbarte seg for Moses, han som førte folket gjennom ørkenen. Han er stor. Han er Gud. Han er Herre og Mester. Underet med den enorme fiskefangsten peker på ham!
«Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann! For redsel kom over ham og alle dem som var sammen med ham, over fiskefangsten de hadde fått.»
Peter fikk se seg selv
Ble de redde på grunn av et berg med fisk? Nei, de så Jesus, som tegnet pekte på. Og da fikk Peter og de andre se seg selv.
Gå fra meg, Jesus! Jeg passer ikke sammen med deg. Du er stor, du er Gud, du er ren, du er hellig. Jeg er en syndig mann.
Plutselig var Peter blitt så liten. Det var blitt så stor avstand mellom Jesus og Peter.
Noen mener at tro på Gud fører til at en blir mye mer tilfreds med seg selv. Selvtilliten blir større. Pågangsmotet vokser. Men det er ikke uten videre sant. Slik gikk det i hvert fall ikke med Peter. Han ble skuffet over seg selv. Han så sin egen synd. Den var ikke bare der på overflaten. Nei, synden lå på dypet i hjertet hans. Personligheten hans hadde så mange urene motiver, viljen sprikte i så mange retninger. Her var ingen stemning for å tenke overfladisk. - Gå fra meg, Herre!
Syndens dypeste alvor er at vi fratas retten til å være sammen med Jesus. I Det gamle testamente leser vi om den fromme presten Esra som ydmyket seg for Gud: «Jeg kastet meg på kne og rakte ut mine hender til Herren min Gud, og jeg sa: Min Gud! Jeg er så skamfull og ydmyket at jeg ikke kan løfte mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen.» (Esr 9,5-6)
Peter kjente nok til denne bønnen. Tolleren i templet som sto nederst ved utgangsdøren og ba om nåde, kjente nok denne bønnen. – Misgjerningene våre har vokst oss over hodet.
Men så er det dette forunderlige: Jesus elsker syndere. Han tar seg av den mislykkede. Jesus ville slett ikke forlate Peter. Jesus forlater aldri en synder som har sett sin egen syndige tilstand.
Ikke slik at Jesus tok synden lettvint. Peter ble senere vitne til hvordan Jesus ble pint og plaget og til slutt korsfestet. Jesus tok på seg ansvaret for syndene våre. Han gikk inn i mørket og ble forlatt av Gud – for at hver den som tror, skal slippe å bli forlatt av Gud.
Derfor kunne Jesus ha med syndere å gjøre. «Jesus sa til Simon: Frykt ikke!» Vær ikke redd! Dette underfulle og sterke og trygge ordet: Frykt ikke! Det lød både ved Jesu fødsel og ved hans oppstandelse.
Fra nå av fange mennesker
Det lyder i dag til deg også: «Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker.»
Hva er det å tro på Jesus?
- Tro er å trosse fordommer og følelser.
- Tro er å bygge på et ord av Jesus.
- Tro er å få et sant bilde av Jesus og et sant bilde av seg selv.
- Tro er å få en ny tjeneste.
Nå måtte Simon Peter dra båten litt lengre opp på stranda enn han hadde pleid å gjøre. Han skulle følge Jesus i en ny tjeneste.
Hva slags tjeneste? «Fange mennesker.» Hva er nå det? «Menneskefisker?» Hvordan skal det skje?
Peter visste ikke der og da. Men han var gått inn i himmelrikets skole. Han skulle få en livslang læretid. Når han bare fulgte Jesus, ville han se at oppgavene ble lagt til rette. Fisken er der. Løftene er der. Mester, vi går på ditt ord.
Tomme garn?
Er din hverdag ofte preget av tomme garn og mislykket innsats? Jeg kjenner meg igjen i Simon Peters opplevelse. Altfor sjelden ser jeg enkeltpersonene jeg møter, som kandidater for Guds rike. Altfor sjelden ser jeg stimen av mennesker som en fangst Herren vil skal bli høstet inn. Så er jeg heller ingen apostel.
Men jeg vil være en disippel. Jeg vil følge etter Jesus i hverdagen min. Jeg vil gjerne bli preget av en Gå ut-livsstil. Jeg vil ikke gå alene. Jeg vil gå sammen Guds folk. Men det viktigste er at jeg følger Jesus.
George Campbell Morgan var en stor britisk forkynner et stykke før vår tid. Men han begynte som alle andre med skolegang og studier. Og da kan det skje at man blir forelsket. Han nølte litt med å fri til henne, og han sa: «Jeg tror Gud har lagt på mitt hjerte å si radikale ting til Guds menighet. Det er ikke sikkert at jeg blir noen suksess. Kanskje jeg blir forfulgt. Jeg har ikke lyst til å trekke deg inn i slike ting. Kanskje om fem-seks år, da er jeg muligens etablert, så da kan jeg tilby min hånd til ekteskap.» Kjapt svarte den unge, trossterke kvinnen: «Hvis jeg ikke kan få lov å klatre opp på fjellet sammen med deg, vil jeg bli skamfull om jeg bare skal møte deg på toppen!»
Også hun ville gå på Mesterens ord. Hun visste det ville koste. Hun var ikke lidelsessky. Hun hadde en kjærlighet som var dyp nok til å klatre sammen med den hun var glad i.
Tenk på George og kjæresten, tenk på Simon Peter, men tenk mest på Jesus. Han gir deg nye sjanser. Han sier: Prøv igjen. Ikke gi opp. Jeg er glad i deg. Jeg vil følge deg. Jeg vil ikke svikte deg.
Ikke noe kan skille fra Kristi kjærlighet
Paulus skrev som sin overbevisning, at «verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre». (Rom 8,39) Ingen ting kommer mellom deg og Jesus, hvis ikke du selv velger å komme på avstand fra ham. – Gå fra meg, jeg er en synder, sier kanskje du. – Kom til meg, du som strever, sier Jesus.
Til elevene sine sa Jesus: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn.» (Joh 15,16) Herren valgte ut temperamentsfulle Peter. Han valgte ut så mange, menn og kvinner som det gikk opp og ned for. Men de ville være i følge med Jesus. Jesus elsket dem og ga dem nye sjanser.
Jeg har en hilsen til deg, du som tenker på en mislykket natt, svarte garn og synder på samvittigheten. Herren sier: «Og jeg vil igjen ta meg av deg. Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly.» (Jes 1,25)
Jeg vil igjen ta meg av deg, sier Herren.
OPL253
