Med Rut ut på Guds åker

Så skjedde det tragiske at alle tre mennene døde i løpet av kort tid. Tre enker satt igjen – én godt voksen, og to unge. En jødisk svigermor fra Betlehem, to svigerdøtre fra Moab. Hva nå? Å være enke kan være vanskelig nok i vår tid. På den tiden var det nesten håpløst, sosialt og økonomisk.

Svigermor No’omi ville nå vende tilbake til Betlehem, hvor hun kom fra. Og No’omi sa til sine to svigerdøtre: «Vend nå om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus. Måtte Herren vise godhet mot dere, som dere har gjort mot de døde og mot meg! Herren gi at dere må finne et hjem, hver i sin manns hus! Og hun kysset dem. Men de brast i gråt og sa til henne: Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk.» (Rut 1,8-10)

Dette var vanskelig for alle tre. De var i sorg. De ble dratt mellom flere lojaliteter – mot hverandre, mot to hjemland, mot to typer framtid.

Hvorfor vil dere gå?

No’omi spør: «Hvorfor vil dere gå med meg?» Hvorfor-spørsmål er som regel gode spørsmål. De får folk til å tenke. Hva vil jeg egentlig? Hva kan jeg oppnå? Hva er best på kort og lang sikt?

Da er det at de to svigerdøtrene velger hver sin vei. Den ene, Orpa, går tilbake til sitt hjemland. Rut, derimot, kommer med de klassiske ordene:

«Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.» (v. 16)

Jeg er opptatt av å finne spor av en Gå ut-livsstil i Bibelen. Her finner jeg et herlig eksempel. Det er som om Rut sier: På en måte kunne jeg hatt det tryggere og bedre i hjemlandet mitt, i Moab, med storfamilien omkring meg. Her jeg bor, kan jeg språket, jeg har nettverket mitt, her vokste jeg opp, her lærte jeg å lese, det vakre landskapet er en del av meg, jeg har ikke lyst til noe oppbrudd.

Men det er skjedd noe i Ruts liv. Hun har møtt en kvinne med en underlig, helstøpt tro og trygghet. Hun viser til en Gud som er så annerledes enn alle avgudene hun kjenner fra hjemlandet sitt. Denne høyeste, hellige Gud vil hun følge. «Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud,» sier Rut.

Hvem er denne Gud?

Om ikke Rut visste så mye om ham, så vet vi mye mer. For vi har fått hele Bibelen. Nå skal dere få møte denne No’omis og Ruts Gud, han som er verdt å følge. Hold dere fast noen minutter. Nå skal dere få et glimt av Gud i hans storhet. Det er han som apostelen Paulus presenterer som Jesus Kristus i Kol 1,15-20:

«Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham.» (v. 15-16)

Mektige ord! Nå er vi så høyt til fjells at vi nesten må ta en pustepause!

Det er ikke bare slik at Jesus er et portrett av Gud. Det er storslått i seg selv. Men han er Guds førstefødte sønn, han er helt fremragende i forhold til alle skapninger. Men ikke bare det. Alt synlig og usynlig i universet er skapt ved ham og til ham.

Før alt det skapte

Men ikke bare det: «Han er før alle ting, og alt består ved ham.» (v. 17) Jesus var til før alt det skapte. Jesus holder alt det skapte oppe. Er det sant? Ja, verden vil ikke tro det, men det er sant. Jesus er skaperverkets Herre.

Men ikke nok med det: Jesus «er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste. For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham.» (v. 18-19)

Alt som er stort i og ved Gud, er fylt opp i Jesus. Jesus har tatt opp i seg alt som Gud er og representerer.

Men ikke nok med det: Gud har villet noe mer med Jesus, nemlig «ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved blodet på hans kors, – ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene» (v. 20).

Her skriver Paulus om Jesu frelsesgjerning. Jesus ga sitt blod på korset. På den måten skapte han forsoning og forlik i det skaperverket som har falt i det onde. Jesus formidler skapelse, oppholdelse og frelse.

Trenger du en ny pustepause? Det gjør i hvert fall jeg. Jeg har ofte måttet si til meg selv: - Din Gud er for liten! Jeg tenker for smått om Jesus!

Kan jeg si noe av dette på enda en måte? Jeg prøver.

Godhet og skjønnhet

Alt skapt, både i himmelrommet og på jorden, har en godhet og skjønnhet som er ufattelig. Det skyldes at det ble til ved en kjærlig handling fra Guds førstefødte, hans elskede Sønn. Det ligger en uendelig trøst og uendelige muligheter i det som her sies, at «alt består ved ham». Jesus er stor, han er opphavet, i alt skal han være den fremste.

Gud har åpenbart for oss noe mye større enn hva mennesker tenker ut. Jesus er et synlig bilde av den usynlige Gud, han er Guds Sønn som ingen andre er det. Jesus var med da verden ble skapt. Gud skapte alt til glede for sin Sønn. Alt ved Gud har fått plass hos Jesus.

Da ondskap, opprør og forvirring herjet skaperverket ved syndefallet, ble Jesus villig til å gå inn i en rolle som forløser og frelser. Han lot sitt dyrebare blod renne ut på korset. Slik kunne han ved en selvutslettende offerhandling sone for synden og skape fred med Gud.

At du eksisterer, skyldes derfor ingen tilfeldighet. Du er skapt ved Jesus og skapt til å høre Jesus til. Jesus ønsker å være din frelser, men han ønsker et svar. Han vil enten bli din frelser eller din dommer. Du kan velge.

Jesus skapte fred på korset og ga sitt blod der. Han døde for syndere. Men like ufattelig er at Gud sendte Jesus tilbake til menneskene for å forkynne fred.

Vi trenger ikke lenger spørre hvordan Gud er. For Gud har vist oss sitt ansikt i Jesus Kristus. Og nå inviterer han til at vi går frimodig ut i verden i følge med ham.

Tilbake til Rut

Etter all denne viktige teologien vender vi tilbake til Rut og hennes herlige bekjennelse: «For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»

Det er nesten som om Rut sier det til Jesus, som hun ennå ikke vet så mye om, men hun ser noe av Herrens storhet i svigermor No’omi. Jeg følger deg! Din Gud er min Gud.

Hva skjer så? Den unge og den eldre enken kommer til Betlehem. Rut har aldri vært der før. Hva skal hun leve av?

De hadde en god bestemmelse på den tiden, til beste for de fattige. De som hadde åker og dyrket mark, skulle ikke høste altfor grundig, men la noe være igjen. De skulle tillate at de fattige fikk foreta en etterpå-innhøsting. Flott ordning, spør du meg. Slik ble ikke de fattige umyndiggjort og ydmyket. De kunne plukke uten at noen så dem. De slapp å tigge ved dørene, de slapp og sitte langs veiene og tigge. Og så fikk de ikke gaver opp i fanget. De måtte arbeide og høste inn av markens grøde, som alle andre.

Ut og sanke aks

«En dag sa Rut, moabittkvinnen, til No'omi: Kjære, la meg få gå ut på åkeren og sanke aks etter en jeg finner nåde hos! Hun svarte: Gå du, min datter! Så gikk hun av sted, og hun kom og sanket aks på åkeren etter høstfolkene.» (Rut 2,2)

Hører du det? Gå du! Så gikk hun.

Her har vi en Rut som har gjort No’omis Gud til sin Gud. En Rut som har kommet inn i en Gå ut-livsstil. Kan hende hun ble sett ned på av finere folk. Hun inntok villig rollen som fattig, en som fikk lov til å drive med etterhøsting.

Men da skjedde det noe spennende. Hun ble oppdaget av en mann som kristen forkynnelse har sett på som er type, et forbilde, på Jesus selv. Boas het han.

Gå etter høstfolkene

Boas sa til Rut: «Se etter hvor høstfolkene arbeider på åkeren, og gå etter dem!» (Rut 2,9) Jeg synes det er et strålende program for en hver disippel av Jesus – også i dag! Gå etter dem som arbeider på Guds rikes åker!

For å gjøre den korte historien enda kortere: Boas giftet seg med Rut. Den fattige innvandrerkvinnen ble Boas sin brud, av bare nåde. De fikk sønnen Obed, som fikk sønnen Isai, som fikk sønnen David. Ser du slektslinjen? Rut opplevd dyp sorg. Men hun var lojal og tro mot Gud, så ble hun faktisk med i stamtavlen til Jesus, som jo var av Davids hus og ætt.

I en kjent sang heter det: «Ser du deg fattig og ring som Rut, Skynd deg å gå på Guds åker ut! Sikkert det enn noen aks er gjemt Som våre brødre har ganske glemt. - Gå, gå, høsten er stor! Gå, gå, søster og bror!»

I den store innhøstingen til Guds rike fins det mange profesjonelle høstfolk. Men du og jeg får gå i sporene deres og høste inn det de har etterlatt seg!

Jeg skal gi dere et eksempel, en historie som er fra noen år tilbake.

Vaskekona og Johnny

Det hendte i England. En kvinne som arbeidet med å gjøre rent for folk, ble syk. Hun hadde ikke mye penger, vi ville sagt hun var fattig. Venner fikk skrapet sammen nok penger for å få henne inn på et sykehus. Mens hun var i ferd med å komme seg igjen, gikk hun opp og ned i korridorene i sykehuset og traff på andre pasienter og pratet med dem.

Hun ble venn med en tolv år gammel gutt som bodde på et rom rett over gangen. Johnny het han, med rødt hår, med fregner, en herlig tolvåring. De ble gode venner. Men gutten var alvorlig syk. Tidlig en morgen ble den gamle vaskekona vekket av løping og roping på gangen, og moren til Johnny kom stormende inn på rommet til den gamle. Hun sa at legene var der, og de mente at Johnny hadde bare ti til femten minutter igjen før han sovnet inn for godt.

– Han er så glad i deg, sa moren, – kan du ikke komme og si et eller annet til ham! Vel, det var jo en tøff oppgave for en enkel kvinne, men med et mot som bare en trygg kristen kan ha, gikk hun tvers over gangen, satte ved sengekanten hos Johnny, tok den visne hånden hans mellom begge sine, så ham inn i øynene og sa:

«Hør her, Johnny. Gud skapte deg. Gud elsker deg. Gud sendte sin sønn for å frelse deg. Gud vil at du skal komme hjem og leve sammen med ham.»

Johnny gjorde et tappert forsøk på å komme seg opp på albuen, og et smil, et blekt smil lyste opp ansiktet hans. Så sa han: «Si det en gang til.» Den gamle vaskekona sa det en gang til: «Johnny, Gud skapte deg. Gud elsker deg. Gud sendte sin sønn for å frelse deg. Gud vil at du skal komme hjem og leve sammen med ham.»

Johnny smilte bredt og sa: «Si til Gud: Tusen takk!». Den gamle kvinnen var trygg. Nå hadde Johnny skjønt det. Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Guds ord, ja, mer enn det: av Jesus selv.

Noen aks gjemt til deg

Kjære venn, jeg tror Herren har gjemt noen aks på Guds åker, som du skal få være med og plukke inn.

Jesus sa: «Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt.» (Luk 14,23) Det er plass til mange hjemme hos Jesus. Det fins oppgaver for deg, selv om du kjenner deg «fattig og ring som Rut».

Jesus sa også: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn.» (Joh 15,16)

OPL255