De gikk ut på et ord

Hør for eksempel fra Apostelgjerningene, kapittel 9: «Saulus fnyste ennå av trusler og mord mot Herrens disipler.» Den fæle terroristen Saulus hadde vært en ivrig pådriver for at Stefanus ble steinet til døde. Dynamitt, krutt og håndgranater var ikke oppfunnet ennå, ellers hadde nok Saulus tatt det i bruk.

Nå hadde han vært en pest og en plage i Jerusalem. Blod på tann – tid for nye herjinger. Han dro til Syrias hovedstad Damaskus. Fant han noen som trodde på Jesus der, ville han arrestere dem og føre dem til Jerusalem i lenker, både av menn og kvinner.

En dramatisk vending

Men heldigvis – historien fikk en dramatisk vending. Den Gud vi tror på, er overraskelsenes Gud. Hør hva som fortelles om Saulus: «Da han nå var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen om ham. Han falt til jorden, og han hørte en røst som sa til ham: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg og gå inn i byen, så skal det bli sagt deg hva du må gjøre!» (v. 3-6)

Saulus ble møtt av Jesus. Et lys strålte mot ham. Så kom et ransakende spørsmål: Hvorfor forfølger du meg? Det er et godt spørsmål å stille også i dag: Hvorfor er du så imot Jesus? Hva galt har han gjort?

Saulus svarte ikke der og da. I stedet fortsatte Jesus med å tale til ham. Første ordre han fikk, var: Gå! Du må bryte opp fra den ødeleggende veien du har slått inn på. Du trenger å begynne et helt nytt liv. Du skal ikke lenger forfølge Jesus-disipler. Du skal heretter gå ut og vinne Jesus-disipler.

Men det var ikke Saulus moden for å høre riktig ennå. Men han hørte sin første ordre fra Jesus, og han fulgte den: «Reis deg og gå inn i byen.»

En annen måtte settes i bevegelse

Der i Damaskus måtte en annen mann settes i bevegelse. Jeg tenker på Ananias, som bodde der, og han fulgte Jesus. «Det var i Damaskus en disippel ved navn Ananias. Til ham sa Herren i et syn: Ananias! … Stå opp og gå bort i den gaten som kalles Den Rette, og spør i Judas' hus etter en ved navn Saulus, fra Tarsus. For se, han ber!» (v. 10-11)

Saulus hadde nok bedt til Gud før også. Han var jo fariseer og en from mann. Men han hadde ikke bedt i Jesu navn, så da var bønnen tom og forgjeves. Men nå var noe helt nytt kommet over Saulus: En bønn ut fra anger og omvendelse etter å ha møtt Jesus.

Å møte Saulus hadde Ananias svært lite lyst til. For han hadde hørt om den forferdelige kristendomsforfølgeren Saulus. Ananias luftet angsten sin for Herren.

«Men Herren sa til ham: Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld.» (v. 15-16)

Saulus brukte alle sine krefter på å forfølge disiplene. Ananias strittet imot å skulle ta seg av forfølgeren. Herren bøyde viljen hos begge. Ananias hadde hørt om kristne som var drept og hadde sett noe av hva det koster å følge Jesus. Nå gruet han for lidelsen. Til Paulus, som han senere ble kalt, kom kallet ikke bare om å gå ut med evangeliet, men også å lide for Jesu navns skyld.

Drevet av Kristi kjærlighet

Man kan si mye om Paulus. Men han er en av de store personlighetene i verdenshistorien. Han har skrevet store deler av Det nye testamente. Han brakte budskapet han hadde fått, til mange byer og land. Hva var det som drev ham til å gå ut? Hva kan vi lære av ham?

Jeg vil svare med et sitat av Paulus, som er et svar på spørsmålet: – Hvorfor har du dratt ut med evangeliet, Paulus? Hør disse radikale ordene:

«For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet dette er avgjort: Én er død for alle, og derved har de alle dødd.» (2. Kor 5,14) Hva betyr dette? Apostelen mener det omtrent slik: Det er ikke min kjærlighet til Jesus som driver og tvinger, det er Jesu kjærlighet til meg. Den slo ned i meg som en bombe. Tenk, den Jesus som jeg hadde forfulgt, han ville kalle nettopp meg til tjeneste!

På slutten av livet sitt skrev Paulus mer om dette: «Jeg takker … Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten, enda jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann. Men jeg fikk miskunn … vår Herres nåde ble overmåte rik …» (1. Tim 1,12-14) – Tenk at Jesus ville bruke meg! sa Paulus. En slik kjærlighet driver meg, ja, den tvinger meg til å gå ut i all verden for kjærlighetsbudskapet, for evangeliet, for Jesus.

«Én er død for alle, og derved har de alle dødd.» Hva betyr det? Jesus har tatt på seg dødsstraffen for syndene. Da har vi alle fått dødsstraff i og med ham. Da er straffen sonet. Han er død for oss, han led en stedfortredende død. Da er vi jo frikjent!

Du bærer ikke høy til en død hest

Men det er en annen side ved dette: Nå er jeg kalt til å avvise synden, fristelsene og de onde lystene. Du bærer ikke høy til en død hest. Du gir ikke mat til din syndige natur. Nei, den er død, og den skal dødes. Den må ikke få sin vilje med deg.

Det er også et annet ord fra Paulus som forklarer noe av dette livs- og dødsfellesskapet med Jesus. I Galaterbrevet er apostelen opptatt av at vi ikke må vitne om en kristendom basert på krav, bud og lover. Da blir du aldri god nok!

Nei, skriver Paulus, «jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus.» Der har vi samme tanken. Jeg har dødd med Kristus, og mitt egoistiske selvliv er utlevert til å sultes i hjel. Ut fra denne tankegangen kan Paulus skrive om sitt liv som kristen: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.» (Gal 2,19-20)

Om du ikke skjønner alt dette, så hold deg til det siste leddet i det Paulus skriver: Jeg lever livet mitt nå «i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg». Jesus elsker deg. Det har han vist ved at han ga seg selv for deg. Denne kjærligheten driver meg, ja, den tvinger meg, skriver apostelen.

Nå er det noen som har masse fordommer mot Paulus. Det skyldes ofte at de har lest for lite av de brevene han skrev, som jo er Guds ord til oss.

Paulus ingen iskald teoretiker

Paulus var ingen iskald teoretiker av en teolog. Han var en varmhjertet person som trakk mennesker til seg ved en kjærlighet som var inspirert av Jesus selv.

Har du lagt merke til hva han skriver om sin pionerperiode i menigheten i Tessalonika? Han peker på at han og de andre misjonærene «hadde kunnet opptre med myndighet som Kristi apostler». Nei, de slo ikke i bordet, de viste ikke til noen formell autoritet. Nei, sier han, «vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn».

Jeg ser for meg en mor som har spedbarnet tett til brystet, for å gi næring og varme. For et feminint bilde Paulus bruker om seg selv!

Han fortsetter: «I inderlig kjærlighet til dere ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. For dere var blitt oss kjære.» Det er som han sier: Hadde det blitt aktuelt, kunne jeg ha gitt livet mitt for dere, akkurat som Jesus ga livet sitt for meg. Jesus er så glad i meg. Jeg ble glad i dere. Dere var blitt kjære for oss. (1. Tess 2,7-8) Slik er det gode og sanne bildet av en misjonær tvunget og drevet av Kristi tilgivende kjærlighet.

Masse utslitte sandaler

Så dro Paulus ut. Han gikk på sine føtter, reiste av og til med båt. Vi hører ikke mye om ridedyr i forbindelse med ham. Masse utslitte sandaler, vil jeg tro. Han hadde fått en Gå ut-livsstil. Alltid videre med de gode nyhetene! Slik lignet han sin Mester og Herre.

Her må vi skyte inn en parentes om Jesus. Han møtte ikketroende mennesker der de var. Mange av oss forstår ikke dette og lærer ikke noe av det. Vi kommer oss ikke ut for evangeliet! Én har sjekket opp dette og påstår at vi i Det nye testamente kan lese om 132 kontakter Jesus hadde med mennesker. Seks foregikk i templet, fire i synagogene. Men hele 122 var ute blant folk i hverdagslivet deres! Tolv ganger så mange kontakter ute blant folk som inne i et gudelig rom!

Paulus forkynte i synagogene, men ble ganske snart kastet ut. Hva gjorde han da? Han var et varmt medmenneske, og når det var naturlig, fortalte han om Jesus og evangeliet.

Det fins mange måter å møte mennesker på med vitnesbyrdet om Jesus. Forskjellige nøkler åpner forskjellige dører. Bibelen beskriver flere av dem.

Konfrontere: Peter var krass på pinsedagen: «Omvend dere, og la dere alle døpe … La dere frelse fra denne vrange slekt!» (Apg 2,38-40)

Intellektuelt: Paulus sto fram på Areopagos og diskuterte med filosofene der (Apg 17)

Vitnesbyrd: Den blindfødte hadde ikke så mye å si om Jesus annet enn: «Ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser!» (Joh 9,25).

Fortelle til de nærmeste: «Gå hjem til dine egne og fortell alt det Herren har gjort for deg,» sa Jesus til en stakkar. (Mark 5,19)

Invitere: Kvinnen lot vannkrukken sin stå og gikk inn i byen. Og hun sa til folket der: «Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» (Joh 4,29)

Ved å tjene: Tabita, også kalt Dorkas, har du hørt om henne? Hun gjorde et sterkt inntrykk på alle ved å hjelpe folk med klesplagg (Apg 9,36 ff). I fiskerlandsbyen Jaffa krydde det av enker og farløse, for mange menn omkom på sjøen. Tabita var disippel og vitnet om Jesus ved sin hjelpsomhet overfor dem som trengte det. Derfor er hun omtalt i Bibelen.

Du er ingen dårlig disippel om du ikke forkynner som Peter og Paulus. Det gjelder bare å dra seg opp av stressless’en, finne fram rullestolen eller gåstolen eller rullebrettet eller hva du har, og komme deg ut blant folk, og leve i tro, ikke i frykt.

Utadvendte i sin livsstil

Det er ikke sikkert alle de første disiplene var så utadvendte av natur. Kanskje de var innadvendte og sjenerte, noen av dem. Men de hadde fått en holdning, de hadde lært den av Jesus og Paulus. De var utadvendt i sin livsstil, med blikk for andre. Så la Herren opp til møter med mennesker. Han gikk foran. Gå ut-livsstilen ga spennende, overraskende og varierte frukter.

Vis omsorg og interesse for mennesker. Våg å spørre, våg å dele av ditt eget. Be om at Herren åpner dørene for deg.

Gatelangs

Jeg avslutter med en fortelling fra om lag hundre år tilbake i tid. Det handler om en som het Lewis Sperry Chafer. Han vandret gatelangs og så en vaktmann som satt og leste. Lewis la merke til at han leste fra en stor familiebibel. På vaktstua sto det «Ingen adgang». Men Lewis hilste varmt på ham gjennom den åpne døra og spurte: – Leser du mye i Bibelen? – Ja, en hel del. Så kom spørsmålet som de fleste er redde for å stille i dag: – Er du frelst? Svaret var nok i tråd med hva mange tenker: – Nei, jeg kan nok aldri bli god nok til å bli frelst.

Lewis sa: – Kjære venn, hvis Gud hadde gjort et unntak i ditt tilfelle, og rett og slett gitt deg frelsen som en gratis gave, ville du da tatt imot den? – Jeg vet ikke hva slags idiot du tror jeg er, om jeg ikke skulle ha tatt imot en slik gave!

Lewis sa: – Skal vi bla opp i Bibelen din og lese Johannes 10,28? Det tok litt tid før vaktmannen fant ordet, men der leste han: «Jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt.»

Deretter slo de opp i Romerne 6,23, der de kunne lese: «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.»

Vaktmannen var forbløffet. – Du fremmede, jeg vet ikke hvem du er, men du har gjort mer for meg i dag enn noen andre. Lewis svarte frimodig: – Hva er det jeg har gjort for deg? Jeg har fanget deg i en felle. Du sa at hvis frelsen er en gave, vil du ta imot den. Så er den jo faktisk det. Hva vil du gjøre da? – Jeg vil ta imot den akkurat nå, sa vakten. Og det gjorde han. De ba sammen. Så enkelt er evangeliet. Et menneske var vunnet for himmelen.

Jesus sa: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn.» (Joh 15,16)

OPL256