De tok en risiko

Jeg vil i dag fortelle litt om Gideon. Han var en ung mann som levde i Dommertiden, for godt over tre tusen år siden.

Gideon hadde ikke opplevd stort annet enn krig og okkupasjon. I sju år hadde midianittene underkuet Israelsfolket. Jødene fant det tryggest å gjemme seg og bo i huler i fjellene. Det forferdelige var at okkupantene ødela det som var dyrket, så det ble for lite mat til både folk og dyr. En profet sa til israelittene at Gud hadde vært god mot dem i fortiden. Men nå foraktet de Gud og ordet hans. Derfor oppdro Herren dem med hard hånd.

En dag jobbet Gideon ute. Han gjorde noe merkelig. Han tresket korn i en vinpresse. Det er jo ikke noe man vanligvis gjør. Men Gideon prøvde å lure midianittene, for de brukte sult som våpen, og Gideon prøvde vel å ordne matmel for familien sin i hemmelighet. Han tresket korn i en vinpresse.

Da skjedde det noe. «Herrens engel åpenbarte seg for ham og sa til ham: Herren er med deg, du djerve kjempe!» (Dom 6,12) Det er jo en flott hilsen å få. Herren er med. Kaller deg «djerv kjempe».

Om Gud er med, hvorfor ...?

«Men Gideon sa til ham: Hør på meg, Herre! Er Herren med oss, hvorfor har da alt dette rammet oss?» (v. 13) Sju års okkupasjon, ufrihet og matmangel. En profet hadde nettopp minnet om alle Herrens velgjerninger i fortiden. Nå er Herren slett ikke med oss, han har forlatt oss, sa Gideon.

Engelen svarer ikke, men kommer med et kall til å bryte opp, gå og ta opp tjenesten for Herren: «Gå av sted, så sterk som du er, så skal du frelse Israel av midianittenes hånd! Har ikke jeg sendt deg?» (v. 14) Gode, forsikrende løftesord fra Herrens side.

Men Gideon er motløs og avvisende: «Å, Herre! Hvordan skal jeg kunne frelse Israel?» (v. 15) Jeg har ikke noen fremtredende slektsbakgrunn, jeg er yngst i familien. Da sa Herren: «Jeg vil være med deg.» (v. 16)

Det var selvsagt en stor risiko for Gideon å skulle lede en frigjøringskamp etter sju års okkupasjon. Men Herren ga ham gode ord, ja, også tydelige tegn på at han ville følge ham med sin mektige hånd.

Spørsmålet kan komme til deg også: Er du villig til å gå for meg? Du kan innvende med dine Hvorfor- og Hvordan-spørsmål. Herren hører dem, men vil ikke gi deg nåden og hjelpen på forskudd. Herren sier bare: Gå av sted! Jeg vil være med deg. Ta på deg en Gå ut-livsstil, som Herren kaller deg til.

Ester vant missekonkurransen

Jeg minner om enda en kjempe i Guds folks historie: Ester. Mens folket var bortført i det fremmede landet, det som nå er Irak, ble kongen der lei av kona si. Han utropte en slags missekonkurranse for å finne seg en ny dronning. Den unge Ester vant. Hadassa var det jødiske navnet hennes. Men få visste at hun var jøde. Det kom til å bane veien for en skikkelig krise. Antisemittismen er tusener av år gammel. En ond fyr med navnet Haman fikk kongen til å befale at alle jøder skulle utryddes på en spesiell dag.

Ester var foreldreløs, men hennes gode onkel Mordekai oppmuntret henne til å tre fram for kongen uten å være invitert, noe som var meget farlig. Da kunne hun kanskje påvirke kongen til å avverge katastrofen for jødene.

Gå ut fra haremet, møt kongen i tronsalen! Stå fram! Sats på Guds miskunn og hjelp! «For om du tier stille i denne tid, så vil det nok komme befrielse og redning for jødene fra et annet sted, men du og din fars hus skal omkomme. Og hvem vet om det ikke er nettopp for en tid som denne at du har fått dronningverdigheten?» (Est 4,14)

Hva gjør Ester? Hun ber om forbønn: «Gå av sted … og hold faste for min skyld … så vil jeg gå inn til kongen, enda det ikke stemmer med loven. Skal jeg da omkomme, så får jeg omkomme.» (v. 16) Det kaller jeg å ta en risiko for Herren. Ester satset livet på å lykkes i dette å berge folket sitt. Hun tenkte ut fra den visdommen hun hadde fått. Hun elsket folket sitt og stolte på Gud.

Da ba hun om forbønn, og så virkeliggjorde hun det som Paulus flere hundre år senere formet slik: «For meg selv akter jeg ikke livet mitt et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjenesten som jeg fikk av Herren Jesus.» For Paulus gjaldt livskallet «å vitne om Guds nådes evangelium». (Apg 20,24)

«Hvem vet om det ikke er nettopp for en tid som denne at du har fått dronningverdigheten?» Ordene ringte i ørene til Ester. Hun visste slett ikke hvordan det kom til å gå. Vi vet det gikk bra, men det visste ikke Ester. Jeg synes ordene bør arbeide seg inn i våre sinn, vi som hører Guds ord nå:

Kanskje jeg for en tid som denne har fått den plasseringen jeg har fått? Hvem vet om ikke den økonomiske handlefriheten, den store kontaktflaten, de gode evnene du har fått – er gitt deg av en spesiell grunn? «Gå av sted!» sa dronning Ester og oppfordret til en forbønnsaksjon. «Gå av sted!» sa Ester til seg selv og trådte inn for kongen. Resten er historie, som du kan lese selv i den spennende Esters bok.

Å risikere noe for Herren

Å risikere for det gode er riktig. Å risikere for Gud, drevet av kjærlighet, verdsetter Herren. Du kan miste penger, du kan miste ansikt, du kan slite på helsa, ja, du kan miste livet. Men Jesus har gode ord om dem som satser livet for hans skyld.

Det er ikke kjærlighet å sette andre i fare. Men å risikere sitt eget liv for Herrens utfordringer, det er ikke å kaste bort livet, men å vinne det.

Hvorfor fins noe som heter risiko? Fordi vi ikke vet alt. Vi kjenner ikke til hvordan det vil gå. Du vet ikke om du overlever denne måneden. Du vet ikke om den bilen som kommer mot deg på veien, plutselig svinger over i ditt kjørefelt og tar livet av dere begge. Derfor er det alltid en risiko med å leve. Derfor må vi også tørre å leve. Vi er i dag så trygghetsfiksert at det kan virke lammende – også når det gjelder de aller beste initiativene som bør tas.

En kristen ber: «Sett meg hvor jeg best kan gavne, Å, men la meg aldri savne Visshet at jeg tjener deg.»

En slik annerledes holdning til livet, tjenesten, til risiko og gudsfrykt har gjort inntrykk opp gjennom historien.

Julian undret seg

Jeg vil fortelle dere om den romerske keiseren Julian, som levde midt på 300-tallet etter Kristus. Han ønsket å blåse nytt liv i den gamle hedenske religionen, men måtte innrømme at flere og flere mennesker ble trukket mot kristendommen. Han skrev i stor frustrasjon mot dem han kalte ateister, fordi de ikke trodde på romernes guder:

«Ateismen (kristentroen) har hatt spesiell framgang gjennom den tjenesten preget av kjærlighet som de kristne viser mot fremmede, og gjennom den omsorgen de viser med å begrave de døde. Det er en skandale at det ikke fins en eneste jøde som er en tigger, og at de gudløse galileerne ikke bare viser omsorg for sine egne fattige, men også for våre. Mens de som tilhører oss, må se forgjeves etter den hjelpen vi burde gitt dem.»

Tenk om det kan sies det samme om Guds folk i dag? Et Guds folk som våger å gå ut, være annerledes, ta en risiko! På den tiden var det en risiko å begrave de døde, for en kunne jo bli smittet av det de døde av! Å ta seg av fremmede, nei, de kunne jo være farlige! De kristne tenkte ikke slik. For dør vi, så kommer vi til Jesus!

Døperen Johannes tok en risiko da han kalte kong Herodes en ekteskapsbryter. Han mistet hodet av den grunn. Paulus tok risikoen med å dra opp til Jerusalem, enda de troende i Efesus advarte ham. Ganske riktig: Han havnet i fengsel for mange år. Disse og andre av de første kristne satt ikke fast i trygghetsfella.

Må ikke overdrives

Selvsagt kan mye snakk om risiko overdrives og holdninger misforstås. Vi skal ikke oppsøke lidelse og risiko og tro at vi blir mer storartet innfor Gud og mennesker av det. Uten at vi satser i Jesu navn og ved Guds nåde, blir det loviskhet og sekterisme. Vi kan ikke ta oss til risiko. Gud leder på sine forunderlige veier. Og da blir oppgavene gaver.

Paulus levde med en risikoatferd for Jesus. Og han oppsummerer holdningen sin slik: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? … Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt … skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,35-39)

Paulus tar fram det ene risikable etter det andre. Kan noe av det sette et skille mellom Jesu kjærlighet og dem som følger ham? Han vifter dem vekk, én etter én: Kan trengsel sette et skille? Nei. Kan angst være farlig? Nei. Forfølgelse, sult osv? Nei. Kristi kjærlighet utelukker ikke risikofølelsen og suget i magen. Men Jesus lover å være med i alle slags dager. I risikosituasjoner, når vi går ut i Jesu navn, «vinner vi mer enn seier», skriver Paulus. Det innebærer at vi får det vi trenger i enhver vanskelig situasjon.

Jeg utfordrer ikke til eventyrlyst, ikke til å søke heltestatus, ikke selvfornektende innsats for å fortjene Guds velvilje. Nei, vær et Guds barn, ta på deg hjelmen og sikkerhetsbeltet, også om du skal ut på et farlig oppdrag. Vit at Far har deg i sin hånd. Han leder deg. Ta imot det du får, ikke søk det som djevelen eller din egenvilje sier er stas.

Jim Elliot og vennene hans

Jeg vil fortelle deg om Jim Elliot og vennene hans. Fem unge menn med sine koner hadde i 1956 et kall til å reise til Auca-indianerne i Ecuador for å gi dem evangeliet. De visste at denne stammen var svært skeptiske overfor fremmede. De gikk derfor varsomt fram der i jungelen. De overlot gaver til dem, lærte språket og gjorde mye som var klokt. En dag våget de å lande med det lille flyet på Amazonaselva. Men det forferdelige hendte. Alle de fem unge misjonærene ble drept. De gjorde ikke motstand med våpen. De ble martyrer for sin tro. De tok en risiko, og menneskelig sett tapte de.

Men hva skjedde? Enken til Jim Elliot, Elisabeth, dro sammen med den lille datteren sin til stammen ikke lenge etter. Sammen med en annen av enkene vant de innpass. En stor gruppe av Aucaindianerne tok imot troen.

Du er ikke berømt. Du får neppe en plass i historiebøkene. Men tenk ikke smått om deg selv og din plassering i livet. En vannpytt langs veien kan reflektere den strålende sola like godt som et helt hav.

En liten metallbit

En dag spurte ei lita jente faren sin hvorfor han alltid hadde med seg en liten metallbit i lomma. Faren smilte varmt, satte seg ned ved siden av jenta si og forklarte: «Under krigen var en gang kompaniet vårt under kraftig angrep. Det smalt og bråkte forferdelig. Jeg lå i en skyttergrav sammen med fire kamerater. Plutselig landet en håndgranat på bakken foran oss. Vi ville blitt drept alle sammen hvis det ikke hadde vært for Tom. Han kastet seg selv oppå granaten og tok imot eksplosjonen med kroppen sin. Tom ga livet for vennene sine. Siden den dagen har jeg båret identitetsmerket hans i lomma mi. Hver gang jeg rører ved den, husker jeg dette kjærlighetsofferet, hvordan han døde for at jeg skulle få leve.

Derfor er vi så glad i korset. Det forteller om Jesu kjærlighet, om ham som ofret seg selv så vi skulle få leve. Korset er Jesu identitetsmerke, derfor er det også mitt.

Jesus er glad i deg. Kaller han deg til å gå, så si ja. Du risikerer noe, men du kan også risikere å vinne mer enn seier ved ham. Jesus begynte sin tjeneste med å si til noen vanlige menn: Følg meg! Han avsluttet tjenesten med å si: Gå ut! Jeg vil følge dere alltid.

Jesus sa: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn.» (Joh 15,16)

OPL257