Utsendt til verden

Utsendt til verden

Et av de mest hellige avsnittene i hele Bibelen er kapittel 17 i Johannesevangeliet. Her leser vi en eneste lang bønn av Jesus selv. Det er siste kvelden før han skal dø på korset. Herren skal la seg ydmyke til døden og samtidig bli herliggjort av Faderen. Bønnen i Johannes 17 er fra gammelt av blitt kalt Jesu yppersteprestlige bønn, der han ber til Faderen – ikke for seg selv, men for de troende som er overgitt til hans omsorg.

Fem ganger i løpet av denne bønnen sier Jesus at han er utsendt til verden «Du har utsendt meg». Han har gått ut fra evigheten hos sin Far, han er et sendebud, en ambassadør for den treenige Gud.

Men én gang kommer denne setningen som gjelder oss som tror på Jesus: «Likesom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden» (Joh 17,18). Det er ord med et stort innhold, verdt å merke seg. Her er snakk om en utsendelse i to ledd: Først fra Faderen til Jesus, så fra Jesus via disiplene til verden.

Utsendt - sendebud

Apostelen Paulus tar opp denne tråden idet han skriver: «Så er vi da sendebud i Kristi sted.» (2. Kor 5,20) Kristus er sendebud for Gud. Vi er sendebud på vegne av Kristus. For en ære å bli regnet med i en slik lenke!

Betyr det at vi alle burde vært predikanter eller misjonærer? Burde enhver kristen vært et heltids vitne for Jesus? Nei, og det er vesentlig å få fram. Det er det viktigste jeg vil understreke i dag. Vi er utsendt. Men de aller beste utsendingene er vi når vi gjør vårt daglige arbeid i samsvar med det Herren har kalt oss til.

Disipler i hverdagslivet

Disipler av Jesus kan ikke være reisende selgere for evangeliet alle sammen. De skal være disipler i sitt hverdagsliv. For nettopp i den hellige bønnen ba Jesus slik: «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde.» (v. 16) Sendebud til verden, men nettopp i verden, ikke på vei bort fra verden, ikke isolert fysisk eller mentalt, ikke med en livsfjern innstilling.

På dette området måtte allerede de første kristne i urmenigheten ha rettledning. Noen sa: Jesus kommer snart igjen. Nå selger vi alt, blir misjonærer på heltid, slutter å arbeide, og vier oss helt og holdent til vitnetjenesten.

Nei, skrev apostelen Paulus: «Enhver må bli i det kallet han var i da han ble kalt.» Er du slave, skal du ikke bekymre deg. For du kan tjene Jesus likevel. Selvsagt: Kan du bli fri, så bli fri. Men du kan tjene Jesus også som en god kristen slave. Legg fra deg en slaveinnstilling, slutt med å føle deg underkuet. Du er jo fri i Kristus. Du er Herrens frigitte.

Du som er i et fritt yrke, du må se deg som en Kristi trell. «Dere er dyrt kjøpt, bli ikke menneskers treller! Brødre, bli hos Gud i den standen enhver var da han ble kalt,» skriver apostelen. (1. Kor 7,20-24)

Kristne i vanlige yrker

Dette gjelder også for kristne i dag: Er du tømmermann, fortsett som tømmermann. Er du slakter, fortsett som slakter. Er du baker, fortsett som baker. Er du sykepleier, vær en varmhjertet sykepleier. I denne verden trenger vi sykepleiere, tømmermenn, slaktere og bakere. Som kristne? Ja, desto bedre!

Jeg ønsker ikke at dere tas ut av verden, sa Jesus. Dere er utsendt til verden. Du kan tjene Gud og ære Gud ved å gå ut til ditt daglige arbeid og gjøre en skikkelig jobb der du er satt. Gjør du en god innsats i ditt vanlige yrke, så ærer du den Herre og Mester som du tjener.

I Bibelen leser vi om mange som fikk et kall fra Gud, som brøt opp og dro ut. Abraham brøt opp fra sitt hjemland. Moses ledet et folk i oppbrudd. Gå ut i all verden, sa Jesus. Dette misforstår noen slik at de så å si mister kontakten med verden, de melder seg ut av samfunnet. Det blir feil. Jesus vil vi skal bli bevart fra det onde. Det har med innstillingen i hjertet å gjøre. Men det er ikke noe ondt i å gjøre en hederlig jobb som lærer, rørlegger eller serviceperson.

Prester for Gud

Bibelen sier at vi i den nye pakt er «et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus.» (1. Pet 2,5)

Luther skrev i tilknytning til dette at det er et rent påfunn å si at pave, biskop, prester og munker har en «åndelig tjeneste», mens prinser og bønder har «verdslige tjenester». Slikt er bare et fint stykke løgn og hykleri, sier han. «Alle kristne hører til i den åndelige tjenesten … Det er i virkeligheten ingen forskjell mellom lekmenn og prester, åndelige og timelige, for enhver som tror, er en innviet prest eller biskop,» sa Luther. Gud trenger hverdagskristne, troende som ikke er tatt ut av verden, men som er bevart fra det onde.

Jeg sa at allerede de første kristne måtte rettledes i dette. Paulus skrev: «Nå hører vi at noen blant dere ikke skikker seg vel. De arbeider ikke, men er opptatt med unyttige ting.» Noen var blitt så åndelige at de ikke ville ha et vanlig levebrød. De ble opptatt av merkelige detaljer i hellige skrifter. Eller de fikk sine religiøse kjepphester. De ble sekteriske og livsfjerne.

Være i arbeid

Derfor minner apostelen om et påbud han ga: «Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete.» Med slike ord kritiserer han ikke dem som ikke er i stand til å arbeide – gamle, syke, funksjonshemmede eller arbeidsløse. Han krever ikke at vi må være i godt lønnet arbeid. Han synes bare det ikke passer seg å være en byrde for andre, økonomisk og ellers, hvis man er i stand til å klare seg selv. (2. Tess 3,7-11)

Et Kristi sendebud i verden er ikke overspent og overåndelig. Disipler av Jesus skal være i verden, også på flest mulig arbeidsplasser, flittige med sine hender, enten de bruker hendene til et håndverk eller til å traktere en datamaskin.

Paulus skrev: «Sett deres ære i å leve i stillhet, og ta vare på deres egne ting og arbeid med deres hender, slik som vi bød dere, så at dere kan omgås sømmelig med dem som er utenfor, og ikke trenge hjelp fra noen.» (1. Tess 4,11-12) Fine romere og grekere på den tiden foraktet kroppsarbeid. Den slags kunne slavene gjøre! Nei, sier Bibelen: Arbeid med hendene, bruk kroppen. Dere trenger ikke fremskutte stillinger, nei, jobb gjerne i stillhet og litt anonymt.

Og så er det lov å eie noe privat. Ta vare på det, forvalt det godt, enten det gjelder hjemmet eller gårdsbruket, eller bilen eller dyra, for den del. Følg skikk og bruk der dere bor, lev sømmelig, altså ikke stikk dere ut med sære gjøremål.

Kristi brev

De som er utenfor Guds rike, leser deg som en åpen bok. De kan gjerne gi deg en håndsrekning når du trenger det. Men det blir helt feil hvis ikke du kan hjelpe dem igjen når de trenger det. Latskap kan hos noen vekke mer irritasjon enn kriminalitet.

«Dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste, ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd.» (2. Kor 3,3) Dere ble kristne ved at et vitne var i tjeneste og nådde dere med evangeliet. Men det var den levende Guds Ånd som gjorde det, og denne levende Guds Ånd kan gjøre budskapet levende der dere lever, jobber og hjelper til i hverdagen.

Ja, kan vi være sendebud uten å forkynne med ord?

Gullgraverne

For mange år siden var noen menn opptatt av å vaske gull i Montana i USA. En av dem fant en uvanlig stein. Da han fikk knust den, ble han selvsagt entusiastisk da han skjønte den inneholdt gull. Mennene jobbet intenst og oppdaget at det var rikelig av det dyrebare metallet. De ropte av begeistring: «Vi har gjort det! Vi har funnet gull! Vi er rike!» Men de ble fort enige om å slutte med å rope slik, og i stedet dra til nærmeste landsby og kjøpe forsyninger. Før de dro av sted, ble alle enige om ikke å fortelle til en levende sjel hva de hadde funnet. Ingen ymtet så mye som ett ord mens de var i landsbyen. Men skuffet ble de da de vendte tilbake. Omtrent hundre mann hadde gjort seg i stand til å følge dem. Da de spurte om hvem som hadde «lekket», kom svaret: «Ingen trengte å si noe. Ansiktene deres viste at dere hadde funnet gull!»

Ja, tenk hvis vi er slik i jobbene våre at folk merker vi har funnet åndelig gull i Jesus! Én har sagt at når kristne viser seg så glade at verden misunner dem, da blir det vekkelse!

Salt og lys i verden

Utsendt til verden. Jeg er opptatt av en Gå ut-livsstil. Da må vi ikke hoppe over det å gå ut av hjemmet ditt og gjøre en god jobb. Vi skal være salt og lys i verden. Hvordan kan vi være det, hvis vi klumper oss sammen, gjemmer oss, eller tvert imot flykter bort fra hverdagskallet? Kristne mennesker går ikke bare ut til jobben sin. De går med Gud til jobben sin. Arbeidet her i verden gir oss et nettverk av kontakter og relasjoner. «Lær oss elske hverandre og se hva det er du har ment med at vi bor der vi bor.» Vi kan like gjerne be Gud vise oss hvorfor vi har fått det yrket vi har fått.

Hvordan kan jeg med arbeidet mitt ære Gud i min vanlige jobb? Som kristne skal vi ta imot kallet fra Gud til å forvalte skaperverket. Om de første menneskene står det at «Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere …» (1. Mos 1,28) Det gjør vi ved å få barn og etterkommere og styre og ordne og forvalte naturen. Vær kreativ med å gi skaperverket orden og form, i nyttige produkter og tjenester, i kunst og kultur, i maskiner og hjelpemidler som leder til et bedre liv.

Natur og kultur

I hedenske religioner føler man at naturen er gudenes område, som en skal ligge unna. De tenker at man irriterer gudene ved å bearbeide, dyrke, forme og bygge. Men kristendom frigjør til kreativitet. Gud har satt oss fri til å ta naturen i bruk, dyrke og bruke den skaperevnen vi har fått, for å få mest mulig ut av den.

Hvis avkristningen tiltar og kristentroen avvises, vil vi nok se at de gamle tankene kommer inn igjen. Man skal da la naturen herje fritt, vi skal underlegge oss den. Det føles da som en krenkelse av moder jord å dyrke, hogge trær og utvinne ressurser. Slik virker hedenskapet lammende på all god utvikling.

Gud er en god Gud preget av orden, kompetanse, kreativitet og skjønnhet. Som kristne jobber vi med glede sammen med ham.

Kall og oppgaver der jeg er plassert

Vi er utsendt til verden. Det innebærer ikke et enormt reisebudsjett for alle kristne. Det innebærer å se kall og oppgaver der jeg er plassert. En personlig fromhet som avviser pliktene i hverdagslivet, er hyklerisk. Kanskje fromheten kan være et forsøk på å skjule dovenskap? Dovenskap eller uvirksomhet er ingen frukt av et godt, personlig liv med Gud. Vi bør hjelpe hverandre til å finne meningsfullt arbeid.

Nå skal vi ikke overdrive betydningen av vanlig arbeid. Et vanlig yrkesliv er ikke noe evangelium i seg selv. Vi må ikke tro at folk blir kristne av å se en som gjør en god jobb. Det må en forklaring til. En kristen skal bekjenne for folk når det gis anledninger. Da merker folk seg hvem som tror. Anonym kristendom er en selvmotsigelse. Det blir som å vise en reklame på tv og ikke si noe om produktnavnet.

Bibelen formaner: «Det dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker.» (Kol 3,23) Det dere gjør, kan være så forskjellig. Noen yrker er ikke nødvendige lenger. Nye kommer til. I alle kallsoppgaver fortjener Gud det beste. Det gjør menneskene også, for de er jo skapt av Gud og elsket av Gud.

Arbeidet som forbannelse?

Men skal vi ikke arbeide i vårt ansikts sved, som det står skrevet? Nei, arbeidet er ingen forbannelse. Latskap er en forbannelse. Det tunge ved arbeidet kan være at vi kan bli trette og frustrerte, får nederlag og engstelse. Men Jesus har gitt et dødelig slag mot djevelen og alt det han setter i verk, da han døde på korset for syndens skyld og sto opp igjen til et nytt liv. Vi lever ennå i syndens verden. Vi kan bli trette i arbeidet. Men en kristen tar til seg ordet om at Jesus lever og går med oss: «Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren.» (1. Kor 15,58)

Hva med å tjene penger? Noen lurer på om det er tvilsomt for en kristen å tjene penger, særlig å tjene mye penger.

Nei, det er ikke tvilsomt i seg selv. Men Herren ser til hjertene våre. En kristen har en holdning til hverdagskallet som er annerledes. En kristen fokuserer ikke på lønn, men på tjeneste. Jeg gjør noe som tjener min neste. Å gi meg det jeg trenger, vil Herren ta seg av. Jeg har bedt ham om det daglige brød. Det vil han sørge for.

En annen målestokk

Som kristen arbeider har jeg en annen målestokk enn penger for om jeg har lykkes eller ikke. Jeg føler meg ikke desto mer vellykket om jeg tjener masse penger, men om jeg har en tjeneste som virkelig er til nytte for folk. Jeg tenker på at jeg ikke utnytter dem, men gjør en jobb som fører til et bedre liv for andre. Ikke tenk så mye på lønnsomhet og profitt, men tenk på verdiskaping i bredest mulig forstand – et bedre liv for flest mulig mennesker.

Det er mye rett i det som har særpreget i den protestantiske arbeidsetikk: «Tjen alt du kan, spar alt du kan, gi alt du kan.» Bruk ikke et overskudd bare til å berike deg selv, men pløy midlene inn i ny aktivitet, nye arbeidsplasser, sunne investeringer.

En kristen som er utsendt til verden, får en ikke-egoistisk innstilling. Og det fører med seg nye tanker. Blant annet tenker en over hva Jesus sa: «Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi dere.» (Joh 6,27) Jesus nekter ikke for at vi må jobbe for å få mat på bordet. Men vi skal se arbeidet i et større perspektiv:

Jeg jobber for Gud

– for hans skaperverk, for medmenneskene, og for at Guds rike kan komme. «Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» (Matt 6,33) Ikke bare jobb for penger og slikt som forgår. Jobb for de store prosjekter i Guds skaperverk og frelsesverk, så skal nok Gud sørge for å gi deg alt du trenger.

Gud kaller oss til å se oss selv pilegrimer på reise mot vårt evige fedreland.

Som Guds barn er vi «fremmede og utlendinger» (1. Pet 2,11) Men Jesus ville ikke ta oss ut av verden.

Det står mye om hverdagskallet, arbeid og penger i Bibelen. For eksempel dette: «Den som stjal, må ikke stjele lenger, men heller arbeide og gjøre noe godt med sine egne hender, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det!» (Ef 4,28) Det naturlige for mennesker som styres av sin onde natur, er å krafse til seg det en får tak i. En kristen er annerledes. Er ikke arbeidssky, tar gjerne på seg håndarbeid og kroppsarbeid, og prøver å gjøre det så godt at en får noe å gi til de som mangler og lider nød. Å gi er det motsatte av å stjele.

Paulus sa: «På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, for vi må ta oss av de svake. For vi minnes de ordene Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot.» (Apg 20,35)

Det er salig å gi. Da er vi tilbake til ordet av Jesus jeg lever i for tiden: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn.» (Joh 15,16)

OPL258

Powered by Cornerstone