En Gå ut-strategi i den første menigheten
Vi skal nå se på et avsnitt der evangelisten Lukas er forfatter. I Apostelgjerningene kapittel 18 skildrer han kortfattet, men uhyre innholdsrikt hvordan Paulus og vennene hans gikk fram for å nå den spesielle byen Korint med evangeliet.
Korint var en viktig by i det gamle Hellas, provinshovedstad i Akaia. Hellas har liksom et altfor stramt belte på seg akkurat der, så Korint har faktisk to havner, adgang til havet i vest og øst. Den var dermed en ideell gjennomfartsby for handelen mellom Italia og Asia, mellom det Joniske havet og Egeerhavet. Der var også mange folkegrupper representert. Det myldret av religioner, og byen var kjent for sin umoral. De dyrket Afrodite, som var mye av en sex-gud. I templet hadde de tusen prestinner som samtidig var prostituerte. Skulle man på den tiden si at en person var tøylesløs i livsførselen, sa man at han eller hun levde korintisk.
Men de første kristne var ikke redde for å gå rett på. De mente det var god strategi for evangeliet å starte i de store og viktige byene. Nettopp i Korint må Guds rike få et fotfeste! tenkte de. Nå skal vi lese vers for vers fra Apg kapittel 18 og se nærmere på hva det innebar.
Et friskt initiativ
Vers 1: «Deretter dro han fra Aten og kom til Korint.»
Vi møter eneren Paulus. Han er en utrettelig misjonær. Han er kalt direkte av Jesus til å bli sendebud for Mesteren. Antakelig er vi i år 50 eller 52 etter Kristi fødsel. Paulus har vært i Aten og holdt sin berømte tale på Areopagos, som du kan lese om i kapitlet foran.
De var en gruppe misjonærer som hadde reist sammen til Europa. Paulus, Silas, Timoteus og Lukas hadde forlatt Troas på vei til Makedonia omkring åtte måneder før, og de hadde startet menigheter i Filippi, Tessalonika og Berøa. Lukas ble igjen i Filippi, Silas og Timoteus i Tessalonika, mens altså Paulus dro alene til Aten og deretter til Korint.
Var Paulus litt nedslått og alene da han kom til Korint? Ting kan tyde på det, og vi aner at oppholdet i Aten ikke hadde vært altfor vellykket. Han skriver i hvert fall senere at han «var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven». (1. Kor 2,3)
Likevel, det viktige er at Paulus nå hadde kraft til å ta et initiativ, han gikk videre, han hadde en utrettelig energi for oppgaven: Å vinne disipler for Jesus og grunnlegge menigheter.
Jeg vil stanse opp litt der og tenke på dette med de gode initiativene. Jeg glemmer ikke rektor på Kristelig Gymnasium i Oslo, Hans Bovim, som sa flere ganger til oss elevene: Gud gi at vi tar de riktige initiativ for Guds rike! Noen av oss elsker å gå i trygge hjulspor, gjøre som alle andre, eller enda verre: Bare stå stille. Vi trenger oppstarterne, gründerne, de visjonære igangsetterne. Jeg fikk se fra sidelinjen hvordan Bovim tok et viktig initiativ i sin tid: Oppstarten av Norsk Lærerakademi i Bergen. Tenk hva det er blitt! Jeg kunne nevne flere viktige institusjoner som er blitt til de siste femti årene. Det kan handle om Fangekasa bibelcamp, Bedehussang i Grenseland, kristne skoler og friske tiltak.
Men de gode initiativene handler om mer enn institusjoner. Noen tar initiativ til et kristent barnekor i SFO-tiden på skolen, eller formiddagstreff på bedehuset, gjenbruksbutikk eller besøkstjeneste. Ja, rett og slett en telefon eller det å plante en idé. Gud gi at vi tar de riktige initiativ for Guds rike!
Vi er glade for enerne, i dette tilfellet Paulus. Men det blir som regel ikke noe varig ut av enmannsprosjekter.
Gud fører oss sammen i et team
Apg 18, vers 2: «Der traff han [Paulus] en jøde som hette Akvilas og var født i Pontus. Han var nylig kommet fra Italia med sin kone Priskilla, fordi Klaudius hadde påbudt at alle jøder skulle forlate Roma. Dem ga han seg i lag med.»
Akvilas og Priskilla var et herlig, mobilt ektepar som ikke stakk teltpluggene altfor dypt ned i jorda. Vi møter dem i mange sammenhenger i NT, der de er aktive i menighetene. Noen ganger reiste de på eget initiativ. Andre ganger ble de nærmest dyttet av sted. I dette tilfellet var det Keiser Klaudius som sa: Alle jøder ut av Roma. Gjennom hele historien er det noen som drømmer om jødefrie områder, at det vil bli så bra. Den onde Haman i Esters bok, Hitler i Tyskland, Hamas i Gasa og i alle muslimske land. Ja, i Norge vil mange indirekte gjøre jøder hjemløse ved fortsatt å forby jødiske slaktemetoder og nå omskjæring av guttebabyer. Nok om det.
Gud bygger sitt rike langs underlige veier. I dette tilfellet skaper han et team av en enslig mann og et aktivt ektepar. Nå var de tre til å erobre Korint.
I et team utfyller vi hverandre
Vers 3: «Og fordi de hadde samme håndverk, ble han hos dem og arbeidet. De var teltmakere av yrke.»
Paulus kom fra provinsen Kilikia, og der var de kjent for produksjon av klær laget av geiteskinn og geitehår. Som god rabbiner hadde han fulgt tidens skikk med ikke bare å lese bøker, men å lære seg et håndverk. Han ble teltmaker. Campinglivet var eneste tilbud før hytter og hoteller var funnet opp. Kunne du sy telt, ble du ikke arbeidsløs. Priskilla og Akvilas kunne også bruke nål og tråd, nå leide de hus og bodde og jobbet sammen.
Dette er en god tradisjon. Lære seg et håndverk og leve av det. Jeg har en venn på Sørlandet som har spesialisert seg på rens og stell av parafinovner. Det er visst ikke høyeste mote med parafinovner, men noen må kunne det også. Han kan jobbe når han vil hele sommeren og drive parafinovnservice rundt om i hjemmene. Om vinteren kan han være mer aktiv med møtevirksomheten. Han går i Paulus’ fotspor, vil jeg si.
Et team utfyller hverandre. De hjelper og inspirerer hverandre. Å, som vi bør være takknemlige for brødre og søstre som kan det som ikke vi kan!
Prioritere forkynnelsen
Paulus var kommet til en ny by, han drev pionerarbeid. Hva er viktig? Å la Guds ord bli rikelig forkynt.
Vers 4: «Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste både jøder og grekere.»
Når det står at Paulus holdt samtaler, ja, det er brukt ordet dialog i grunnteksten, må vi ikke forstå det slik at han holdt diskusjonsmøter, der to parter kranglet på like fot. Nei, han forkynte på en undervisende måte, det vil si at han la fram budskapet i en samtalende form. Antakelig kunne tilhørerne få stille spørsmål underveis. Det var i alle fall ingen ovenfra ned-holdning.
«Han overbeviste både jøder og grekere.» Dennes strategien ser vi i flere sammenhenger. Paulus begynte i synagogene. Der hadde han tre punkter i prekenen: Punkt 1: Hva sier Skriften, altså GT, om Messias? Punkt 2: Nå vil jeg fortelle dere om Jesus. Punkt 3: Denne Jesus er oppfyllelsen av løftene fra Skriften.
Da han var kommet til punkt 3, begynte folk å bli urolige i benkene. Noen sa: Dette er å spotte Gud! Andre sa: Dette vil vi høre mer om. Slik var det stadig der Paulus dro fram: Enten vekkelse eller forfølgelse, nei, egentlig begge deler samtidig.
De unge kommer med, og Paulus blir enda mer frimodig
Vers 5: «Da nå Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus fullt opptatt med å forkynne, og han vitnet alvorlig for jødene at Jesus er Messias.»
Silas og Timoteus var unge, nærmest som ettåringer i tjenesten, nå hadde de vært på farten lenger nord i Hellas, i provinsen Makedonia. De kunne fortelle gode nyheter fra Tessalonika. Jeg vet ikke om Ånden minnet dem, eller om de ble oppfordret av noen, men faktum er at de nå kom til Korint. Det er ikke sikkert de hadde våget seg til en så verdslig by på egen hånd. Men når Paulus og den moderlige Priskilla var der, følte de det trygt.
Paulus tenkte nok: Dette er storartet. Nå er vi fem. Et supert team. Unge og eldre. Gud har lagt forholdene til rette. Nå vitnet han alvorlig, står det. Ordrett står det at han «gjennomvitnet» grundig. Tema hele veien: Jesus er Messias.
Det er enda en side ved dette. Kanskje Priskilla sa til Paulus: Nå skal vi sy telt og lage mat, vi kan ordne praktiske ting. Du har nådegaven som apostel. Bruk all din tid på det!
Slik har vi egentlig et forstadium til de kristne organisasjonene våre. Noen gir og støtter. På den måten kan enkelte vie seg helt til tjenesten med Guds ord.
Nå ble det ikke bare suksess i Korint. Paulus er fremdeles fast taler i synagogen, men …
Oppbrudd og nytt fokus
Vers 6: «Men da de sto imot og spottet, ristet han støvet av klærne sine og sa til dem: Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningene.»
Denne drastiske uttrykksmåten betyr nærmest: Når dere bare håner og forakter det dyrebare evangeliet, ordet om korset, så må dere ta ansvaret selv. Jeg har sagt dere sannheten og kan ikke ta noe videre åndelig ansvar for dere. At han ristet støvet av klærne sine er en symbolhandling som sier det samme. Jeg kommer ikke videre med dere. Nå vil jeg forkynne for dem som ikke er jøder, som tror på alt annet enn Israels Gud. Kanskje de er mer mottakelige.
Ser du hvordan Gud leder ved å stenge og åpne dører? Paulus hadde opplevd det gang etter gang: De ble hindret, Jesu Ånd ga dem ikke lov. Men når Gud stenger én dør, åpner han som regel en ny.
En åpen dør og krise i luften
Vers 7: «Så gikk han [Paulus] bort derfra og tok inn i huset til en mann ved navn Justus, en mann som fryktet Gud. Huset hans lå like inntil synagogen.»
Uten mer diskusjon sa Paulus takk for seg i synagogen. – Kom og bo hos meg, sa Justus. Dette er ikke et jødisk, men et latinsk eller romersk navn og betyr Den rettferdige. Det var mange ikke-jøder som var betatt av jødenes edle gudsdyrkelse, de ble gjerne kalt slike som «fryktet Gud». Den etiopiske hoffmannen er et eksempel på en slik søkende person.
Men kan du tenke deg: Paulus var kastet ut av synagogen, men slår seg til i nabohuset! Jeg tror Lukas smilte i skjegget da han fortalte om det ironiske ved dette. De viste bort Paulus, men ble ikke kvitt ham!
Forbløffende menighetsvekst
Vers 8: «Synagogeforstanderen Krispus kom til troen på Herren med hele sitt hus. Og mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe.»
Her blir jo forvirringen fullkommen. Selveste synagogeforstanderen, soknepresten, om du vil, kom til tro på Jesus! Nå var et hus virkelig kommet i strid med seg selv. Han sa: Jeg er overbevist: – Kjære mor! Kjære barn! Fra nå av skal vi være en kristen familie. Vi lar oss døpe alle sammen, små og store! Ja da, tjenerne også, de hører jo huset til!
Ikke bare denne familien, men mange andre korintere, ja, nettopp korintere, med sin syndige fortid, kom til troen og lot seg døpe.
Paulus blir styrket i kallet
Vers 9: «Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke!»
Arbeidet hadde lykkes på mange måter. Men under overflaten var det hard motstand. Paulus hadde vært ute en stormdag før og visste at det kunne blåse opp fort. Derfor var det godt at han fikk se Jesus i et syn om natten. Og ikke minst høre vidunderlige ord: Frykt ikke. Fortsett med å vitne, tale og overbevise. Du er på rett spor, Paulus!
Begrunnelsen kommer i neste vers:
Herren har mange han vil frelse
Vers 10: «For jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe ondt. For jeg har mye folk i denne byen.»
Jeg er med deg – det er selve misjonshilsenen til alle som har fått lagt seg til en Gå ut-livsstil for Jesus. Går du i Jesu navn, så vil han selv være med deg. Da vil ikke ondskapen få makt over deg.
Den siste setningen synes jeg er interessant og full av løfter. «For jeg har mye folk i denne byen.» Hadde Jesus så mange disipler i Korint? Jeg tror det må bety at Jesus hadde valgt seg ut et stort antall som skulle bli frelst i Korint. Det var mange som skulle høstes inn. Bare de var trofaste med å forkynne, så ville mennesker komme til troen. Og vi skjønner av de to brevene til Korint at atskillige – utrolig forskjellige – mennesker kom med på himmelveien.
Tenk litt på din bygd – din by: Herren har mange folk der. Han har flere han ønsker å frelse. Hvem vil gå? Hvem vil si et ord om Jesus? Han har mange folk i Etiopia, mange i Mongolia, mange i Japan. De venter …
Vers 11: «Så ga han seg til der i et år og seks måneder, og lærte Guds ord blant dem.» I tjeneste atten måneder – før han dro videre tilbake til Antiokia.
Jeg håper du lar deg inspirere av denne beretningen til å få en Gå ut-livsstil, under Guds ledelse, tett i følge med Jesus. Han sa: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn.» (Joh 15,16)
OPL259
