Hvordan nærme seg Gud?

Jesus var ekspert i å fortelle historier som kastet lys over spørsmålet: Hvordan kommer vi i et rett forhold til Gud? Hør for eksempel fra Lukasevangeliet, kapittel 18, vers 9 til 14:

«Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:

To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller.

Fariseeren sto for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.

Men tolleren sto langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!

Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.»

To personer søker kontakt med Gud

i jødenes gamle tempel. De er vidt forskjellige, og på grunn av avstanden i tid og kultur vil jeg forklare litt nærmere.

Fariseeren

hadde en liste over meritter som han la stor vekt på å legge fram for Gud. Han understreket særlig områder der han var fremragende eller hadde oppnådd det fullkomne.

Han var sikkert ærlig i business, satte rimelige priser, leverte verdifulle varer. En forbilledlig ektemann, eksemplarisk kirkemann, sjenerøs i å støtte budsjetter for religiøs aktivitet.

Faste var pålagt bare i forbindelse med Yom Kippur, den store forsoningsdagen. Men denne fariseeren faster to ganger ukentlig! Han gir tiende av alt han får i hendene, også av slikt det allerede var betalt tiendeskatt for. Dermed viser han en enestående holdning preget av selvfornektelse.

Fariseerne levde et så disiplinert liv at vi knapt kan forestille oss det. Livet til fariseeren var bygd på alt han nektet seg selv for ved det å kunne glede Gud. Dermed ble livet egentlig bare noe en må prøve å få overstått. Fariseeren levde bak en piggtråd av prinsipper. Bak fromme ord var han neppe en glad mann.

Fariseeren i fortellingen fra Jesus var fremragende til å be. Men bønner som sies fram, er ikke nødvendigvis bønner rettet mot Gud. «Fariseeren sto for seg selv og ba slik,» står det. Det er nesten å forstå som at han ba til seg selv.

Men det var noe hult over bønnen hans. Den oser av overlegenhet og skinnhellighet. Der er ingen medfølelse, ingen kjærlighet, ingen ydmykhet. Han søker ikke å oppnå noe fra Guds side utenom et øre som vil høre på opplistingen av handlingene hans. Han kjenner ingen mangler eller defekter hos seg selv, derfor har han heller ikke noe å be om. Han går faktisk glipp av himmelen, for kraften derfra blir som kjent fullendt bare i svakhet.

Jesus ble rystet av sin egen fortelling fordi denne fariseeren brukte bønnen som et middel for å få offentlig anerkjennelse, og ikke som et middel for å få fellesskap med Gud.

Tolleren

er så motsatt fariseeren som han kan bli. Han kan på ingen måte kalles en rettferdig mann. Hadde han vært redelig i sin oppførsel, ville han likevel bli foraktet. For han samarbeidet med Roma, de som okkuperte landet. Tollerne sviktet sitt eget folk og overga det til en fremmed makt. De ble redskapet for denne makten til å legge på folket tunge skatter.

Skatt ble ilagt per hode. Men «moms» kom i tillegg. Oppgaven med tollinnkreving ble tildelt den som bød høyest for jobben, og de heldige kunne ordne seg med så stor fortjeneste de ville eller turte. De kunne kreve skatt og bompenger for nesten alt: Import og eksport, broavgift, havneavgift, veiavgift. Alle pakker og brev kunne åpnes. Skatteinnkreverne bestemte ikke tollnivået, men de kunne bestemme varenes verdi. Dermed tjente de penger på å undertrykke folk, spesielt de fattige. De kunne bli søkkrike på kort tid.

Om de var uærlige og urimelige, ble de likevel beskyttet av romerne. De fikk myndighetenes støtte, selv når de gikk langt over streken.

Som sagt ble de dypt foraktet av folket sitt. Tollere kunne ikke komme lenger enn til hedningenes forgård i templet. De hadde ikke adgang til synagogene. Jødene satte dem på linje med røvere og mordere. De var politisk og åndelig spedalske.

Derfor står tolleren langt nede, han bøyer hodet og slår seg for brystet, og bruker ordene fra Salme 51, om at Gud må være nådig overfor en synder. Han kjente også tydelig til de fromme holdningene fra Esras bok. Han løftet ikke øynene, enda mindre armene, noe som var vanlig når man ba.

Akkurat som fariseeren er tolleren på en måte ærlig. Men han har sett noe helt annet ved seg selv: Han er en synder! Hva skal han gjøre? Han kan da umulig ha noe med Gud å gjøre? Han tilbyr ikke Gud en omvendelse eller reparasjon. Hva skulle han ellers ha å leve av, om ikke tollen han fikk inn? Sakkeus ga rundelig tilbake, men han her har tydeligvis ikke mye å stille opp med.

Han sier ikke bare: Jeg vet jeg er tyv, men jeg er i det minste ærlig om det jeg driver med. Men hvilken verdi er det i en ærlig tyv?

Skatteoppkreveren tilbyr ingenting, verken omvendelse eller tilbakebetaling, bare en ekte sorg over synden.

Ikke under noen synsvinkler kunne denne tolleren kalles en rettferdig mann. Han hadde solgt sitt eget folk til en fremmed makt, og var denne fremmede maktens tjener for å undertrykke og utnytte sitt eget folk.

Jesus sjokkerer tilhørerne.

Fariseeren får nei, tolleren får ja. Når Jesus avviser den første og sier den andre går hjem rettferdiggjort, kan han ikke være seriøs! Hva galt har fariseeren gjort? Hva har tolleren gjort for å reparere skadene? Svaret på begge spørsmålene er: Ingenting!

Hva er da poenget?

Det er dette som blir så ufattelig for tilhørerne: Når tolleren ikke har det minste å stille opp med for å gjøre ting godt igjen, hvordan kan han gå rettferdiggjort hjem?

Lignelsen er rettet til dem som er kritiske mot det evangeliet Jesus forkynner, nåde gitt gratis til syndere. Han vil vekke opp dem som stoler på seg selv at de er rettferdige og forakter andre.

Hvordan kan dette budskapet gå inn?

Fariseerne var saltet på jorden, støtter i samfunnet, slike mennesker som en kan bygge et sunt og trygt fellesskap på.

Tollerne var de fæle fyrene, de samarbeidet med dem som undertrykte, de ble sett på som tyver og pengeutpressere.

Kan virkelig bønn fra en hjelpeløs, håpløs og sørgmodig synder i Guds øyne rage høyere enn en annens oppriktige og rettferdige gjerninger?

Vi kan se at Jesu evangelium ikke på noen måte kolliderer med det som Paulus la fram i brevene sine. En synder blir rettferdiggjort utelukkende på grunn av Guds nåde i Kristus Jesus. Måler vi vår innsats på en annen standard enn Guds standard, faller vi igjennom. Enten havner vi i en overmodig stolthet eller i en uærlig ydmykhet.

Hva sammenligner vi med? Hvem sammenligner vi oss selv med? Sett i forhold til tolleren var fariseeren en religiøs gigant. Sett i forhold til Gud var fariseeren en åndelig frosk.

Fins Gud, og er det mulig for vanlige, syndige mennesker å nærme seg ham?

Den gode Boken forteller om åpenbare syndere. Vi leser om Moses som mistet temperamentet overfor Gud, David som ga etter for ukontrollerte lyster, Peter som ga etter for reddhare-frykt, Jakob og Johannes som traktet etter de beste posisjonene i det nye riket, Paulus som var en grusom terrorist. Ikke bare pene ting er skrevet om heltene i barnebiblene, nei, også det verste er notert. Likevel kunne Gud bruke disse personene når de viste ydmykhet og bøyde seg i støvet. Med tilgivelse og tålmodighet hjalp Gud dem til et nyttig liv.

Peter fikk en enorm fiskefangst på Jesu ord. Da falt han på knærne og sa: «Gå fra meg, jeg er en syndig mann.» Jesaja så Herren i templet og sa: «Ve meg, for jeg er en mann med urene lepper … og jeg har sett Herren.» Begge var giganter i troens rike.

Derfor er det ikke spørsmål om de to mennenes bønner og deres liv, om det ene overgår det andre. Det hele dreier seg om et emne som Jesus kommer tilbake til gang på gang: Guds nåde.

Salmisten så det: «Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg.» (Sal 130,3-4)

En kjærlig Far

Jesus viste det gjennom livet sitt og gjennom det han fortalte. Om en kjærlig Far som lot hjertet sitt røres av en håpløs toller, så han ikke skulle være hjelpeløs lenger. Om gleden i himmelen over at den tapte ble funnet. Den imøtekommende, springende Far som ser et bortkommet barn i horisonten. Jesus viste Guds kjærlighet ved å røre ved syke og urene, spedalske og utstøtte, kalle døde tilbake til livet. Og det siste han gjorde fra døden på korset, var å ønske velkommen en angrende forbryter til paradis.

Poenget med lignelsen vi har lest, er ikke om en manns bønn veier tyngre enn en manns gode gjerninger, heller ikke om hvor og hvordan vi står når vi ber. Historien handler om Guds miskunnhet og vår avhengighet av hans nåde.

Den ene opplevde nåden og vendte hjem rettferdiggjort, fordi han ble berørt av Guds kjærlighet. Den andre var like mye elsket av Gud, men han skjønte ikke hvor mye han trengte Guds nåde. Og han vendte hjem uten å kjenne til den freden som tolleren fant, og at Guds nåde når ut til alle og forakter ingen.

Budskapet fra Jesus kan få oss til å tenke på noe annet: Vår agenda er ikke nødvendigvis Guds agenda. De religiøse på Jesu tid ventet på en Messias som skulle gjenreise nasjonens ære og verdighet blant folkene. De ventet på en vredens dag da tingene ble satt på plass i forhold til rett og urett. De ventet på hevn og oppgjør, og deretter en storstilt fest for de rettferdige. Der ville fariseere og andre godtfolk få de fremste plassene.

Men Gud har en annen agenda. Gud ønsker å vise barmhjertighet og nåde. I samme grad som Gud elsker de håpløse og hjelpeløse, i samme grad forakter fariseerne dem.

Passer denne historien inn hos oss, i et samfunn der ord som «rettferdighet» og «synder» er blitt droppet fra vokabularet, når gruppeterapi blir regnet som mer egnet for de skyldbetyngete enn bekjennelse. Når slankekurer er mer på mote enn faste. Og der det å bli verdsatt av oss selv og andre er mer viktig enn å bli verdsatt av Gud.

Fariseismen lever i beste velgående i vår tid.

Den kommer tydelig fram i fiendtlighet mot Jesus, mot evangeliet, mot at syndere kan blir frelst som de er. Fariseerne tror ikke på den ufortjente nåden, men den velfortjente nåden. Fariseerne blir sinte når nåden i Kristi navn blir tilbudt fritt. Når det kommer til stykket, vil ikke fariseeren slippe taket i sin egen rettferdighet, sine egne opplevelser, sitt skikkelige liv, sine ofre for det gode, sine gode følelser.

Så er det noe merkelig: Vi ville elske å ha fariseere i forsamlingen, som tar religion på alvor, som ikke vil vanære Guds navn, som ikke driver med fusk og fanteri. Slike som følger reglene, og best av alt – gir tiende, ikke bare av inntektene, men også av det de eier, også av renter og utbytte. Tenk hvor mange vi hadde nådd på gater og streder om vi hadde hatt mange slike i forsamlingene våre!

Tolleren hadde et dårlig selvbilde, kanskje han var utsatt for en streng oppdragelse. Kanskje han led av depresjon? Eller var bønnen hans bare et skalkeskjul for å dekke over det dårlige navnet han hadde fått blant landsmennene, som så ham som en forræder?

Denne tolleren visste at han hadde overlatt livet sitt til feil makter og innflytelse. Han visste at lojaliteten til det romerske imperiet hadde skapt grådighet, og ikke det som var godt. Han måtte komme under en ny makt, og livet få en ny retning.

Bare bønn som kommer fra hjertet, når fram til Guds hjerte. Du kan nå fram til Gud til og med når du ikke kan si fram et eneste ord. En bønn kan krystallisere seg i en tåre. En tåre gir nok vann til at et ønske kan flyte helt opp til Gud.

Vi skal legge fram det som bor i oss, ikke det som burde bo i oss. Dette er grunnen til at Gud hørte bønnen fra tolleren. For den var en ærlig erklæring.

Jo nærmere vi kommer Gud, jo mer brutt blir vi. Bare brutte mennesker kan bli fylt av Guds Ånd og bli brukt for hans mål.

OPL263