Sorgen og gleden

Av: Asbjørn Kvalbein

I dag vil jeg si noe om sorgen og gleden. De kommer til oss alle. Sorgen og gleden er helt motsatte følelser. De kan leve sammen, merkelig nok. Men i alle fall: De er fag i din livslange skole.

Grunnlaget for det jeg vil si, henter jeg fra Guds dyrebare ord, fra Jesu avskjedstale til disiplene, Johannesevangeliet, kapittel 16, vers 16 til 22:

«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger. Og om en liten stund igjen skal dere se meg.

Da sa noen av disiplene hans til hverandre: Hva mener han med dette som han sier til oss: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, og om en liten stund igjen skal dere se meg, og: Jeg går til Faderen? De sa derfor: Hva betyr dette som han sier: En liten stund? Vi skjønner ikke hva han taler om.

Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa til dem: Er det dette dere drøfter med hverandre, at jeg sa: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, og om en liten stund igjen skal dere se meg? Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal ha smerte, men deres smerte skal bli til glede! Når en kvinne skal føde, har hun smerte, fordi hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, minnes hun ikke sin trengsel mer, i glede over at et menneske er født til verden. Slik har også dere smerte nå. Men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere.» (Joh 16:16-22)

Jesus er opptatt av å trøste de motløse disiplene sine. Det er kvelden før Jesus skal møte døden. Hva vil det bety for dem som har satset alt på å følge han som er blitt læreren og mesteren deres? – Bare en liten tid, sier Jesus. Det ligger stor dybde og rikdom i de få ordene.

Det gikk jo bare et par dager – på den tredje dagen sto han opp fra de døde. I løpet av førti dager fikk han se dem, og de se ham, flere ganger. Men han sier også noe viktig om livet: Det vanskelige varer egentlig bare en kort tid når vi har med Jesus å gjøre.

For når Jesus sier han går til Faderen, betyr det at han sitter ved Faderens høyre hånd. Der har han alle muligheter til å følge med hver enkelt av sine venner. Der er han vår øversteprest og talsmann, der lar han sin kjærlighet til deg og meg få utløp i våre liv. Men han gir både sorger og gleder, som er viktige fag i vår livslange skolegang.

Jesus bruker ord om vanskene våre, ord som blir oversatt på forskjellige måter:

Dere skal gråte, klage, ha smerte, være engstelige, oppleve trengsel og sørge

Her avviser Jesus blankt en feilaktig tanke noen har fått innbilt seg: At når jeg er en kristen, blir jeg spart for livets vanskeligheter, sykdom, nederlag og tap. Noen sier: En troende skal ikke være syk. Vanskene er bare noe som foregår i din tanke. Bare lat som de ikke er til, så vil de forsvinne. Bare tenk positivt.

Men dette er en falsk lære. Jeg kan ikke leve i en drømmeverden som ikke fins. Alt jeg gjør, får følger. Av og til gode følger, av og til mislykkede. Andre ganger smaker jeg konsekvensen av andres tabber og synder. Men jeg opplever også hendelser som verken jeg eller andre mennesker har noen skyld i. Tror jeg ikke på Guds ledelse, vil jeg kalle det blind tilfeldighet. Det skjer ting, og jeg aner ikke hvorfor. Men hvis vi ikke er klar for å tro at vansker er en del av det normale livet, har vi et stort pensum foran oss å lære.

Når noe smertefullt treffer oss, er første reaksjon: «Hvorfor meg?» Men den som har lært noe av Gud, Jesus, Bibelen og livet, vil like gjerne spørre: «Hvorfor ikke meg?» For sorgen er noe normalt i livet. Jesus sa det ganske rett fram: «I verden har dere trengsel.» (Joh 16:33) Helt fra disiplene begynte å følge Jesus, opplevde de vansker. Store deler av Det nye testamente er skrevet fra fengselsceller. Få av apostlene opplevde en naturlig død.

I verden har dere trengsel. Det er like godt å godta det jo før jo heller. Men det er ikke alt Jesus har sagt. Han sa også: «Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.» (Joh 16:33) Det innebærer ikke at vi blir spart for vansker, men at hans nåde vil svare til trengselen. Og han lar til slutt den endelige seieren overvelde oss og alle andre.

På korset møtte Jesus det verste livet kan by på: Forrådt av en venn, sveket av sine etterfølgere, ført inn i en farse av en rettssak med oppdiktede anklager, mobbet, torturert, slått og så drept. Alle onde krefter i denne verden naglet Jesus til korset og overlot ham der til å dø. Han vet virkelig hva trengsel i verden er.

Men djevelens makt hadde ikke siste ordet. Det hadde Jesus. Han sto opp fra graven og seiret over de onde kreftene. Fordi han har gjort det, kan vi seire når vi hengir oss i tro til Jesus. «Vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.»

Vi er ikke lovet et liv med dans på roser. Men Jesus har lovet at samme hvilken ørken vi lever i, så vil vi ikke være alene, men han vil være med oss. All hans nåde og styrke vil være tilstrekkelig for oss. Evangeliet innebærer at den samme kraften som reiste Kristus opp fra de døde, er virksom i oss og for oss.

Sorgen skal forvandles til glede, lover Jesus.

Det er en merkelig og sterk setning, nesten ikke til å forstå. Men Jesus ga oss et talende eksempel. En fødsel er smertefull. Timene føles lange. Men smertene blir forvandlet til stor glede når barnet er født. Et barn bærer i seg så mye håp og fremtid at gleden er grenseløs.

Slik forvandler Gud smerten og sorgen til noe helt motsatt, sier Jesus. Det blir en ufattelig glede ut av smerten. Og smertene glemmes.

Jeg vet ikke hva du har opplevd, men min erfaring er at jeg må bare ta imot noen slag i livet. Og jeg vet at uten Gud ville jeg følt meg ytterst nedslått og utslått. Alene klarer jeg meg ikke i livet. Jeg holder meg til Jesu ord: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Men tenk litt på dette: Kanskje verden ville blitt altfor kjedelig uten motvind? Uten kamp blir det ingen vekst, uten smerte blir det ingen dybde. Jeg forstår ikke hvorfor vanskene skal spille en så stor rolle i livet. Men jeg vet at så snart de inntreffer, kan Gud virke sammen med oss for å bruke dem, å bringe noe godt ut av dem. Han kan forvandle det vonde til det gode.

Det kan ikke være noen tvil om at de tidene i livet mitt som var størst preget av angst og indre uro, var også da jeg vokste mest. Når alt går bra, blir det ingen nyskaping. Jeg setter livet på «cruise control» og kjører på autopilot dag etter dag. Men det innebærer jo stagnasjon. Men når livet møter meg med et spørsmål jeg ikke kan svare på, med et problem jeg ikke kan løse, med en situasjon jeg ikke kan takle på egen hånd, da blir jeg tvunget til å tenke nytt og be min himmelske Far om hjelp. Det er dette som kalles vekst!

Etter en del års levetid har jeg lært at det fins ikke noe vi kan kalle dybde i kunnskap, relasjoner og levd liv – uten smerte.

Det trengs kalde vinder, streng kulde og høyfjell for å skape godt og sterkt tømmer. Det trengs kraftig ild for å skape hardt stål. Det trengs åndelige kamper for å få fram dyp tro. Å gå gjennom vansker sammen skaper varme kjærlighetsforhold.

Et arabisk ordtak sier: «Bare solskinn skaper en Saharaørken.» Vi trenger regnet også. Ingen av oss vil finne på å be om flere og større vanskeligheter, men vi vet at uten dem vil livet bli kjedelig og uten vekst.

Motgang i livet gjør oss også mer følsomme overfor andres vansker. Når vi er blitt såret, kan vi komme nær til andre som er blitt såret, og vi kan bli en støtte for dem. Vi har erfart. Vi forstår. Vi har vært der. Det er sagt: «I barmhjertighetens hær kan bare den sårede soldaten være til tjeneste.»

Det er også sagt: «Noe av det vakre med smerte og sorg er at de viser oss hvordan vi er elsket, hvor mye omtanke det er i verden, og hvor lett vi kan gjøre andre glade på samme måte, når de trenger hjelp og medfølelse.» (Louisa M. Alcott)

Kristofer Randers har skrevet:

Ild prøver gull
og nød prøver venner.
Men kjærlighetens makt
i sorgen du kjenner.

Jeg liker ikke smertene i livet. Det gjør ikke du heller. Men faktum er at uten dem blir vi overfladiske, svake og unyttige kristne personer.

Men det er ingen automatikk i trengslenes virksomhet. Vi har alle vært borti personer som har latt det smertefulle gjøre dem bitre, motløse og med en slik offermentalitet at de gir opp.

Misjonærenken Elisabeth Elliot skrev om sorgen: «Si nei til selvmedlidenheten. Si absolutt nei til den. Den er dødelig, og med makt til å ødelegge deg. Vend dine tanker til Kristus, som allerede har båret dine smerter og sorger.»

I all slags sorg er det kristne svaret det beste. Det begynner med Gud, med den himmelske Far vi har lært å kjenne gjennom Jesus Kristus. Gud elsker hver enkelt av oss. Han bryr seg mer om oss enn vi bryr oss om oss selv. Som enhver annen far ønsker Gud at vi blir de personligheter han har tenkt. Men han oppdrar oss ved trengsel og kors for sitt rike, som det heter i den gamle bønnen. Han har lovet at hans nåde og styrke er nok for oss. Han har lovt å være med oss. Han har lovt å ta alt som møter oss i livet, i sin hånd og forvandle det til noe godt. Han har lovt å vinne den endelige seieren, og at vi skal få del i den seieren.

Du kan ikke kjøre inn i et nederlag når du stoler på Herren. Hør! Gud er for deg. Det er absolutt ingen vansker i livet som Gud ikke kan overvinne og bruke til det gode.

For å si det med et påskespråk: Vår Gud er i ferd med å skape oppstandelser av alle korsfestelsesopplevelser i livet.

Jeg skal se dere igjen, sa Jesus.

Han sa ikke: Dere skal se meg igjen. Det er Jesu initiativ som er det viktige. Han kommer til deg. Nettopp der du er, i sorgen, smerten, i det vanskelige. Mange vil bare løpe bort fra det vonde. De ønsker å få seg en annen følelse så snart de kan. Men det kan være like godt å møte sorgen ansikt til ansikt. Stå der midt i den, snakk åpent med Jesus om den.

Er det noen som hører nå, som prøver bare å løpe bort fra smerten, sorgen og det vonde? Prøver du bare å fortrenge, glemme, la noe annet overdøve? Det er ikke Guds vei. Han tåler å se tårene dine. Han lar Jesus komme til deg og gi deg mer lys og trøst. Tar du imot ham?

Egil A Wyller har et vakkert vers som passer når du er i sorg:

Er alt gått tapt? Selv om så var – det ene
forblir: at Gud er Gud. Det vendes aldri om.
Av intet skapt, du tjene Ham alene.
Da tar han deg til brud. Kom, Herre Jesus, kom!

Du skal få lov å sørge på din egen måte, kanskje uten så mange tårer. Sigmund Skard har skrevet et tankevekkende dikt:

Eg har ikkje hug
for den store gråt.
Det er ikkje den form
mi sorg tar.
Berre stundom kjem det
utan varsel
eit hulk
etter det som var.

Ingen skal ta gleden fra dere, lover Jesus.

«Slik har også dere smerte nå. Men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere.» (Joh 16:22)

Kan jeg være glad i evigheten, når noen jeg er glad i, ikke er der? Vil vi sørge over de fortapte når vi kommer til himmelen? Billy Graham har sagt det slik: «I Gud herlige nærvær vil alle våre anliggender og sorger bli visket bort.»

«Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.» (Joh 16:33)

Ta det til deg, om en liten stund skal Gud forvandle til det gode.

OPL327