Ung er den som dør hundre år gammel
SVAR:
Du har ført oss til et vakkert avsnitt i Bibelen. Jeg oppfordrer alle til å slå opp i Bibelen og lese selv.
Det må ha vært ekstra trøsterikt for dem som hørte det første gang. Folket var i fangenskap i Babel, de drømte om hjembyen Jerusalem. Men Gud brukte profeten til å peke på noe enda større og mer varig: Det himmelske Jerusalem, evigheten hjemme hos Herren.
De største verdiene er at det som var ondt på den tiden, skal forsvinne (v. 17b). Gleden skal blir overveldende (v. 18-19). Selve livet skal få en helt ny kvalitet (v. 20). Det blir slutt på alle slavetilstander og håpløst strev bare for andre. De skal få oppleve trygghet (v. 21-23a). Det blir fellesskap med Gud (v. 23b-24) og harmoni mellom Gud og det han har skapt (v. 25).
Budskapet har form som en sang, det er poesi vi har med å gjøre. Dermed er det ikke mindre sant, men enkeltdetaljer skal danne indre bilder av en større virkelighet.
Det gis et par pekere mot det onde vi kjenner i dag, som forbannelse (slutten av v. 20) og slangen, djevelen (v. 25). Men disse har ingen framtid. Det er Messiaskongen som skal dømme (dvs. skille ondt fra godt) og bringe inn det totalt nye, sml. Jes 11:6-10.
Formen er antydende, alluderende og billedskapende, som den alltid er i god lyrikk.
Derfor skal vi la oss overvelde av det håpet som uttrykkes, og ikke bli for fokusert på detaljene.
Å bli hundre år var uvanlig på denne tiden. I det store, evige perspektivet er hundre år som ingenting å regne. Aldring blir ikke noe problem i det nye livet hos Gud.
De som hørte dette, skulle ikke ta fram kalender og kalkulator, men heller bli betatt av den store herligheten som venter. Evigheten har vi jo her i tiden problemer med å beskrive ved hjelp av dekkende ord og bilder.
OPKL501
