Når min tro ikke blir sett på som god nok av min svigerfamilie.

Hei! Jeg leste på sidene deres at dere har svart mennesker med ulike dilemmaer innenfor den kristne tro og parforhold. Er det mulig å be om noe bistand?

Jeg er troende, men åpen for andres tanker om levesett og livssyn. Det vil si at jeg har min egen personlige tro, men fordømmer ikke de som tenker eller praktiserer ulikt fra meg – da jeg tenker det ikke er min jobb å dømme – det er Guds jobb. Det er etter min erfaring, flere sympatiske og godhjertede mennesker som har annen tro enn kristendommen, eller som eventuelt ikke tror i det hele tatt. Jeg syns det kan være interessant å høre andres syn på livet, men holder meg trofast mot kristendommen selv.
 
Jeg har forlovet meg med en som kommer fra et svært konservativt kristent hjem. Forloveden min har tatt avstand fra dette. Ikke fra kristendommen, men fra den spesifikke menigheten. Familien har ved flere anledninger antydet at vår form for tro ikke er alvorlig og god nok for dem. De mener at man ikke er nær Gud og Jesus i statskirken. Jeg er oppvokst med en statskirkelig kristendom, som har noe mer rolige møter enn denne menigheten etter slik de beskriver forholdene.
 
De prater stadig fritt om hvordan de fordømmer homofili, og oppfordrer den ene broren til forloveden min til å slå opp med en dame han elsker, fordi hun har startet å miste troen sin. 
Jeg syns dette er svært vanskelig å håndtere. Etter mitt syn er det såpass utfordrerne for de menneskene som innser at de er homofile eller lesbiske, at jeg tenker jeg som menneske ikke skal gjøre livet på jorden vanskeligere for dem enn det er i utgangspunktet, så får Gud velge hvordan han ønsker å dømme de etter døden. Jeg mener vi må fokusere på å være nestekjærlige, og vise stor omsorg for alle der ute – ikke bare de som tenker og mener akkurat det en selv gjør. Hva som skjer etter døden er det Gud som råder over, ikke jeg. Jeg håper ikke han vil straffe meg fordi jeg viste omsorg for andre mennesker som ikke fulgte den kristen tro.

Videre syns jeg det er underlig at de kan dømme en annen form innenfor kristendommen, og innenfor den protestantiske kristendommen i tillegg, i så stor grad som de gjør. Forloveden min syns også dette er synd, da min forlovede gjerne vil at alle skal komme overens. Det blir dog noe vanskelig for meg, når de skal fordømme min form for tro og mitt synspunkt på livet i så stor grad.
 
Når det gjelder lillebroren til forloveden min, syns jeg det er veldig synd om han skal slå opp med en dame som han elsker fordi familien hans presser han til det. Han selv ønsker å fortsette forholdet, men familien ønsker at han skal bryte av før det blir «for sent» ved å inngå ekteskap. Jeg tenker som så at kjæresten kommer fra kristne verdier, han er kristen, og de elsker hverandre. Det kan da være at dette går bra for dem, og kanskje at hun finner tilbake til troen i en litt annen form?
 
Jeg syns det er så synd at min tro, som jeg har opplevd som så inkluderende, nestekjærlig og varm, skal bli utført så dømmende og ekskluderende overfor andre mennesker som ikke har funnet Jesus (enda), og overfor de som ønsker å praktisere litt annerledes enn dem selv. Det verste syns jeg kanskje er at de bruker troen som et redskap/ unnskyldning til uttalelsene og ekskluderingen.  
 
Har dere noen tips til hvordan jeg kan håndtere denne situasjonen, og få et bedre utgangspunkt med svigerfamilien min uten å miste meg selv og mine tanker og verdier underveis?

Mvh …..
 

SVAR:

Hei! Først mange takk for at du sendte dine spørsmål og tanker inn til oss i NOREA. Norea Mediemisjon ønsker i tillegg til å drive ytremisjonsarbeid også å være til hjelp for mennesker i vårt land som har spørsmål og problemstillinger å ta opp knyttet til troen og livet.

Jeg vil prøve å tenke litt høyt sammen med deg om de utfordringene du tar opp i forhold til familien til din forlovede. 

Ut fra det du skriver, så er det tydelig at du og din forlovede på den ene siden og din forlovedes familie på den andre siden, ser ulikt på hvilke konsekvenser den kristne troen skal få i forhold til de som ikke tror og tenker likt som en selv. 
Slik jeg leser mailen din, så knytter konfliktområdene seg til blant annet:
- hva som er en sann og riktig tro. Altså at din form for kristen tro ikke er god nok for dem.
- at kristendommen i Den Norske Kirke spesielt, og kanskje også andre protestantiske sammenhenger generelt, ikke er så åndsfylte som den kristne sammenhengen svigerfamilien går i.
- samlivsformer (heterofili versus homofili)
- hvem man bør, ikke bør gifte seg med (broren til din forlovede)
- hvordan man skal forholde seg til annerledes troende og tenkende.

Det vil være vanskelig for meg og heller ikke riktig av meg å gi klare råd til hvert enkelt av disse problemstillingene, siden jeg ikke kjenner saken mer enn gjennom det du har skrevet. Samtidig, jeg forstår alvoret og fortvilelsen i saken fra din side. Jeg leser (tolker) at du kjenner uro for framtiden og mulige familiediskusjoner, hvis din forlovedes familie ikke viser større respekt for deg og din tro. 

Noe alle kristne generelt, og kanskje din svigerfamilie spesielt, trenger å tenke over og være seg bevisste, er hvordan andre mennesker opplever meg som kristen, hvordan min tro blir oppfattet av andre. Hvis jeg som kristen stort sett snakker fordømmende om mennesker som er ulike meg selv, da vil andre oppleve min tro som fordømmende. Da hjelper det ikke hvor mye jeg snakker om at Gud er kjærlighet, når andre mennesker opplever at min tro, og dermed også at min gud, først og fremst er fordømmende. Og, det virker på meg at det er nettopp slik du har opplevd troen til din forlovedes familie. Muligheten er da stor for at flere også har opplevd dem slik. I så fall vil de ha et kommunikasjonsproblem, å formidle troen på en nådig Gud som vil tilgi mennesker og inkludere nye i sitt rike. Da kan man i stedet fort komme til å formidle et bilde av en Gud som vil akseptere og inkludere meg når jeg først forandrer meg og blir som de mer «åndelige kristne». Havner vi der, da har vi satt kravet foran nåden, forventingen om «å leve kristelig rett» foran Guds invitasjon til alle mennesker. 

Godhet teller! Måten jeg framstår på for andre mennesker er viktig. Jesus selv sier «Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matteus 5,16). 

Hva ser andre mennesker i mitt liv? Godhet og gode gjerninger, eller krav og fordømmelse? Dette er et viktig spørsmål å stille seg for hver bekjennende kristen. 

Du nevner spesifikt dette med brorens forlovelse, at familien har lagt et press på han for å gjøre det slutt. Hvis jeg skal sette meg inn i hvordan hans familie tenker, så handler det nok om at de vil hans beste, det de tror og mener er lurt for han å velge. De frykter nok at han kan tape troen. Foreldre ønsker naturlig nok det beste for sine barn. Samtidig så må foreldre nøye tenke gjennom hva de formidler, ikke minst på det samlivsetiske området. Jeg antar at han er over 18 år, og da regnes han for voksen. Da skal hans familie behandle han som en voksen som selv skal ta sine valg og stå ansvarlig for dem. Så er det også et viktig poeng som du selv skriver at ved å være en kristen så kan han påvirke sin forlovede i riktig retning. Et samliv, ekteskap mellom en kristen og en ikke-kristen vil ha sine ekstra utfordringer. Men Bibelen forbyr det ikke. 

Angående homofili: Jeg ser at dette er et spørsmål, en problemstilling som har blitt tatt opp i familien, og at du har lagt merke til hvordan de snakker om dette spørsmålet. Om dette er det mye å si, men bare litt her. Norea Mediemisjon (en del av Norsk Luthersk Misjonssamband) er selv en kristen konservativ organisasjon som har et tradisjonelt og klassisk kristent syn på ekteskapet, altså at det skal være for en mann og en kvinne. Vi tenker derfor at det er feil å innrette sitt samliv på andre måter enn et heterofilt ekteskap. Jeg tror likevel at det er mulig å hevde et slikt syn uten å fordømme mennesker som har en annen mening, som har valgt et likekjønnet samliv. Her må tydelighet i meninger balanseres med forståelse for annerledes-tenkende. Det ene utelukker ikke det andre.

Til slutt. Noe av det jeg leser tydeligst ut fra mailen din, er følelsen og opplevelsen av at din tro ikke er god nok for din tilkommende svigerfamilie. Det er forståelig at dette er vanskelig både for deg og din forlovede. Noen lett vei ut av dette finnes neppe. Men det kan være at du, din forlovede og svigerfamilien trenger å sette dere ned og ta en prat om nettopp dette. Trolig vil det være du og din forlovede som må ta initiativet til en slik samtale. For å unngå at en slik samtale ender i diskusjon om enkeltsaker (som f.eks. samlivsformer, møtestil m.m.), så kan det være lurt å fokusere på:
- at jeg forteller om mine følelser i møte med andres syn på min egen tro
- at jeg forteller hva jeg opplever er kristen tro
- at jeg ser stykkevis og delt, og kan sikkert lære noe av andre kristnes tro
- at andre troende kanskje også kan lære noe av meg
- at kristentro primært handler om Guds nåde, å bli Guds barn, få sine synder tilgitt, mer enn synspunkter på enkeltsaker og møteformer
- at vi trenger mange ulike menigheter med ulike uttrykk, siden vi da når flere type mennesker. 
- at jeg respekterer din rett til å uttrykke deg som du vil, og samtidig håper på respekt tilbake for min trosmåte.

Vel. Dette ble litt høyttenkning fra min side på det du tar opp i din mail. 
Lykke til både du og din forlovede, som par og i møte med svigerfamilien.

Vennlig hilsen Svein Anton Hansen, Noreapastoren.no 

OPKL 507