En kort, men også en lang søvn i Jesu navn. (Johannes 11,17-29)

Ca. 3 km utenfor Jerusalem ligger landsbyen Betania. Her bor tre av Jesu sine nærmeste venner, Marta, Maria og Lazarus. Nå har Lazarus blitt alvorlig syk. Søstrene velger derfor å sende bud etter Jesus. De vet godt at han tidligere har helbredet syke. Nå håper de naturlig nok på at Jesus kommer til deres hus, legger hendene på deres syke bror, ber en bønn og så blir Lazarus frisk igjen. Telegrammet til Jesu er ganske kort: «Herre, din venn er syk.»
Marta og Maria forklarer ikke i detalj hvilken sykdom Lazarus har. Heller ikke foreslår de hvordan Jesus skal svare på deres bønn om helbredelse. De bare legger fram selve problemet; «Jesus, han som du holder av er syk.»

Hvor ofte er vi ikke fristet til å detalj-forklare våre problemer for Jesus? Som om han ikke allerede kjenner til problemene. Hvor ofte har vi ikke foreslått for Jesus hvordan vi mener han bør gripe inn? Som om han ikke selv vet best hvordan ulike vanskeligheter skal løses.

Marta og Maria viser stor tro på og tillit til Jesus ved enkelt å legge problemet fram for ham. De er trygge på at Jesus vet best hvordan problemet skal løses, hvordan Lazarus best kan hjelpes. Jesus får beskjeden om at Lazarus er syk. Han venter i to dager før han og disiplene bryter opp og drar til Betania.

I kap. 11 hos Johannes møter vi historien om Lazarus, Marta og Maria. Samtalen mellom Marta og Jesus leser vi i versene 17-29:
«¹⁷ Da nå Jesus kom fram, fant han at Lasarus allerede hadde ligget fire dager i graven. ¹⁸ Betania ligger nær ved Jerusalem, omtrent femten stadier borte. ¹⁹ Og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over deres bror. ²⁰ Da Marta nå fikk høre at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Men Maria satt hjemme i huset. ²¹ Marta sa da til Jesus: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død! ²² Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg. ²³ Jesus sier til henne: Din bror skal stå opp! ²⁴ Marta sier til ham: Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag. ²⁵ Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. ²⁶ Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? ²⁷ Hun sier til ham: Ja, Herre! Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden. ²⁸ Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i stillhet på sin søster Maria, og sa: Mesteren er her og kaller på deg. ²⁹ Da hun hørte det, sto hun fort opp og gikk til ham.»

En søvn i Jesu navn
Når Jesus skal fortelle disiplene at Lazarus er død, så bruker han et uttrykk mange fortsatt bruker i vår tid. «Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg går for å vekke ham.» (v.11). Disiplene skjønte ikke med en gang at Jesus mente at Lazarus var død. Når Jesus bruker uttrykket «sovnet inn», så er det ikke fordi Jesus vil skjønnmale døden, gjøre den litt mindre brutal. Når han bruker disse ordene, så er det fordi han vil fortelle at Lazarus sin død er midlertidig. Han skal vekkes til live igjen.
Salmedikteren Magnus Landstad skrev i 1851 en salme hvor han brukte dette uttrykket. Første vers går slik: «Jeg vet meg en søvn i Jesu navn, den kveger de trette lemmer. Der redes en seng i jordens favn, så moderlig hun meg gjemmer. Min sjel er hos Gud i himmerik og sorgene sine glemmer.» Poenget for Landstad var å fortelle oss at tiden fra vi dør og til vi vekkes til live på dommenes dag, vil føles på samme måte som når vi sover. Fra øynene lukkes om kvelden og til de åpnes på morgenen, føler vi at det kun har gått noen sekunder. Jeg hviler trygt i min seng. For, den som dør i troen på Jesus, hviler sjelen trygt hos Gud fram til evigheten starter.

Mange jøder var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen. Mange av oss kan kvie oss for å møte noen som nettopp har mistet noen. Hva skal vi si? Hvordan ordlegger vi oss i møte med de etterlatte? Frykten for å ikke vite hva en skal si, eller for å bruke feil ord, gjør at mange holder seg på avstand når en nabo eller kjenning har dødd. Men, å trøste noen handler ikke først og fremst om å bruke de riktige ordene. Den som har opplevd død kan ofte fortelle at det de satte mest pris på var mennesker som bare kom og var nær. Nærhet teller mer enn ord.

Jeg er oppstandelsen og livet
Søstrene Marta og Maria har fått beskjed om at Jesus og disiplene har kommet til landsbyen. Mens Marta reiser seg og går for å møte Jesus, velger Maria å bli i huset. Søstrene reagerer så ulikt. Ikke bare her, men også andre steder leser vi at Maria blir sittende mens Marta er den mer aktive og utadvendte av søstrene.
Disippelen Johannes stod ganske sikkert og hørte på samtalen mellom Marta og Jesus. Han kan derfor gjengi samtalen ganske så ordrett i sitt evangelium.
Det kan virke som om Marta har en liten anklage mot at Jesus ikke var der da Lazarus var syk. Eller, kan det være at hun vil fortelle Jesus at hun vet han har evner til å helbrede og kanskje også til å vekke til live igjen? Hun sier i alle fall: «Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død! Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg.» (v.21-22).
Det blir en interessant samtale mellom Jesus og Marta. De første ordene som kommer ut av Jesu munn er: «Din bror skal stå opp!» (v.23). Selv om Jesus ventet i to dager før han og disiplene brøt opp, så visste han hele tiden hva som skulle skje. Jesus har ikke alltid hast, men har alltid en plan. Marta eide et framtidshåp. Hun sier: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» (v.24). Etter Marta sin bekjennelse om oppstandelse på den ytterste dag, kommer Jesus med ord som for all ettertid har blitt stående som uttrykk for det kristne håpet: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (v.25-26).
Sant og frimodig hvisker Jesus til Marta, deler han håpet med disiplene, ropes det ut til alle jødene og for alle mennesker i ettertiden; at Jesus er det virkelige livet og at den som tror på ham vil leve evig selv om han dør.

Nå eller evigheten?
Kristen tro handler ikke bare om, heller ikke først og fremst om å få et godt og lykkelig liv her på jorden. Troen på Jesus er verken ment å være eller bli en rask og enkel vei til et liv i materiell overflod og uten sykdom og vanskeligheter her i tiden. Paulus skriver: «Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, da er vi de ynkeligste av alle mennesker.» (1.Kor.15,19).
Jesus ville gjøre alt det beste for Marta, Maria og Lazarus her i tiden. Derfor reiste han Lazarus opp fra de døde, og på den måten gav søsknene gleden tilbake. Men, en dag, ikke mange år senere måtte Lazarus på nytt legges i graven, Marta og Maria likeså.

En dag der framme møter døden også oss. Den dag, kveld eller natt når øynene lukkes og dødens søvn starter, da ønsker jeg å sovne inn i troen og håpet på Jesus som oppstandelsen og livet.
«Tror du dette?» spurte Jesus Marta (v.26). Det gjorde hun. Vi trenger også å tro på Jesu soningsdød for våre synder på korset, at det holder for å bli frelst og få del i evigheten hos Gud.

Spør etter deg!
Nå er troen tent i Marta sitt hjerte. Lazarus ligger ennå død i graven. Før hun får oppleve mirakelet, at han vekkes til live igjen, er hun likevel overbevist om at Jesus har makt til å gjøre et slikt under. Hun går i stillhet og henter Maria. Det ligger mye håp i den hilsen og invitasjon hun kommer med til søsteren: «Mesteren er her og spør etter deg. Han kaller på deg!» (v.28).

Jesu invitasjon til fellesskap bærer en egen kraft med seg. Jesu ord drar mennesker ut fra ensomhet og håpløshet til fellesskap og håp. Maria reiser seg opp med en gang og går til Jesus. Samme reaksjon hadde fiskerne Peter, Andreas, Johannes og Jacob da de et par år tidligere møtte ordene og kallet «Følg meg!» De reiste seg straks fra båten og fulgte Jesus.

I kap.11 hos Johannes leser vi om to søstre ulike av natur. Marta var den aktive og engasjerte. Maria var den mer innesluttede, hun som kanskje tenkte mye og lenge før hun satte tanker og tro ut i livet. I evangeliene møter vi henne ofte ved Jesu føtter. Senere i denne fortellingen fra Johannes 11, faller hun i bønn ned for Jesu føtter. I kapittel 12 kneler hun ved Jesu føtter og salver hans føtter med kostbar salve. Og, i Lukas 10 leser vi at hun valgte å sette seg ved Jesu føtter mens Marta stelte i stand til måltid. Maria fikk høre Jesus si til Marta: «Ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.» (Lukas 10,42).

Lazarus, Marta og Maria, tre søsken som alle elsket Jesus. Tre søsken som på ulike måter fikk oppleve Jesu omsorg og kjærlighet til dem. Tre søsken som fikk del i det samme kristne håpet om evig liv for hver den som tror på Jesus.

BS 2338

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• På hvilken måte kan en historie om dødeoppvekkelse gi oss tro og håp i dag?
• Hvordan kan vi med andre ord forklare setningen: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» til mennesker som ikke tror på Jesus?
• Hvilke gode egenskaper kan vi se hos og lære av både Marta og Maria?
• Hvilken trøst finner du i fortellingen fra Johannes 11, som du kan ta med deg i møte med sørgende mennesker, men som du også selv kan trøste deg med?

Svein Anton Hansen, 17.søndag i treenighetstiden. Publisert 20.sept.-23