Verdens smarteste 12-åring (Lukas 2,40-52)

Vi vet lite om Jesu barndom og ungdom. Fortellingen i Lukas kap. 2 om da Jesus som 12-åring besøkte templet i Jerusalem, er faktisk det eneste vi med sikkerhet vet om Jesus mellom hans fødsel og da han som ca. 30-åring blir døpt av Johannes. En 12-åring møtte voksne lærde menn. I Guds hus i Jerusalem stilte han som kalles Ordet spørsmål til de som hadde til oppgave å tolke Guds ord. Roller snus på hodet.

Vi leser om besøket i templet i Lukas kap. 2: «⁴⁰ Men barnet vokste og ble sterkt, han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over ham. ⁴¹ Hvert år dro foreldrene hans til Jerusalem til påskefesten. ⁴² Og da han var tolv år gammel, dro de dit opp, som skikken var ved høytiden. ⁴³ Og da de hadde vært der disse dagene til ende og de dro hjem igjen, ble barnet Jesus tilbake i Jerusalem, og foreldrene hans visste det ikke. ⁴⁴ Men da de trodde at han var i reisefølget, gikk de en dagsreise fram og lette etter ham blant slektninger og kjente. ⁴⁵ Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette etter ham. ⁴⁶ Og det skjedde etter tre dager at de fant ham i templet. Der satt han midt blant lærerne og hørte på dem og spurte dem. ⁴⁷ Og alle som hørte ham, var forundret over hans forstand og over de svarene han ga. ⁴⁸ Da de så ham, ble de forundret, og hans mor sa: Barn, hvorfor gjorde du dette mot oss? Se, din far og jeg har engstet oss og lett etter deg. ⁴⁹ Og han sa til dem: Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus? ⁵⁰ Men de forsto ikke det ordet han talte til dem. ⁵¹ Så gikk han med dem og kom til Nasaret, og han var lydig mot dem. Men hans mor gjemte alle disse ordene i sitt hjerte. ⁵² Og Jesus gikk fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker.»

Det er ikke mye vi vet om Jesu 30 første år på jord, hans barndom og oppvekst. Lukas forteller oss at Jesus «vokste og ble sterkt, han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over ham.» (v.40). Barnet, ungdommen var til glede både for Gud og mennesker. Som barn og ungdom går Jesus fram i «visdom». Ordet som her brukes for «visdom», brukes primært i Det nye testamentet om Gud selv, samt gode og kloke mennesker. Ikke minst er det Paulus som skriver om at evangeliet er Guds visdom til frelse. (1.Kor.1,17 ff.). Denne Guds visdom står i kontrast og motsetning til menneskelig visdom som sier at den som gjør godt og lever rent, kan regne med å bli belønnet av en guddom. Guds visdom derimot forkynner at den som søker den personifiserte visdom i Jesus Kristus, dette menneske har forstått og fått del i Guds visdom. Derfor kan vi si at Jesus samtidig gikk fram i visdom og selv er Guds visdom.

Bibelversene fra Lukas 2 forteller også at Guds velbehag og velvilje var over Jesu liv. Her brukes ordet for «nåde» på grunnteksten. Guds nåde fulgte alltid Jesus, samtidig som Jesu liv utstrålte nåde til de mennesker som møtte ham.

Bygge gode åndelige vaner
Lukas skriver at Maria og Josef hadde for vane å reise til Jerusalem hver påske. Det var en religiøs plikt, ikke minst for menn, å dra på pilegrimsreise til Jerusalem en gang hvert år (2.Mos.23,14ff.). Slik bygde Maria og Josef en god vane for sine og familiens åndelige liv. Jødene reiste i tusentall til Jerusalem i påsken for å feire og minnes utgangen fra slavetilværelsen i Egypt. Samtidig ville folket delta i den store årlige offerfesten i templet. Her skulle folkets synder sones og slettes ut idet offerbukkene skulle slaktes og jages ut i ødemarken. Byen Jerusalem og templet symboliserte at Gud var nær og gjerne ville tilgi synder.

Å bygge gode åndelige vaner krever repetisjon. Å bygge en levende åndelig praksis krever gjentagelse. Dag etter dag, uke etter uke, år etter år fortsetter vi med å lese Guds ord, be, feire de kristne høytider, osv. Når gode vaner etableres og gjentas, så bygges åndelig karakter over tid.  

Å ta Jesus for gitt
På turen hjem til Nazareth tar det en tid før Maria og Josef oppdager at Jesus ikke er med i reisefølget. De innbilte seg nok at han var med andre slektninger eller naboer. Lukas skriver at «de trodde at han var i reisefølget.» (v.44).

Vi kan ta denne setningen fra Lukas som en ren og tørr beskrivelse av hva Maria og Josef tenkte om den lille familiens hjemreise. Samtidig kan vi også forstå denne setningen som et hint om faren ved å ta det for en selvfølge at Jesus er med i reisefølget; i vår egen livsreise. For, kanskje kan vi stå i fare for å ta Jesus for gitt. Vi regner bare med at han er til stede i våre liv. Vi lar være å ta oss bryet med å invitere ham med på livsreisen, å sjekke om vi selv er på samme vei mot samme mål som han er. Det erfares både fint og nødvendig å ha gode rutiner og vaner for våre åndelige liv. Gode vaner for et jevnt åndelig påfyll, bygger styrke og åndelig karakter. Samtidig finnes skyggesider ved rutiner og vaner. Jesus kan bli en selvfølge, vi tar han for gitt. Så kan vi oppleve at sløvheten kommer og legger seg som et dekke over troslivet. Til slutt merker vi ikke at vi gradvis har glidd bort i fra Jesus, fra kjærligheten til og avhengigheten av ham. I skyggelandet bak vanene og rutinene forsvinner gleden over å tilhøre Jesus samt undringen over at han vil ha å gjøre med en synder som meg.

Den som leter skal finne
Heldigvis oppdager Maria og Josef at Jesus ikke er i reisefølget, at han har kommet bort. De gjør det eneste rette, de snur og vender om tilbake til Jerusalem. De starter med å lete etter han der hvor de sist så ham. Hele tre dager leter de før de finner ham i templet. Vi kan bare skjønne noe og føle litt av den uroen, bekymringen og frykten som lå over Marias og Josefs liv disse tre døgnene. Deres eneste barn er forsvunnet, og ingen av de som de spør vet hvor han er. Har noen tatt ham og bortført ham til et ukjent sted? Kanskje har noen solgt ham som arbeidskraft til fremmede fra et annet land? Maria og Josef kjente som alle jøder til historien om Josef som ble solgt av brødrene som slave til handelsreisende de møtte. Maria og Josef glemte neppe disse timer og dager med usikkerhet om hva som hadde skjedd med deres 12-åring.

Etter flere år som bekjennende kristen, kan noen våkne opp og oppdage at Jesus har forsvunnet fra deres liv. Hvor var jeg i livet da jeg sist levde bevisst med Jesus? Når, hvor og hvorfor begynte jeg å gli bort fra ham? Ja, vi kan godt stoppe opp og stille oss slike ransakende spørsmål. Det handler om å innse realiteten om livet vi har med Gud. Den bortkomne sønnen som vi leser om i Lukas 15 stoppet opp, tenkte seg om, vurderte alternativene, for så å vende om og reise hjem til far. Maria og Josef tok bryet med å vende tilbake til Jerusalem, bruke tre dager på å lete etter Jesus. De gav ikke opp, selv om letingen skiftet mellom håp og redsel. Til slutt fikk de lønn for strevet, de fant sin egen sønn i templet. De opplevde sannheten i ordene som deres sønn noen år senere skulle uttale: «den som leter skal finne.» (Matteus 7,8).

Ordet og ordets fortolkere
«Det skjedde etter tre dager at de fant ham i templet. Der satt han midt blant lærerne og hørte på dem og spurte dem. Alle som hørte ham, var forundret over hans forstand og over de svarene han ga.» (V.46-47). En mer spørrende og lærevillig gutt hadde aldri tidligere dukket opp i templet i Jerusalem. Aldri senere i historien ville hans like komme, for med en slik åndelig innsikt samtale med fariseere og de skriftlærde. Her skjedde noe unikt i templets historie.

Et barn, en tenåring kan sannelig stille vanskelige og direkte spørsmål, som voksne ikke alltid enkelt kan gi gode svar på. Men dypere, grundigere og vanskeligere spørsmål enn rabbinerne og de skriftlærde fikk fra denne 12-åringen, kan vanskelig tenkes. Det står også at Jesus gav dem svar som forundret de lærde.

I Jerusalems tempel disse dagene møtes selve Ordet og ordets fortolkere. Vi kjenner dem senere i evangeliene som yppersteprester, skriftlærde, fariseere og saddukeere. Den egentlige forfatteren av Det gamle testamente, jødenes Bibel, stiller spørsmål til leserne av boken. Jesus som er selve svaret, han stiller spørsmålene til de som hadde som oppgave å finne svarene. Han som vet svarene på alle livets gåter, han stiller spørsmål som gjør mer eller mindre lærde mennesker bevisste på hvilke sannheter vi bør søke i livet.

Her i templet var Jesus hjemme. Her bodde Gud på en indirekte måte ved at Mose lovtavler var oppbevart der. Inne i det aller helligste lå lovtavlene i paktens ark. Gud er også indirekte til stede i templet ved ofringene som her skjer. Disse ofringene skal stille Guds vrede over synden, og mennesker vil dermed få sine overtredelser tilgitt og forlatt.

Nå står 12-åringen Jesus Kristus her, han som kommer med nåden og sannheten. Ca. 20 år senere vil hans død og oppstandelse i den samme byen gjøre jødenes gudshus med dens offertjenester overflødige. Men denne dagen i templet var de skriftlærde forundret over guttens visdom og innsikt. Sannsynligvis lovpriste de hans forstand etter at Maria og Josef hadde tatt ham med seg. Kanskje var det noen av de samme mennene, fariseere og skriftlærde, som et par tiår senere kom til å bli Jesu fiender. En 12-årings åndelige innsikt kan beundres og applauderes. Men en voksen mann som hevder at han er Guds Sønn, verdens frelser, nei, det kan ikke tåles. Hadde de skriftlærde denne dagen i templet virkelig skjønt hvem denne 12-åringen hadde til far, Herren Gud i himmelen, da hadde de noen år senere bøyd seg for ham i takk og tilbedelse.

BS 2401

Spørsmål til samtale og selvrefleksjon:

• Hva menes med at Jesus er Guds «visdom» og at «Guds nåde» er over ham?
• Maria og Josef hadde for vane å dra til Jerusalem under påskehøytiden. Hvordan kan du bygge gode åndelig vaner i din hverdag og helg?
• Vi kan stå i fare for å tro at «Jesus er med i mitt reisefølge», uten at han virkelig er det. Hvordan kan vi ransake oss selv for å sjekke om vi har mistet Jesus eller ikke?
• Hvis du kunne satt deg ned med Jesus i dag, snakket med og spurt ham ut. Hva ville du ha spurt ham om?

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren