Har du sans for lidelse? Gud lot Jesus lide. (Matteus 16,21-23)
pixabay

Har du sans for lidelse? Gud lot Jesus lide. (Matteus 16,21-23)

Disippelen Peter mente det så godt da han advarte Jesus mot å lide og dø. Han ville beskytte sin herre som han fulgte. Heldigvis fulgte ikke Jesus fristelsen til å tenke på sitt eget beste. Han valgte korsets vei, vårt beste.
Svein Anton Hansen, Matteus 16,21-23, 1.søndag i fastetiden, publ. 14.febr.-18

Hvem er du Jesus og hva vil du? Hvorfor er du her og hvilket oppdrag har du kommet for? Spørsmålene rundt Jesus Kristus var mange. Han var opplagt en person det ikke var enkelt å putte inn i et ferdiglaget skjema. Den ene dagen klarte disippelen Peter å forstå at Jesus måtte være både en konge og Guds Sønn. Noen dager senere endret dette bildet seg da Jesus begynte å snakke om at han skulle lide og bli slått i hjel. At Guds Sønn skulle lide, nei, det ble en uutholdelig tanke for Peter og disiplene.

På vei til Jerusalem den siste påsken forteller Jesus åpent at der framme venter lidelse og død, men også oppstandelse. Det kan vi lese om i Matteus 16,21-23: 

«Fra den tiden begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle reises opp på den tredje dagen. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.»

Bare må!
Noen dager før dette hadde Jesus og disiplene vært i Cæsarea Filippi, helt nord i Israel. Der hadde Jesus spurt disiplene om hvem folket sier han er. Nettopp der kom Peter med sin bekjennelse at Jesus er frelserkongen Messias, den levende Guds Sønn. Peter hadde truffet innertier med svaret, noe Jesus gav ham kreditt for: «Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen.» (Matteus 16,17). Men, selv om Peter skjønte hvem Jesus var, viser hans reaksjon i denne bibelteksten av han ikke helt forstod hvorfor Jesus kom til jorden.

Jesus gjør det klart for disiplene at de bare må dra til Jerusalem. Bak uttrykket «måtte dra til Jerusalem» ligger en guddommelig plan. Fra evighet av hadde Gud planlagt at Jesus skulle dø på et kors for menneskenes synder. I Jerusalem skulle Jesus lide mye og bli slått i hjel. Gud har aldri lagt en plan om å plage mennesker med tortur og grusom død. Men, fra evighet av bestemte den treene Gud i himmelen at menneskenes synder skulle sones ved at Jesus gav sitt liv som et soningsoffer. Det var ingen vei utenom lidelse og kors for Jesus, hvis han skulle berge oss mennesker fra fortapelsen. 
Ja, det var romerne som bestemte korsfestelse som en måte å ta livet av fanger på. Ja, det var de religiøse jødiske lederne som indirekte fikk Jesus korsfestet. Men, bak det hele stod en gudommelig plan om at Jesus måtte lide og dø for å gi oss muligheten til å bli forsonet med Gud. Lidelse og kors var ingen tilfeldighet eller følge av uheldige omstendigheter. 

I bibelteksten fra Matteus 16 møter vi tre grupper av religiøse og politiske ledere i datidens Jødeland; de eldste, yppersteprestene og de skriftlærde. De eldste tilhørte datidens adelsstand, de satt i jødenes høyeste råd på grunn av familiebånd og rikdom. Yppersteprestene ledet prestetjenesten ved tempelet, mens de skriftlærde var ekspertene på det gamle testamentet, og da spesielt Moseloven. Til sammen utgjorde disse jødenes høyeste råd som bestod av 71 menn. Disse gruppene samt fariseerne og saddukeerne kom ofte i konflikt med Jesus, disiplene og senere de første kristne menighetene. Kjernen i konflikten lå i at Jesus hevdet han var Guds Sønn og at han ikke overholdt sabbatsbudet slik de jødiske religiøse lederne mente han burde. Gudsbespottelse og brudd på Moseloven, slik de tolket den, ku nne ikke tolereres. 

Fra «salig» til «Satan»
Så har Jesus i klartekst fortalt disiplene at han skal lide og dø i Jerusalem. Peter, leder og talsmann for disiplene griper ordet. «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!» Ja, det står til og med at han irettesatte Jesus. En god og trygg relasjon tåler både uenighet og diskusjon. Vi skal ikke tenke at Jesus ikke tålte Peters og disiplenes reaksjon på budskapet om at han skulle lide og dø. Men, la oss se det fra denne synsvinkelen: her prøver et syndig og begrenset menneske å fortelle han som er Gud fra evighet av hva som er og ikke kan være Guds evige plan og vilje. Hva kan vel Peter lære Jesus om Guds vei og vilje? Absolutt ingenting! 

Men det størst problemet er ikke Peters uvitenhet, men at Jesus ser en djevelsk fristelse bak Peter sine ord. «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall.» Jesus hadde tre år tidligere opplevd å bli fristet av djevelen mens han var 40 dager i ørkenen (Matteus 4). Djevelen lovet Jesus verdensherredømme hvis han bare ville tilbe ham framfor Gud selv. Nå består fristelsen i å unngå korsets og lidelsens vei. Peter sine velmente råd brukte djevelen som en fristelse for å få Jesus bort fra veien til Golgata, en vei fylt med lidelse, tortur og til slutt død på et kors. 

Jeg tror ikke vi i vår tid er så veldig ulike Peter. Kanskje ville vi også gjort og sagt det samme som ham. Men, hva var egentlig Peters problem? Jesus sier det slik: «Du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» Vi mennesker har naturlig nok sans for det som hører menneskene til. Vi velger så fort minste motstands vei, det som gir oss mest mulig nytelse og glede i livet. Vanskeligheter, smerte samt det å ofre seg har vi ikke sans for. 
Hva har så Gud sans for? Mye, men denne bibelteksten vil få fram at Gud har sans for å ofre seg for andre, det å sette egen komfort til side. Jesus valgte å si ja til kallet om å gi avkall på himmelens herligheter. Han gjorde det for å leve noen år blant mennesker som spotter og synder mot Guds vilje. Jesus valgte å si ja til å vandre mot Golgatas kors, en vei fylt med lidelse og forakt. 
For Jesus visste at denne veien var Guds vei inn til mennesker som trenger forsoning med en hellig Gud. Og, Jesus visste at etter tre dager ville Gud selv reise ham opp fra de døde, for å gi oss håp om et nytt liv og en evig himmel.

Ingen vei utenom korset
Guds veier og planer samsvarer ikke alltid med de valg vi mennesker mener vil være mest fornuftige. Heldigvis hadde Jesus sans for Guds plan og ikke Peters plan om at veien til suksess måtte gå utenom lidelse og død. I bibelversene som følger etter dette skriftavsnittet snakker Jesus om at den som vil følge ham må fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors for å følge ham. Ja, Jesus går så langt som å si at vi må være villige å miste vårt eget liv for å bli reddet for evigheten. Slike ord fra Jesus føles uforståelige og oppleves vanskelige å følge. For egentlig har vi ikke sans for ord om offer, det å oppgi egne ambisjoner og å leve for andre enn oss selv. Her skal vi tenke at Jesus selv har gitt oss det beste eksempelet. Han fornektet seg selv, han bar sitt eget kors til Golgata og han elsket oss så høyt at han ville berge oss ved å miste sitt eget liv. 

Peter mente det så godt da han advarte Jesus mot å lide og dø. Han ville beskytte sin herre som han fulgte. Heldigvis fulgte ikke Jesus fristelsen til å tenke på sitt eget beste. Han valgte korsets vei, vårt beste. 

BS 1807 (41)


Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Hva mente Jesus med at han "måtte dra" til Jerusalem?
  • Hva tror du er grunnen til at Peter irettesatte Jesus?
  • Hva tror du Jesus mente da han brukte kraftuttrykket "Satan" i sitt svar til Peter?
  • Hva har Gud "sans for" som vi mennesker ikke har sans for?
Powered by Cornerstone