Lovsang, en hjelp til å huske (Lukas 1,46-55)

Det er to perioder i Jesu liv som er veldig godt beskrevet i Bibelen og nedtegnet for ettertiden. Jesu tre siste år fyller hoveddelen av de fire evangeliene. Men også de ni første månedene av hans liv er levende skildret, månedene fra han ble unnfanget i Marias mage til han julenatt ble født i Betlehem. Det er evangelistene Matteus og Lukas som løfter fram historiene knyttet til Marias graviditet og Jesu fødsel.

I de to første kapitlene hos evangelisten Lukas møter vi Maria. Vi blir vi tatt med fra englebesøket og unnfangelsen til hun møter sin gravide slektning Elisabeth, og helt fram til Jesus blir født.
Maria og Elisabeth, mor til døperen Johannes, tilbrakte tre måneder sammen mens de begge var gravide. I det de møtes hjemme hos Elisabeth, i en av Judas fjellbygder, bryter begge ut i lovprisning.

På søndagen i kirkeåret kalt «Maria budskapsdag», leser vi ofte hennes lovprisning som vi finner i Lukas kap.1.

«⁴⁶ Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, ⁴⁷ og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, ⁴⁸ fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, ⁴⁹ fordi han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, og hellig er hans navn. ⁵⁰ Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham. ⁵¹ Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. ⁵² Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. ⁵³ Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort. ⁵⁴ Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn, ⁵⁵ – slik han hadde talt til våre fedre – mot Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Hvor ble det av Maria?
Jomfru Maria blir kanskje ikke så ofte talt over og sunget om i evangeliske kirkesamfunn. En titt i Sangboken som brukes i bedehus-Norge, så finner vi kun én sang hvor Marias navn er nevnt; i julesangen «Det hev ei rose sprunge». Fem julesanger bruker ordet «jomfru» eller «møy». Sangboken har mange sanger om «møye og besvær», men lite om «Maria møy».

I bibelteksten fra Lukas 1 sier Maria frimodig at «fra nå av skal alle slekter prise meg salig.» (v.48). Jeg tror vi har noe å gå på her i norske kirker og bedehus. Veien er likevel lang til at vi ender i en Maria-tilbedelse som enkelte romersk-katolske miljø havner i.

Lovsyng Jesus!
I de to første kapitlene hos Lukas leser vi altså om tiden fra Jesu unnfangelse til noen uker etter hans fødsel. Her lovsynges det mye! Maria, Elisabeth og hennes mann Sakarja lovpriser Gud. Videre, ved Jesu fødsel møter vi et mektig lovsangskor av engler. De tenner en lovsangsbrann i hjertene på hyrdene på Betlehemsmarkene. Mot slutten av kapittel 2 leser vi om Simeon og Anna Fanuelsdatter, to tjenere i Jerusalems tempel, som begge lovpriser Jesusbarnet. Ja sannelig, det ble sunget mye mens Jesus lå i Marias mage og ukene rundt den første julenatt i Betlehem.

Maria sang sin lovprisning inspirert av Den hellige Ånd. Der Den Hellige Ånd er på ferde, der fødes tilbedelse og lovsang fra menneskehjerter som elsker Gud.

Maria starter sin lovprisning med å synge: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, fordi han har sett til sin ringe tjenerinne.» (v.47-48). Det er menneskets sjel, min ånd som lovpriser Gud. Lovsangen er personlig, den springer ut av et hjerte som har møtt Jesus, et hjerte som Gud har berørt. Lovsang fødes i et hjerte som elsker Gud, et hjerte Gud har flyttet inn i ved sin Hellige Ånd.

Maria takker Gud fordi han har sett til, har hjulpet henne i hennes fattigdom. Maria ser på seg selv som en ring, fattig tjenerinne av den store og opphøyde Herren Gud. (v.48). Og – Maria har forstått det riktige perspektiv på ulikhetene mellom en fattig synder på jorden og den hellige Gud i Himmelen.

Ca. 30 år etter denne lovprisningen av Maria uttaler Jesus følgende: «Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres.» (Matteus 5,2). Bare den som opplever seg hjelpeløs evner å be om nåde. Bare den som innser at han er åndelig tom i seg selv, kommer til å be om en guddommelig fylde fra himmelens og jordens skaper.

Stor og mektig er den hellige!
«Han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, hellig er hans navn» (v.49) fortsetter Maria å lovsynge. Lovprisning har alltid Guds person og hans gjerninger i fokus. Gud er hellig, han er stor. Han har gjort mektige gjerninger. Derfor fortjener han vår lovprisning.

Lovprisningen flyter naturlig videre over i takk når vi ser at Guds gjerninger ble gjort for oss. Med undring ser en synder at det nettopp var mot meg Gud var god, mot meg at han gjorde så mye godt. Slik knyttes takken og lovprisningen sammen.

Maria proklamerer at «Hellig er Guds navn» (v.49). Det religiøse ordet «hellig» kan være vanskelig å få tak på. Vi knytter ofte personlig moral og hvordan vi lever til ordet hellig. Men mennesket blir ikke hellig når det bare gjøre flere gode enn dårlige handlinger. Hellig beskriver først og fremst hvem Gud er, mer enn at det er en av flere egenskaper ved himmelens og jordens skaper. Kanskje kan ordet «annerledes» forklare hva som menes med hellig. Gud er annerledes enn oss mennesker. Han tenker og handler annerledes. Mest av alt bor det en renhet og fullkommenhet i Gud, så totalt annerledes enn hva som preger oss syndige mennesker.

«Han som ...»
I versene 50-55 leser vi at Maria lovpriser Gud for alle hans store gjerninger. Det er ikke Marias følelser eller religiøse opplevelser som står i sentrum for tilbedelsen. Nei, «Han», Gud selv, er subjektet i lovprisningens grammatikk.

Maria ser tilbake på Israels historie, men også sitt eget liv. Hva forteller Israels historie og Marias liv om Herren Gud? Jo, at han har vært trofast mot sitt folk, at han har løftet opp de fattige og utstøtte, og at de rike og mektige mistet sine maktposisjoner. Slik har Gud agert i fortid, og dermed kan Maria og vi være trygge på at han også vil handle slik i framtiden. Herren Gud er trofast og forutsigbar i sine gode handlemåter.

Marias lovprisning kan vi godt lese sammen med starten av Davids lovprisning i Salme 103: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger!»

Vi kan huske på i alle fall to måter. For det første kan fortidens hendelser kun bli et godt eller dårlig minne. Men vi kan også huske fortiden for å lære av den, slik at vi f.eks. ikke gjør samme feil i dag som vi tidligere gjorde en gang. Vi husker for å lære av fortiden.
Guds gjerninger i fortid gir oss visshet for at han vil møte oss i framtiden på samme gode måte som han i tidligere tider hjalp de troende.

Marias lovsang i Lukas 1,46-55 vil minne oss på at vi ikke må glemme å takke og lovprise. Glem ikke hva Gud har gjort i historien, heller ikke mot deg personlig. Husk at Gud vil handle på samme måte også i framtiden.

Overlevere for å overleve
Og til slutt, ikke glem å overlevere troen til neste generasjon. «Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham» (v.50) sang Maria. Den slekten som har opplevd og lært Guds godhet å kjenne, må overlevere sine erfaringer til neste generasjon. Bare den menighet som overleverer vil klare å overleve!

Maria fortalte sine opplevelser til legen Lukas som skrev dette ned i sitt evangelium. Så har Marias erfaringer med Gud og Lukas sine nedtegnelser blitt overlevert fram til vår tid. Hvis vi husker på og er oss bevisste å overlevere evangeliet til neste generasjon, så vil kristentroen overleve i Norge. Guds kirke i Norge vil overleve hvis Den Hellige Ånd får fylle den, og at vi kristne er bevisste på å forkynne Guds ord, lære opp neste generasjon, be, lovprise og drive misjon.

BS 2411

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hva kan grunnene være til at jomfru Maria i så liten grad synges om og tales over?
• Lovsangen fødes i et hjerte Gud har fått berøre. Hva har du/dere opplevd som gjør at du/dere kan lovprise? Hvorfor må vi ikke glemme å lovprise Gud?
• Hva menes med at Gud er «hellig»?
• Hva ønsker du/dere å overlevere til neste generasjon?

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren