Et nytt bud: Elsk hverandre (Johannes 13,30-35)

Ord og uttrykk som det «å elske hverandre» og «å ha kjærlighet til vår neste», klinger alltid godt i våre ører. Når Jesus i tillegg snakker om at Gud skal herliggjøre ham, kan vi fort se for oss god stemning og trivelig atmosfære da Jesus og disiplene spiste det siste måltidet sammen. Men rammen rundt talen vi leser om i Johannes 13 var alt annet enn lystig. Disippelen Judas var i ferd med å forråde Jesus. Og, selv var Jesus på vei mot lidelse, kors og død.

Utdrag fra den siste talen Jesus holdt til disiplene, finner vi i Johannes 13,30-35:
«³⁰ Da Judas hadde fått brødstykket, gikk han straks ut. Men det var natt. ³¹ Da han var gått, sa Jesus: Nå er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i ham. ³² Er Gud herliggjort i ham, da skal også Gud herliggjøre ham i seg selv, og han skal snart herliggjøre ham. ³³ Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal lete etter meg, og som jeg sa til judeerne, sier jeg nå til dere: Dit jeg går, kan dere ikke komme. ³⁴ Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. ³⁵ Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.»

Nattens makt
«Da Judas hadde fått brødstykket, gikk han straks ut. Men det var natt.» (v.30). Forræderen har akkurat forlatt nattverdsalen hvor Jesus og de 12 disiplene var samlet til det siste måltidet. Johannes som skriver disse ordene, legger til følgende lille setning mettet med innhold: «Men det var natt.» Johannes er ikke først og fremst opptatt av å fortelle når på døgnet dette skjedde. Han legger mer enn som så i ordet «natt». Natten representerer en tilstand. Natten er mørk, og mørket symboliserer en ond makt. Ensomhetens natt holder på å ta plass i Jesu hjerte. Svikets og feighetens natt fylte etter hvert disiplenes hjerter. De jødiske lederne fikk sine hjerter formørket av hatet, mens Judas endte i en evig mørk natt. Aldri i menneskets historie har en natt vært mørkere, lengre og fylt med så mørke og onde krefter enn nettopp denne natten mellom Skjærtorsdag og Langfredag.

Hvilken herlighet?
Hele fem ganger i denne bibelteksten bruker Jesus ordene «herlighet» og «å herliggjøre». Kanskje mest spesielt er uttrykket: «nå er Menneskesønnen herliggjort» (v.31) rett etter at Judas hadde forlatt dem. Mener Menneskesønnen Jesus med dette at Judas sitt svik er med å herliggjøre ham? Vi skal heller tenke at alt som skjedde denne påsken var med å herliggjøre Jesus, åpenbare hvem han var og hans kall i livet. Lidelse, svik, døden på korset samt oppstandelsen, viser til sammen Guds herlighet og storhet.

I alle andre religioner vil det være utenkelig å si og mene at lidelse og tap skal vise at deres gud er herlig eller at deres tro er noe mennesker bør søke mot. En Gud som dør framstår ikke som noe annet enn en selvmotsigelse. Men i den kristne tro forholder dette seg ikke som en selvmotsigelse. Nettopp i sviket og fornedrelsen, i tapet og døden viser Gud sin herlighet. Lidelse og kors var ikke bare et uunngåelig forspill til herligheten i det at Jesus stod opp fra de døde. Nei, selve lidelsen og hans korsdød viser oss Guds herlighet.

Hele Jesu liv, gjerninger og kall, står under Guds herlighet. Ikke bare de gode dagene, ikke bare de gangene han gjorde tegn og under, ikke bare de gangene Jesus samlet tusenvis av mennesker, men også de tunge dagene, levde han under Guds velsignelse og herlighet. Til forskjell fra andre religioner vitner nettopp nederlag, motgang, ja, til og med død om Guds herlighet. En slik tanke vil for oss alle virke uforståelig. Derfor kalles vi til å tro dette budskapet om at Guds herlighet åpenbares gjennom døden på korset.

I Hebreerbrevet 2,9 leser vi om denne sannheten: «Jesus, ham ser vi kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle.» I den kristne troen ser vi Guds storhet og herlighet i døden, ved at Jesus døde for oss. En kristen tro uten lidelse, kors og soning av synd, er ingen herlig frelsende tro.

Noen få dager før Jesus holdt sin avskjedstale til disiplene, møtte han noen grekere. Til dem snakket Jesus om at hans «time var kommet.» (Johannes 12,20ff.) Jesu time var den tid i verdenshistorien Gud hadde planlagt hvor han selv skulle gi mennesker muligheten til å bli forsonet med ham selv. Jesu korsfestelse var Guds time, den nye virkeligheten han kan føre mennesket inn i når vi aksepterer Jesu død som forutsetningen for at vi kan ha liv i Gud. Korsfestelsen skjedde i Guds time og viser oss dermed Guds herlighet. Det var ingen ytre herlighet å se på Golgata da Jesus hang på korset. Men i troen ser mennesket at korset er den «time» i verdenshistorien hvor Gud selv åpenbarer sin herlighet.

Forvarsel
Jesus gir videre disiplene et forvarsel om hva som kommer: «Ennå en liten stund er jeg hos dere.» (v.33). Sakte, men sikkert begynner det å gå opp for disiplene at noe ekstraordinært skal skje denne påsken. Jesus har tidligere snakket om at Menneskesønnen skal lide og dø for siden å stå opp igjen. At de kommer til å bli skilt fra Jesus, blir tydelig når han sier at «dit jeg går, kan dere ikke komme». Dit Jesus går - det kan være at han tenker både på korset, men også på himmelfarten.

Elsk hverandre!
Disiplene ble mismodige da de etter hvert skjønte at Jesus skulle bli tatt fra dem. «Dere skal lete etter meg, og som jeg sa til judeerne, sier jeg nå til dere: Dit jeg går, kan dere ikke komme.» (v.33). Jesus forbereder sine etterfølgere på adskillelse og at det fine fellesskapet de har sammen skal opphøre, men kun for noen dager.

Vanskelige tider med motgang kan enten gjøre at mennesker glir fra hverandre, eller at vi kommer nærmere hverandre. Muligens så Jesus faren i at mismodighet og kraftløshet skulle prege disiplenes liv. Kanskje stod de i fare for at nattens mørke og kulde ville fylle deres hverdag etter at Jesus var reist tilbake til himmelen. Kanskje dette er noe av bakteppet for at Jesus så innstendig ber disiplene om å være gode med hverandre. «Dere skal elske hverandre!» (v.34a). Dette kan høres nærmest ut som et krav. Kan noen virkelig kreve at vi skal og må elske hverandre? Er ikke i stedet kjærligheten et frivillig valg?

Som syndere ligger det ikke så alt for naturlig for oss å elske hverandre. Å elske seg selv har aldri vært veldig krevende. Å elske min neste på samme måte som Jesus elsket oss, se det krever mer av meg.

Jesus sa til disiplene at han skulle gi dem et nytt bud. Nå er det egentlig ikke et helt nytt bud Jesus gir dem. Allerede i 3.Mos.19,18 ber Herren Gud at mennesket elske sin neste som seg selv. Det nye i budet om å elske hverandre, ligger i dette at nå har kristne et kjærlighetsfellesskap knyttet til Jesu død og oppstandelse. Troende lever i et gjensidig tilgivelsens fellesskap med samme behov for nåde for våre synder.

«Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre» (v.34b) fortsetter Jesus. Vi trenger heldigvis ikke lete i vårt eget indre for å finne verken rikelig mengde eller riktig type kjærlighet. Forbildet på ekte kjærlighet ligger utenfor oss selv; i Jesu eget liv og hans lære. Så, hvordan elsket Jesus? Tidligere i Johannes kap.13 (1-17) kan vi lese om en Herre og frelser som vasker syndige menneskers føtter. Jesus elsker ved å tjene. Videre viser Guds kjærlighet seg alltid i og gjennom gjerning, og ikke primært ved en følelse. Gud elsker ved å gi.

Jesu forbilledlige kjærlighet kjennetegnes videre ved at den er ubetinget. Vi skal ikke kun elske de vi kan vente å få noe igjen av. Nei, Gud elsker den som ikke er elskverdig i seg selv. Kan du og jeg klare en slik grensesprengende kjærlighet? Nei, ikke av oss selv. Men får Guds Ånd fylle våre liv, så vil denne form for kjærlighet som Jesus snakker om også prege oss.

Jesus avslutter denne del av sin lange avskjedstale til disiplene med å si: «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.» (v.35). Den ekte innbyrdes kjærlighet vil framstå som et sterkt vitnesbyrd om det nye livet som har fylt de som bekjenner Jesu navn. Få, om ingen ting, er så ødeleggende for budskapet om Jesus som kristne som snakker stygt om og behandler hverandre dårlig. Men snur vi på flisen - få ting gir sterkere vitnebyrd om kraften i evangeliet enn kristne som viser Guds kjærlighet ikke bare til sine egne, men også til sine motstandere. Det ekstraordinære i kristendommen skal være fiendekjærligheten.

BS 2416

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• På hvilke måter kan natten og mørket vise seg å være en makt?
• Hvilke ulike situasjoner i Jesu liv kjenner du/dere til der han viser sin herlighet.
• Hva må til for at det å elske hverandre ikke skal oppleves som et krav, men som en indre drivkraft?
• Drøft/ grunn på dette med at den gjensidige kjærligheten kristne viser til hverandre er et godt vitnesbyrd om troen på Jesus.

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren