Nådemidlene: Ordet

Nådemidlene: Ordet

Hva innebærer det å være en kristen? Det kan svares på mange måter. Selv synes jeg et utsagn av Jesus gir den beste forklaringen. I en bønn til sin himmelske Far sier Jesus: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh 17,3) Det viktige stikkordet her er kjennskap. Overfor mennesker kan vi si at vi kjenner hverandre mer eller mindre godt.

De som kjenner hverandre aller best her i verden, er ektefeller, og det er et veldig nært forhold mellom foreldre og barn. Dette kan være som bilder på det kjennskapet en troende har til Gud og Jesus. Det er nært, men på en litt annen måte.

I forholdet mellom mennesker kan vi kjenne hverandre på mange plan – åndelig og fysisk. Hvordan kan vi kjenne Jesus? Hvordan kan vi kjenne Gud? Det må jo være et av mine viktigste «prosjekter» i denne verden å bli kjent med dem og siden leve i et nært forhold.

Fins det personer som har mer anlegg for det religiøse enn andre? Uansett: Religiøse følelser, religiøs innsikt og sans for det overnaturlige er ikke noe å bygge på. Paulus lå på topp når det gjaldt religiøse kvalifikasjoner. Men han sa at «jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd.»

Hva var som skrap og søppel for Paulus? Faktisk var det alle de religiøse evnene og kvalifikasjonene hans.

Topp prioritet

Hva var stort og viktig og en topp prioritet for apostelen? Å ha kunnskap om og kjennskap til Jesus Kristus, hans gode Herre. Og dette kjennskapet fant han ikke ved hjelp av en slags religiøs legning eller religiøs aktivitet.

Hva innebar det da å leve på en slik ny måte?

Å «bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus.» (Fil 3,8-9) Han uttrykker det slik: Å finnes i Jesus. I det samme Filipperbrevet sier han at «For meg er livet Kristus – For meg er det å leve Kristus.» (Fil 1,21) Her er altså snakk om en nesten mystisk forening med, et inderlig fellesskap med Kristus.

Hvordan får jeg et nært forhold til Jesus? Hvordan kommer jeg i kontakt med Gud?

Ikke ved hjelp av fornuft og forstand. Da de kristne i Korint ble vunnet, var det «ikke med mesterskap i tale eller visdom». Nei, det handlet egentlig bare om det store og sentrale: «Jesus Kristus og ham korsfestet.» (1. Kor 2,1-2)

Men må ikke følelsene spille en viktig rolle? Eller viljen?

Nei, svarer Paulus. «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn.» (Rom 9,16)

At nært samliv

Å være en kristen innebærer å leve tett og nært sammen med Jesus, i inderlig kjennskap til og fellesskap med ham. Jesus beskriver det med et bilde fra planteriket, der alle delene av trær og planter er avhengig av et nært samliv: «Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh 15,5) Paulus bruker bildet fra dyreriket: «Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer.» (1. Kor 12,27)

Da kan vi spørre enda mer konkret: Hvordan virkeliggjøres dette nære samlivet, denne intime kontakten, det personlige kjennskapet?

Svaret er: Gjennom Guds ord. Gjennom dåpen. Gjennom nattverden. Disse kaller vi gjerne for nådemidlene.

Nå vil vi gjerne først tenke på Guds ord som det første og fremste nådemidlet.

Guds ord som nådemiddel

Hva er så Guds ord til oss?

Det er ordet om frelsen ved Jesus. Budskapet om denne fullkomne frelsen kaller vi evangeliet. Og det ordet har en skapende og rensende virkning. Jesus sa til disiplene sine: «Dere er alt rene på grunn av det ordet som jeg har talt til dere.» (Joh 15,3)

Apostelen Peter peker også på den sentrale rollen ordet fra Jesus spiller i en kristens liv: «Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ordet som er blitt forkynt dere ved evangeliet.» (1. Pet 1,25)

Det var apostlene som forkynte det til mennesker med hedensk bakgrunn, og de ble forvandlet ved kraften i evangeliet. Paulus minner de kristne i Tessalonika om hva som hendte: «Da dere fikk det ordet som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror.» (1. Tess 2,13)

Vi skjønner at apostlene da spiller en sentral rolle i å ha gitt oss det nådemidlet som ordet er. Den rollen har de ikke tatt seg til på egen hånd.

Budskapsoverlevering

Jesus ba mye for apostlene i sin såkalte yppersteprestlige bønn. Der viser han til en kommende budskapsoverlevering fra seg selv via apostlene til alle som senere ville bli kristne: «Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg.» (Joh 17,20)

Ja, Jesus kunne si: «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg.» (Luk 10,16)

Dermed ga Jesus fullmakt til apostlene å formidle ordet hans videre. Det gjorde de først muntlig, senere skriftlig i form av evangelier og brev. De første kristne etter deres tid ble fort overbevist om hvilke skrifter som stammet fra apostlene og deres hjelpere, og de ble samlet til den skriftsamlingen vi kaller Bibelen. Den bygger vi på. Bibelen og det forkynte ordet ut fra den er et nådemiddel. Bibelen gir del i en livsstrøm som skaper tro og liv.

Men hvorfor har vi Det gamle testamente med i Bibelen?

Fordi Jesus ville det slik. Han sa: «Sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.» (Matt 5,18) Med loven tenkes her på åpenbaringen i Det gamle testamente. Jesus bruker den samme uttrykksmåten om sine egne ord: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.» (Matt 24,35)

Fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid hadde stor respekt for skriftene i Det gamle testamente. Men de hadde ikke sett at de pekte mot Jesus som Messias. «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg.» (Joh 5,39) Derfor vil vi lese i GT – for de vitner om Jesus.

Dette har vi fått forklart av Jesus og apostlene. Derfor gir lesningen av Det gamle testamente både kunnskap og kjennskap til livet med Jesus.

Hvorfor Bibelen?

Men nå vil kanskje noen si: Hvorfor skal vi knytte det til Bibelen? Den er en sammensatt og krevende bok, den er opprinnelig skrevet på vanskelige språk som hebraisk og gresk. Teologene er uenige om så mye. Er det ikke viktigst at jeg personlig møter Jesus i mitt indre? Er ikke Bibelordet bare noe ytre, noe materielt, mens det åndelige egentlig forekommer inni mennesker?

Nei, og dette er viktig: Gud kommer til oss nettopp gjennom ytre, synlige og hørbare midler. Jeg tenker på bibelordet, forkynnelsen, det kristne fellesskapet, dåpen og nattverden.

Ordet er blitt kjød. Jesus fikk en menneskekropp. På tilsvarende måte trer Gud inn i vår verden i dag gjennom menneskelige, konkrete virkemidler, slik som nådemidlene er.

Gud «bor i et lys dit ingen kan komme, han som ikke noe menneske har sett og heller ikke kan se,» står det skrevet. (1. Tim 6,16) Hadde ikke han kommet til oss, ville det ikke ha vært mer kontakt mellom ham og oss enn mellom utkanten av Melkeveien og oss. Men så har Gud selv søkt forbindelse med oss. Det skjedde da han sendte Jesus, som et menneske av kjøtt og blod. Og Jesus knyttet troen vår til apostelord, til bibelord og til nådemidlene.

Gjennom det menneskelige

Blir dette for menneskelig? Vi må ikke sette den ytre gaven i ordet og sakramentene opp mot den indre gaven vi kan få av Åndens lys og troens visshet. Det ene er avhengig av det andre. Gud er ikke så stor og åndelig at han ikke kan tre inn i det menneskelige med alt av skrøpelighet som er knyttet til det.

Vi kan ikke av egen kraft heve oss opp til Gud. Nei, Gud må komme til oss på en konkret måte i denne verden. Og gjennom det konkrete gir han oss del i det åndelige.

Hadde vi ikke hatt slike faste holdepunkter, ville vi vært overlatt til det tilfeldige. Hvis vi ikke bryr oss så mye om nådemidlene, blir vi fort fascinert av andre åndelige fenomener, og de fører oss lett på villspor.

Luther snakker om svermere og svermerånder. Bildet peker mot en sverm av bier som har forlatt kuben. Den virrer omkring og drives av sol og vind og tilsynelatende tilfeldige innfall før den havner i et tre, eller blir spredt for alle vinder og går i oppløsning. Slik går det med dem som ikke knytter troen sin til noe fast og håndgripelig: Nådemidlene – ordet og sakramentene.

I dag fokuserer mange på engler og spesielle åndelige opplevelser. Så blir slike ting viktigere for troen deres enn nådemidlene.

Andre sier at de åndelige erfaringene våre må tas med som en tolkningsnøkkel når vi leser Bibelen.

Svermeri

Slik ledes mange inn i svermeri. Skriften alene må være læremesteren vår, ellers blir vi ført vill av alle slags åndelige motemeninger.

Det er Guds ord – Guds egen sannhet – som skaper tro i hjertene våre. Derfor, hvis du vil vinne troen, har du ikke noe annet å gjøre enn å leve i sannhetens tankeverden, der Guds ord får påvirke deg hver eneste dag.

«Overfor Guds ord skal man ikke gruble,» sier Luther, «men overfor det skal man være stille og la fornuften bøye seg for det. Man skal tro Ordet, holde det for sant og ikke slå det hen i været, og derved gi den onde ånd så stor makt at han overvinner oss og vi går til grunne og fortapes.»

Leonard Gudmundsen skrev:

Kom til oss, o Jesus, og lys opp ditt ord
Så trøst vi kan hente derfra.
Ditt ord er jo lyset for hver den som tror.
Kom, vis oss de løfter du ga.

OPL275

 

Powered by Cornerstone