Nådemidlene. Nattverden

Av Asbjørn Kvalbein

En søndagsmorgen var en skotsk ungjente på vei over en utmark. Hun skulle til et hemmelig oppbyggelsesmøte. Plutselig ble hun stanset av en vakt som med mistenksomt blikk spurte: «Hvor har du tenkt deg denne vakre morgenen?» Hun torde ikke si at hun var på vei til en samling utendørs, så med sterk hjertebank svarte hun: «Du skjønner, nådige herre, at jeg har fått høre at min eldste bror er død. Jeg er på vei til min fars hus for å høre hva han har overlatt til meg i sitt testamente.» Vakten nikket og sa: «Gå i fred, lillemor, gå av sted.»

Ja, slik kan det sies. Nattverden er et minnemåltid der vi kommer sammen for å høre om den dyrebare arven fra vår bror Jesus. Han sa selv: «Gjør dette til minne om meg.»

Et nådemiddel

Men nattverden er mer. Den er et nådemiddel. Gud formidler sin usynlige nåde gjennom synlige midler. Han overrekker til den enkelte av oss, på en personlig måte, Herrens legeme og blod. Da Jesus sa: «Dette er mitt legeme, dette er mitt blod,» skal vi ikke bare tolke det som: «Dette symboliserer …» eller: «Dette er til minne om …» Men vi leser det som det står. «Dette er …»

Nattverden kan ha mange former når det gjelder ritualer og liturgier. Det er mulig å starte store diskusjoner om det. Den som har reist litt i verden og i historien, ser at mye lokal kultur og ytre begrensninger setter rammene. Slike spørsmål er ikke viktige. Det vesentlige er at Jesus selv kommer i nattverden og vil ha fellesskap med oss. Da kan nattverden ha sin virkning også om de ytre forholdene er helt uvanlige.

Den tyske biskopen Hanns Lilje forteller fra siste verdenskrig, da han satt på enecelle i Berlin. Det var julekveld. Han syntes det var trist å sitte alene en slik kveld – borte fra hjemmet, vennene og menigheten, ikke i stand til å feire nattverden sammen med sine. Plutselig raslet det i nøkler utenfor celledøren. Hans nummer ble ropt, og han ble ført til kommandantens kontor, hvor en taus gruppe av tre menn ventet på ham. Fengselssjefen forklarte at som en spesiell gest skulle mannen som satt lenket der og ventet på å bli henrettet, få et spesielt privilegium. Fangen sa at han gjerne ville bekjenne sine synder og ta imot sakramentet. Han knelte der på gulvet, bekjente sine synder og fikk absolusjon, det vil si at han ble tilsagt syndsforlatelse i Jesu navn. De fant fram en vanlig skål og en kopp av metall fra kjøkkenet. Med svart brød og en slags vin gjentok presten de kjente ordene: «Løft deres hjerter til Herren!» - «La oss takke Herren, vår Gud!» Og der, på et sted vanlige folk ville kalt gudsforlatt, fikk de del i den freden som overgår all forstand, og Guds nærvær var til å ta og føle på. Det var som Skriftens ord ble virkelig: «Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne … mitt beger flyter over.» (Sal 23,5)

Et sakrament

Jeg vil si litt mer om hva nattverden er.

Nattverden er et sakrament. Det vil si at den er innstiftet av Herren selv, og vi skal ta imot nattverdens gave helt til tiden tar slutt. Som det heter i innstiftelsesordene Paulus har gitt oss: «For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.» (1. Kor 11,26)

Jesus er virkelig til stede i det hellige måltidet. Han gir oss med og i og under brød og vin, sitt eget legeme og blod. Vi skjønner ikke dette, men vi tror og tar imot med takknemlighet.

Nattverden representerer den nye pakt i Jesu blod. Den gammeltestamentlige pakten i lovens tid ble bekreftet med blodige dyreofre. Men denne pakten er gått ut på dato etter at Jesus kom. Han er en «mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt,» som det heter i Hebreerbrevet. (9,15)

Nattverden feires med de tradisjonelle elementene fra det gamle jødiske påskemåltidet, med brød og vin. Vi sporer av hvis vi blir altfor opptatt av disse ytre midlene. Det viktige er hva Herren har lovet å gi oss.

Vi skal komme sammen til nattverd ofte og regelmessig. De første kristne feiret antakelig hver dag. Senere ble det vanlig hver søndag. Gjennom de siste århundrene har man her i landet lagt til rette for nattverd bare noen få ganger i året, mens pendelen nå har svingt i retning ukentlig igjen. Vi må ikke lage regler ut av dette, men bare merke oss Jesus ord: «Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider.» (Luk 22,15) Når Jesus inderlig har lengtet etter et slikt fellesskap med oss, hvem er da vi, som bare overser en slik lengsel?

Inderlig fellesskap

Nattverden gir de troende et inderlig fellesskap med hverandre. Av den grunn har en feiret nattverd også i møter i hjemmene, på bedehusene og andre steder hvor Guds folk kan komme sammen. Ordet sier: «Fordi det er ett brødet, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brød.» (1. Kor 10,17)

I kirkelige sammenhenger blir nattverden av og til kalt eukaristi. Det ordet betyr «takk» og bygger på ordet fra den siste kvelden før lidelsen: «Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle.» (Matt 26,27) Derfor er feiringen av nattverd også en tid for takk og lovsang.

Det har vært heftige debatter om teologiske sider ved nattverden, særlig på reformasjonstiden. Jeg holder meg mer til Luther enn til Calvin og Zwingli i den debatten, men jeg gjengir gjerne et sitat fra Calvin, som sa: «Saken er for opphøyet for meg til at jeg er i stand til å uttrykke, langt mindre å forstå … jeg vil heller oppleve enn forstå.»

Påskemåltidet

Litt mer om bakgrunnen for nattverden. Påskemåltidet ble feiret i over tusen år før Jesu tid. De var opptatt av den tiden da jødene var i slaveri i Egypt. Moses gikk hardt inn på farao og ba ham sette jødefolket fri. Herren sendte plager over Egypt. Til slutt tillot Herren dødsengelen å gå gjennom landet å slå i hjel alle førstefødte barn. Men på en mirakuløs måte ble de jødiske hjemmene spart. De strøk dyreblod fra påskelammet på dørkarmene. Herren sa: «Blodet på de husene hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt.» (2. Mos 12,13) Ordet påske betyr egentlig «forbigang», på engelsk «passover». – Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi dere.

Jødenes påskemåltid etter denne tid var en påminnelse om den tid av lidelse forfedrene hadde gjennomlevd, og kraften i Guds utfrielse. Maten skulle på en symbolsk måte minne dem om fangenskapet i Egypt. Blant annet spiste de bitre urter for å huske på bitterheten ved slaveriet. Et slikt måltid spiste nok disiplene sammen med Jesus den spesielle kvelden.

Men Jesus la til to elementer til feiringen av påskemåltidet. Matteus forteller: «Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Matt 26,26-28) Der og da ble nattverdsakramentet innstiftet, på grunnlag av den gamle, jødiske skikken.

Er jeg invitert?

Jeg leste om at en menighet hadde gjort kjent at de skulle feire nattverd den kommende søndagen. En ny kristen uten noen kirkelig bakgrunn så kunngjøringen og ringte til en venn. «Jeg har to spørsmål,» sa han. «Det gjelder denne «nattferd-saken». Er jeg invitert? Og hvor mye koster det?»

Gode spørsmål, som mange stiller. Kan vi komme? Og hvor mye koster det? Hva vi svarer, viser hvor gode forvaltere vi er av Herrens gaver.

Vi trenger å minne hverandre om at måltidet er ikke vårt, det er Herrens. Det er han som inviterer. Han har innbudt dem som trenger hans vennskap og nåde. De var syndere, de som omga ham den første kvelden. De kunne til og med krangle om hvem av dem som ble regnet for å være den fremste. Men Herren ville ha fellesskap med dem.

Jesus sa en gang halvt ironisk til motstanderne sine: «Menneskesønnen er kommet, han eter og drikker, og dere sier: Se for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn!» (Luk 7,34) Skriftlærde og fariseere antydet at siden Jesus kunne være sammen med kriminelle og landssvikere, så måtte han selv være av samme ulla. Men Jesus uttrykte at han var sendt ut særlig til de fortapte. De som ønsker fellesskap med Jesus, er de som innser at han er venn med syndere, og at de selv trenger å leve i tilgivelsen ved Jesu dyrebare offerblod for vår skyld.

Hvor mye koster det?

Hvor mye det koster? Hun spurte om det, kvinnen som knelte ved alterringen og spurte presten: «Koster det noe?» Han fikk nåde til å svare: «Det er allerede betalt.» Det er nettopp saken. Jesus er offerlammet som har betalt frelsens gave med sin egen kropp. Noen annen betaling trengs ikke.

Når vi har med Guds ord og sakramenter å gjøre, er det tid for å speile oss selv. Det er ikke unaturlig å spørre om jeg er innbudt, og om jeg er verdig til å gå. Paulus skrev: «La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av begeret.» Det går an å «ete og drikke seg selv til dom» (1. Kor 11,28-29)

Å nyte nattverden må ikke bli en tom vane. Vi kan ikke leve i mørket og med uoppgjort synd og samtidig ta imot Herrens nåde.

De som er fulle av anklager mot seg selv, kan lett tenke at de da ikke er verdige i det hele tatt. For hvem har lys over alle sine synder og onde motiver? Jeg tror vi må si det enkelt slik: Den som har bruk for Jesus som Frelser, er velkommen til hans samfunnsmåltid.

Det er et endetidsperspektiv over nattverden. Da Jesus innstiftet det hellige måltidet, så han fram til den dagen da alle vennene hans ville samles i den evige festsalen, «i min Fars rike». (Matt 26,29) Under nattverden tenker vi på dem som har gått foran oss, og at vi snart skal slutte oss til dem i et fullkomment festmåltid.

OPL277