Unge og eldre i samspill

Generasjonsforskjeller er noe virkelig. Men hva er fremtiden for arbeidsplasser, fellesskap og for det kristne arbeidet hvis de eldre ikke får med seg de unge? De bringer med seg energi, visjon, iver og kreativitet. Og hva hvis de unge vil isolere seg fra de eldre? De bringer tross alt med seg både erfaring og stabilitet.

Hva er problemet? Noen av de eldre føler de unge er for stolte, de føler at de mener de vet bedre enn alle andre hvordan ting skal gjøres. De unge er ikke villige til å gjøre det som trengs. De er ikke villige til å gi ære til dem som har gått før dem. De føler at de er fullt ut i stand til å ta det øverste ansvaret, og de vil ikke la seg belære.

Hva tenker de unge? De føler at de er bundet når det gjelder kreativitet og forandring. De føler de ikke blir hørt når det skal tas avgjørelser. De synes de blir sett ned på fordi de er unge. De får ikke muligheter til å vokse og utvikle seg. De blir ikke gitt plass til å lede, og de får ikke skikkelig veiledning fra de eldre lederne. - Har ikke alle litt rett?

Nå vil vi spørre om Bibelen har noe å si oss om forståelse og samarbeid på tvers av generasjonene. Dessverre forteller ikke Bibelen særlig mye fra den tiden da Jesus var under tretti år. Men vi har ett unntak – da Jesus besøkte templet som tolvåring. I den hendelsen ser vi flere sider ved generasjonskløften.

Jesus og foreldrene

Du kjenner historien. Jesus var med foreldrene sine til en stor høytid i Jerusalem. Men da reisefølget vendte hjem  til Nasaret, viste det seg at Jesus var borte. Stressete foreldre skyndte seg tilbake til hovedstaden, lette i tre dager og fant ham endelig i templet. Der satt unggutten blant lærere og granskere. Han spurte og svarte og så ut til å ha glemt tiden og familien. Maria spurte om han ikke hadde skjønt at de var bekymret for ham. Da svarte han: «Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Siden det i grunnteksten bare står «i min Fars», har enkelte oversatt annerledes. King James formulerer: «about my Father’s business». (Luk 2,49) Jesus tenkte nok mer på Fars plan enn på selve tempelhuset.

Jeg er ikke fremmed for å se denne hendelsen som et uttrykk for en generasjonsspenning, og at vi har mye å lære.

Jesus var opptatt av opplevelsen i øyeblikket, helt fjernt fra foreldrenes engstelse. Ja, kanskje han rett og slett stilte spørsmål ved autoritetene og maktstrukturen på den tiden. Lukas fremhever at det var «barnet Jesus» som ble igjen i Jerusalem. (v. 43) Blant ledere og eldre som var opptatt av å bevare det som var, stilte han spørsmål.

Men Lukas forteller at Jesus ble med foreldrene hjem, og at han var lydig og gikk fram i visdom og alder og velvilje hos Gud og mennesker. Likevel er det et nøkkelord om foreldrene i teksten: «Men de forsto ikke det ordet han talte til dem.» (v. 50) Her var det en kløft, ikke så mye et gap mellom det guddommelige og det menneskelige, men mer som en generasjonskløft.

Hva kan vi gjøre for å bygge bro over generasjonskløften? Det er nært å peke på to viktige ord i dag: Kommunikasjon og samtale. Skal dette skje på en god måte, må det være en virkelig utveksling av tanker. Det betyr at vi som er over tretti, virkelig hører på dem som er yngre. Problemet vårt er at vi har selv vært unge en gang, og det er vanskelig å forstå at dagens unge kan ha tanker som vi ikke allerede har hørt før. Men utfordringen er at vi har ikke vært unge i denne spesielle tiden!

Tilbake til hendelsen i templet:

Det første Jesus gjorde, var å leve i øyeblikket.

Hva sier de unge i dag? Stort sett det samme som Jesus i templet: Det jeg opplever nå, er viktig! De er opptatt av å leve her og nå.

Da er det lett å se litt ned på de eldre, som lever for mye i fortiden, og som kanskje vil få de unge til å tenke mer på fremtiden. De eldre er så opptatt av regler og ordninger i et strukturert samfunn, så de makter ikke å leve i øyeblikket. I filmen Dr Zhivago sier Boris Pasternak: «Mennesket er født til å leve, i det å forberede seg på å leve.» Ikke alle unge synes det er viktig.

De unge sier: Vær deg selv, «do your own thing,» lev for å være lykkelig NÅ.

Kanskje har de rett? For mange eldre har ikke tatt imot øyeblikket som de skulle. Opphengt i fortiden, bekymret for fremtiden har de blokkert viktige sider av livet for seg selv.

Jesus, der han var i templet, var i ferd med å oppdage sin egen identitet, han gjorde sitt eget, og ikke noe annet. Ikke engang foreldrenes autoritet var viktig i det øyeblikket. De unge tenker: «Du har bare fått ett liv – lev det nå.»

For de eldre er det motsatte tilfelle. Vi tilpasser oss samfunnet og setter på oss de maskene samfunnet venter at vi har på.

Det andre Jesus gjorde, var å stille spørsmål ved autoritetene.

Naturligvis var det å høre og stille spørsmål det vanlige jødiske uttrykket for at studenter lærte av lærerne sine. Men i Jesu virke videre var han i opprør mot lederne. Han kunne til og med kalle dem kalkede graver. Han drev pengevekslerne ut av templet. Jeg tror at Jesus allerede som tolvåring begynte på det som preget ham senere: Å være i opprør mot religiøse autoriteter som ikke viste den sanne veien til Gud.

Det er lett å føle seg støtt av ungdom som gjør opprør. Vi eldre er en del av det etablerte. Et angrep på det bestående er et opprør mot oss, føler vi.

Mange unge oppfører seg bevisst provoserende i klesdrakt og livsstil. Men vi må se bak dette og høre etter hva de sier. Mange av dem vil gi uttrykk for dette: Du ser meg ikke som en person, men bare som en ungdom i en masse. Du forstår ikke behovene mine, ønskene mine eller den kritikken jeg er opprørt av. Vi må ta hverandre på alvor, lytte og vise kjærlighet.

Ikke bare gi opp og si: Kjør i vei! Gjør hva du vil! Det fins eksperimenter som er for farlige og som ikke må tas på med silkehansker. For eksempel ondartet religiøs lære, fanatisme, eller på det ytre plan: narkotika, fyll og promiskuitet. Vi må si fra og advare, men med kjærlighet og i omsorg.

De unge sier ofte på sin måte det som Jesus var opptatt av: Mennesker er viktigere enn strukturer og regler. Et mål for alt samfunnet må være å vise kjærlighet.

De unge er idealistiske. De kan være svakere på realismen. Men vi trenger å lytte til dem.

Har vi gjort kirke og kristendom altfor mye til en forsvarer av det som er fra før, og som kan kalles det bestående? De kristne fellesskapene er blitt for lite en forsvarer av og en inspirator til nye måter å vise kjærlighet til menneskene på.

Som kristne bør vi være opptatt av taperne, de som gjemmer seg bak gardiner av frykt og svak økonomi. Når vi i stedet er så opptatt av å vinne det materialistiske rotteracet, viser det at vi bare er rotter, vil unge si.

For det tredje leser vi om Jesus at han til slutt dro hjem med Maria og Josef.

Han var lydig, og han bøyde seg i lydighet for ordningene.

Maria og Josef forsto ham ikke – og de forsto ham bare mindre og mindre. De ville en gang prøve å hindre ham i å forkynne. De forsto ikke oppdraget hans. Men de elsket ham. Ja, de må ha elsket ham. Og på den måten bygde de bro over kløften av avstand i alder, og i forståelse av kallet og oppgavene.

Mange av oss som har mange grå hår, kan bli motløse og tro at vi har gått ut på dato. Da vil jeg si: Det er ikke hvor gammel du er, men hvordan du er gammel, som betyr noe.

En levende kristen tro er den sterkeste livsoppholdende kraften når vi ser framover mot de gråhårete bursdagene. Gud sier gjennom profeten Jesaja: «Like til deres alderdom er jeg den samme, og til dere får grå hår, vil jeg bære dere. Jeg har gjort det, og jeg vil fremdeles løfte dere, jeg vil bære og redde dere.» (Jes 46,4)

Det er merkelig at universets Mester skulle bry seg om dem som er i ferd med å visne, og gi dem sin personlige garanti. Så det gjelder å henge fast ved troen og fortsette å leve med et mål og en hensikt. Har han noen gang sviktet deg?

Ikke prøv å stanse prosessen. Når du slutter å bli eldre, er du død. Gud skapte oss for at vi skulle ha del i hans liv. Det trengs en hel livstid for å vokse, litt etter litt, og oppleve det livet som hviler i Guds gode tanker for oss her. Da er vi klare til neste fase av reisen, mot det som Gud har i tanke for oss – det som ligger bortenfor denne verden.

Kristenlivet er en fylde, ikke et forfall. Det går fremover, aldri bakover. Bare årene kan gi oss modenheten. Livet innskrenker seg ikke, det ekspanderer. Kroppen blir svakere, men sjelen blir sterkere. Her er forskjellen mellom et dyr og det mennesket som tror. En kristen er ikke redd for siste halvdel av livet. Jeg vil bære dere, sier Herren. Det beste ligger alltid foran.

Bibelen oppmuntrer

Bibelen sier til de unge: «La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende.» (1. Tim 4,12) Da sier den samtidig til de eldre: Ikke se ned på de unge. Sett dem overmåte høyt. Se på dem som forbilder. Lær av dem.

Bibelen sier til de unge: «Likeså skal dere unge underordne dere under de eldre.» Det innebærer ingen undertrykking, ingen må la seg kue. Poenget er at alle generasjoner får den rette tjenerholdningen. For ordet fortsetter: «Og dere alle må ikle dere ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» (1. Pet 5,5)

Har du på Guds ords grunn fått frimodighet som en verdifull person, også når årene er blitt mange, vil jeg si litt mer om samspillet mellom unge og eldre:

Du som er godt voksen: Innse at de unge ønsker å prøve ut evner til å gjøre en forskjell. Hvis det er én ting de i tjueårsalderen lengter etter, er det å få utføre noe av betydning her i livet.

Ekthet og integritet betyr noe for de unge, og hvis de ikke føler at de skjønner hva som ligger deg på hjertet, og opplever det er sant, vil de ikke følge din ledelse.

Gi de unge friheten til å lede. De unge vil gjerne prøve seg på å lede. De er åpne for veiledning, samtidig som de får virkelig frihet. De ønsker ikke å bli detaljstyrt. De eldre må ha mot til å prøve nye ting, skape friske omgivelser og ikke bare klynge seg til det som har vært og blitt gjort før.

Gi de unge utfordringer! De unge synes det er morsomt å være med hvis de stadig blir utfordret til å komme opp på et høyere nivå, ta neste skritt, få øye på neste visjon. De må ikke bare få myndighet og opplæring til å ta avgjørelser, men få rom til å gjøre tabber så de stadig kan lære. De unge vil være i tjeneste, ute på oppdrag, ikke bare drive vedlikeholdsarbeid, og utvide horisonten underveis. De vil føle de er i et miljø preget av vekst, ikke stagnasjon. Samtidig har de en glupende appetitt på å få veiledning.

Tillat dem å arbeide på sin måte. Når de trenger å stikke av litt og oppleve stillhet og ro, la dem få gjøre det. Trenger de å ha folk rundt seg, så la dem få det. For unge er det viktig å få frihet til å strukturere dagen, skape et eget arbeidsmiljø, være seg selv.

De unge er en generasjon som er mye mer vant til å få stadige oppmuntringer enn generasjonene før dem. I idretten og skolen får alle diplom og premie, alle vinner. Det er ikke nok at de eldre sier: Hadde jeg ikke likt hva du gjør, ville jeg ha sagt fra. Vær raus med gode ord!

Være glad i medarbeiderne i fellesskapet du er med i. Bidra til en slags familiefølelse blant dem som deltar, også – og kanskje spesielt – blant de single, de enslige. Fellesskap er den aller største verdien for dem som er i tjue- og trettiårene. Å skape fellesskap og dyrke fellesskap er avgjørende viktig.

Apostelen Peter skrev: «Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet!» (1. Pet 1,22) Lev i sannheten, lev i renselsen fra Ordet, og vis oppriktig kjærlighet. Da blir det samspill mellom unge og eldre.

OPL284