Gud er trofast mot løftene,

Gud er trofast mot løftene,

I dag vil jeg peke på noen av de lange linjene i Den hellige skrift, helt fra ham som kalles alle troendes far, Abraham. Et avsnitt minner oss om den trofaste Gud, som holder løftene sine. Vi leser fra 1Mos 15,1-7, jeg tar fram vers for vers, og kommenterer innimellom.

«Etter at dette var skjedd, kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor.»

Gjennom hele Bibelen ser vi at Gud tar initiativ, og han beholder det. Tenk om det største og viktigste skulle være avhengig av mennesker! «Etter at dette var skjedd», sies det. En mangfoldig historie i fjorten kapitler før det vi leste, omfatter skapelsen, Edens hage, Kain og Abel, Noa og Babels tårn. Alt dette blir som et preludium til utvelgelsen av Abram. Det er en sammensatt historie med mye mørke.

Fremtiden i én person: Abraham

Men så samler Gud framtiden i en person, Abraham, og løftet som er gitt til ham. Nå er det formet en gulltråd som skal gjenfinnes i hele Bibelens billedteppe. Gud har handlet, mennesker har ofte sviktet.

Vi hører om en ørkennomade på 75 år som har fått ordre om oppbrudd. Abram får en visjon fra Gud. Ordene innebærer ikke krav eller bud, bare løfter: - Du skal ikke ha noen grunn til å være redd. Jeg er ditt skjold, jeg vil beskytte deg, og du skal få en stor belønning, en mektig bonus.

Mot de sterke og løftefylte ordene fra Gud kommer en respons fra Abram preget av tvil, innvendinger og anklage, vers 2-3:

«Da sa Abram: Å Herre Herre, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort. Den som skal overta mitt hus, er Elieser fra Damaskus. Og Abram sa: Meg har du ikke gitt barn, og se, en som er født i mitt hus, skal arve meg.»

Abram er skuffet over Gud. På den tiden var en sønn et symbol på styrken i en arv. En sønn ville bære familienavnet og slektslinjen videre. Hva betyr et land uten en sønn til å bo i landet? Hvordan kan det bli en stor etterslekt uten et barn? Det synes å være helt umulig.

Stol på meg, sier Gud

Vers 4: «Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Denne mann [altså: Elieser] skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg.»

Det er som om Gud sier: - Stol på det jeg sier, Abram. Jeg skal la et under skje. Du er gammel og etter naturen ufruktbar, akkurat som din kone. Stol på meg. Jeg lover at ordene mine skal oppfylles. For å bekrefte løftene gir jeg deg et tegn.

Vers 5: Gud «førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli.»

I stand til, ja. Ved å oppfordre Abram til å telle stjernene på himmelen minner Gud om noe viktig. Vi har begrensede evner i forhold til Guds ubegrensede evner. Gud er så mye større.

Abram trodde på Herren

Så kommer et viktig vers 6: «Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.»

Abram er full av feil, han tvilte og prøvde seg på juks ved noen anledninger. Men en ting skal han ha: Han tror på Herren. Han stoler på ordene fra Gud. Og denne troen gjorde ham god nok for Gud!

Så kommer nok et løfte, vers 7: «Og han sa til ham: Jeg er Herren, som førte deg ut fra kaldeernes Ur for å gi deg dette landet til eiendom.»

Her sies igjen noe viktig: Jeg garanterer det jeg nå sier, med mitt eget navn: Herren, Jahve, Jehova. Jeg har gjort noe i fortiden: Ledet deg ut fra fedrelandet ditt, Ur i Kaldea. Det landet du nå står på, skal du og din etterslekt få eie.

Abraham loves tre ting: En stor etterslekt: Det jødiske folket. Han loves en enkelt ettermann, som er Messias. Og han blir lovet et landområde her i verden.

Fanatisk motstand

Alle disse tre løftene har møtt fanatisk motstand gjennom hele historien. Verden på sitt verste sier: Vi vil ikke ha noe jødefolk. Vi vil ikke vite av noen Messias. Vi vil ikke tillate noe eget land for Abrahams etterkommere. Siden Gud selv har valgt å vise seg i det utvalgte folket, blir jødehatet egentlig et opprør mot Gud. Kristushatet står på samme linje.

Abram skulle få en sønn. Det synes umulig! En gammel mann og en gammel kone skal få sitt eget barn? Umulig. At det ut fra et så håpløst utgangspunkt skal bli et stjerneantall med personer fra to utlevde gamle, virker like umulig. At det i denne verden, hvor folk blandes og går til grunne, skal bevares, spres og samles igjen et spesielt folk i et eget land, virker totalt umulig.

Men Jesu mor fikk høre svaret på all tvil: «Ingenting er umulig for Gud.» (Luk 1,37)

Abram fikk løfte om en sønn og en etterslekt i et stjerneantall og i en fremtid han ikke hadde noen oversikt over. Vi kristne har fått sønnen Jesus, og fruktene av alt han er og har gjort, gir oss del i det evige livet.

Jesus fikk høre fra noen velmenende fariseere at det var et umulig prosjekt han hadde tatt på seg. De sa: «Ta av sted og dra bort herfra, for Herodes vil drepe deg! Han sa til dem: Gå og si til den reven: Se, jeg driver ut onde ånder og helbreder syke i dag og i morgen, og den tredje dagen blir jeg ferdig. Men i dag og i morgen og dagen etter må jeg vandre videre, for det går ikke an at en profet mister livet utenfor Jerusalem!» (Luk 13,31-33) Med andre ord: - Dere fariseere vil si at det ikke er noen fremtid å gå dumdristig mot en død full av tortur og pine. Men dere tar feil. Herodes blir bare som en bjeffende rev om han prøver å avspore meg fra kallet mitt. Jeg har en gjerning i kamp mot ondskapen, og så skal jeg miste livet i Jerusalem, etter Guds plan og forsett.

Tredobbel oppfyllelse

Paulus skriver om en tredobbel oppfyllelse av løftet til Abraham. Det ble gitt til et folk – jødene. Men det ble også gitt til én person, som løftene samler seg i, nemlig Jesus Kristus. I Gal 3,16 sier Paulus: «Løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus.» Den tredje oppfyllelsen av løftet gjelder alle dem som tror på Jesus. Som Paulus sier: «Hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.» (Gal 3,29)

Som kristne tror vi at Gud har sendt sin Sønn ikke bare som et tegn på Guds trofaste nåde mot sitt utvalgte folk. I og med løftets sønn Jesus skal mennesker av alle folkeslag vinne velsignelse. Det skjer ved troen på Jesus, Guds egen Sønn. Abram fortjente ikke så mye miskunn fra Gud. Men han fikk det, fordi hans tro ble regnet ham til rettferdighet. Vi fortjener heller ikke noen premie på grunn av sterk tro. Men vi får alt av bare nåde.

I dag er de fysiske etterkommerne etter Abraham mange millioner, og de åndelige etterkommerne kan regnes i milliarder.

Han har fått en stor slekt. Jødefolket har overlevd fordrivelser og forfølgelser og massemord gjennom århundrene. Nå er mange av dem samlet på sitt gamle landområde.

Bibelen har forutsagt det. Vi kan se det hos profeten Sakarja 8,7-8: «Så sier Herren, hærskarenes Gud: Se, jeg frelser mitt folk fra de land der solen går opp, og fra de land der den går ned. Og jeg lar dem komme hit, og de skal bo i Jerusalem. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud i sannhet og rettferdighet.» Dette er løfter som har gått i oppfyllelse.

Samlingen forutsagt

Israels fiender sier som det er forutsagt i Salmenes bok: «Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen lenger minnes Israels navn!» (Sal 83,5) Salmen er profetisk. Verden må ikke glemme massedrapet på seks millioner jøder under andre verdenskrig. For lysten til å utslette dette folket er ikke blitt svekket. Det som har forandret seg, er jødenes evne til å forsvare seg. Mange vil ikke ta navnet Israel i sin munn, men kalle området Palestina eller «den sionistiske enheten».

Jødene som har kommet tilbake til Israels land, føler seg truet av utallige fiender. Det blir som å leve i skyggen av døden. Premierminister Benjamin Netanyahu siterte på minnedagen for Holocaust, 8. april 2013, fra Salme 23, vers 4: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg.»

Blir det feil om vi kristne er så opptatt av hvordan det går med jødene? Har de ikke forkastet Jesus som sin Messias? Har ikke vi som kristne del i Abrahams velsignelse?

Roten til et tre

Paulus har en advarsel og viser til roten av et tre. De som forkastet Jesus, er kvister som er fjernet, sier han, men fortsetter: «Men om nå noen av greinene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist, ble podet inn blant dem og fikk del med dem i sevjen fra roten, så ros deg ikke mot greinene! Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg! … Se derfor Guds godhet og strenghet – strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av. Gud er mektig til å pode dem inn igjen.» (Rom 11,17-23)

Vi er blitt innpodet i det treet som løftene til Abraham representerer. Men ennå skal noe skje. En ny poding inn i roten.

I Jesus Kristus har vi del i løftene i Det gamle testamente, foruten de mange gode løftene fra den nye pakt. Guds løfter er forunderlige og sterke. De gjelder gjennom årtusener.

Jesus sa: «Se, jeg er med dere alle dager.» (Matt 28,20) Han sa også: «Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld … skal berge det.» (Mark 8,35) Jesus sa: «Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket.» (Luk 12,32) Ved en annen anledning sa han: «Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.» (Joh 14,18) Og så det vidunderlige løftet som ble gitt ved Lasarus’ grav: «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (Joh 11,25-26)

Problemet med et løfte

Problemet med et løfte er alltid utsettelsen, at vi må vente. I dag krever vi en kjapp reaksjon. Må vi vente noen sekunder på datamaskinen, blir vi irritert. Dessuten har vi opplevd at mennesker stadig bryter løfter. Så tror vi at Gud også er slik. I spisesalen i et hotell et sted i utlandet sto dette skiltet: «Vi lover vennlig og høflig service til rimelige priser. Hvis vi av en eller annen grunn ikke lever opp til dette løftet, så vennligst ikke si det til noen.» Men Gud lever opp til løftene sine. Men av og til legger han opp til en utsettelse. Å vente en svært lang tid er et viktig tema i løftene til Abraham.

Abraham trodde Gud. Vi kan ikke bare bestemme oss for å ha tro. Abraham beveget seg ikke fra protest til bekjennelse og tro ved bare å overtale seg selv. Han godtok ganske enkelt det ordet fra Gud som skulle virkeliggjøres etter hvert. Abraham lærte: Gud er til å stole på, derfor stolte han på Gud.

Tenk igjen på hva Abram fikk høre: «Frykt ikke, jeg er ditt skjold. Din lønn skal bli meget stor.» Abraham trodde. Han stolte på ordene fra Gud, selv om han ikke hadde konkrete oppfyllelser å knytte håpet til. Den eneste grunnen til dette var at Gud ikke hadde sviktet ham tidligere.

Gud kommer aldri med et løfte han ikke holder

Vi formes og vi viser oss fram ved de løftene vi tror på, de løftene vi gir, og de løftene vi holder. Men Gud kommer aldri med et løfte han ikke holder.

Den som ser realistisk på verdenssituasjonen, har grunn til å bli urolig. Men vi kan overlate oss til Abrahams Gud, som har bekreftet alle sine løfter i Jesus Kristus. Gud sendte sin sønn, Jesus, slik at vi kan ha et håp som ikke kan slukkes av de sorgene og prøvelsene vi møter i livet. Vårt håp er i Kristus, Sønnen som gir oss mot til å se oppover og framover mot en bedre framtid. Han vil følge deg helt fram til målet i evigheten.

OPL291

Powered by Cornerstone