Å knekke motløsheten

Han debuterte som pianist da han bare var åtte år gammel, da han spilte med Budapest Filharmoniske orkester. Han var et barnegeni, og alle ventet at han ville gjøre en lysende karriere. Men da han var seksten år gammel, følte han seg i en elendig forfatning. Han var i konflikt med læreren sin og var klar til å slutte. 

Men en dag kom en annen verdensberømt pianist til Budapest og ba om at den unge Földes måtte spille for ham. Han het Emil von Sauler, den eneste som fortsatt levde av elevene til den store komponisten Franz Liszt. Földes spilte for Emil von Sauer. Da han var ferdig, reiste den gamle mannen seg og gikk bort til pianoet. Han bøyde seg over og kysset Földes på pannen og sa: «Kjære sønn, da jeg var på din alder, ble jeg elev av Franz Liszt. 

Han kysset meg på pannen etter den første undervisningstimen og sa: ’Pass godt på dette kysset – det kommer fra Beethoven, som ga det til meg etter at han hørt meg spille. Jeg har ventet i mange år på å gi denne arven videre, og nå føler jeg du fortjener den.’ 

Det var et kyss med anerkjennelse, brakt videre fra Beethoven til Liszt, videre til von Sauer, og nå ble det gitt til Andor Földes. Dette løftet den seksten år gamle gutten ut av hans motløshet og ga ham inspirasjon resten av livet til å være den fremragende pianisten han viste seg å være. Og på slutten av sitt liv var Földes klar til å gi Beethovens kyss videre til en av sine egne elever. Slik ville han vise hvor viktig oppmuntringens gave kan være for en eller annen. 

Fristet til å miste motet?

Hvem har ikke vært fristet til å miste motet? Hvem har ikke hatt lyst til å kaste fra seg den byrden en har fått å bære? 

Vi påvirkes av så mange krefter. De ytre forholdene stenger seg til. Vi klarer ikke styre temperamentet vårt. Noen har lett for å tenke negativt, de ser lettere den mørke enn den lyse siden av saken. 

Apostelen Paulus, som vi blir ganske godt kjent med ved å lese i Det nye testamente, var slett ikke fremmed for å bli motløs. I dag vil jeg gjerne bringe et oppmuntrende kyss på pannen din fra den store apostelen. I 2. Korinterbrevs 4. kapittel gjentar han fire ganger: «Derfor mister vi ikke motet.» Det er som han vil si: «Jeg har lært meg hemmeligheten. Jeg vet hvordan jeg knekker motløsheten.» Forskjellige oversettelser gjengir: «Vi mister ikke motet», «Vi gir aldri opp», «Vi blir ikke mismodige», «Ingenting kan skremme oss», «Vi kollapser ikke». 

Skal dette bli virkelig i livet vårt, trenger vi en ganske sterk motivasjon som vil bære oss gjennom de knudrete partiene på livsveien. Hvordan kunne Paulus si at han ikke mistet motet? Det ville være flott å få innsikt i en slik hemmelighet. 

Kan vi lære noe fra en apostel i gammel tid?

Men noen innvender straks: «Paulus var Paulus. Jeg er bare meg. Hvis jeg var som Paulus, hvis jeg hadde hans spesielle naturgaver og nådegaver, hvis jeg hadde hans apostoliske myndighet, hans gode utdannelse og bakgrunn, hvis jeg hadde lykkes som han i tjenesten, da hadde jeg kanskje ikke mistet motet, jeg heller. Men jeg er ingen Paulus.» 

Men fikk Paulus alt gratis? Hadde han noen lett oppgave? 

Se hva han forteller i 2. Kor 1,8: «For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel vi måtte gjennomgå i Asia. Den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet stod til å redde.» 

Se også hvordan han skriver om «stor nød og hjerteangst» og «mange tårer» i 2. Kor 2,4. Enda sterkere uttrykker han seg et par kapitler lenger ut, der han snakker om å være trengt og rådvill, forfulgt og slått ned (2. Kor 4,8–10). 

Ja, enda lenger ut skriver han om å bli slått, havne i fengsel, lide i opptøyer, arbeide hardt – søvnløse netter og i matmangel (2. Kor 6,4–6), og «foruten alt dette», sier han mot slutten av brevet, «har jeg det som daglig ligger over meg, omsorgen for alle menighetene» (2. Kor 11,28). 

Også i kapittel 7 skriver Paulus om de indre og ytre kampene han sto overfor, men han minner om at Gud «trøster de nedbøyde», eller som det står i en annen oversettelse: «Gud trøster dem som er deprimert». Ble Paulus noen gang deprimert? Ja, det gjorde han nok. Og hvordan trøstet Gud ham i denne depresjonen? «Gud, som trøster de nedbøyde, han trøstet oss ved at Titus kom» (2. Kor 7,6). Gud sendte en medarbeider. 

En tjeneste for alle

Her er en tjeneste du og jeg også kan ha. Når du kommer i kontakt med andre mennesker, oppmuntrer du dem? Gir du dem et kyss fra Beethoven? Føler de seg oppmuntret etter at de har møtt deg, eller har du trukket dem ned? Løfter du dem, eller tapper du dem for energi? 

En gammel prest ble spurt på dødsleiet: «Hvis du skulle leve om igjen, ville du ha gjort noe annerledes?» Han svarte: «Ja, jeg ville ha kritisert mindre og oppmuntret mer.» 

Hvorfor trengte Paulus Titus? Hva var det som gjorde ham deprimert? Han var ensom, det var det hele. Han trengte fellesskap. Gud trøstet ham da han var deprimert, ved å sende Titus til å løfte ham opp, og denne tjenesten med å trøste og oppmuntre er noe vi alle bør ta vare på.

Her i 2. Korinterbrev åpner altså Paulus sitt hjerte og deler hemmelighetene om hvordan han knekker motløsheten og depresjonen. Som han sa i Fil 4,11: «Jeg har lært å være fornøyd med det jeg har» – også av forskjellige indre og ytre forhold. 

Hvordan seiret han over mismotet? I kapitlene 4 og 5 i 2. Korinterbrev gir han fire grunner. 

Undring over Guds gratisgave

Den første årsaken gjengis i begynnelsen av kapittel 4: «Derfor, da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet.» Paulus har fått et oppdrag med å tjene en ny pakt. Oppgaven er han tildelt, ikke som en kald ordre, men «i og med at vi har fått miskunn». Han sluttet aldri med å undre seg over dette. 

En predikant sa at en preken alltid bør ha tre elementer i seg: Undring, vekking og utfordring. Hvis vi slutter å undre oss, har vi mistet noe av undringen over frelsesbudskapet, har vi mistet noe vesentlig. 

Og her er det nettopp undringen som står i fokus. Paulus tenkte: Jeg er helt uegnet til denne tjenesten. Jeg forfulgte Guds menighet! Likevel har jeg fått denne barmhjertigheten! Det er bare den som ikke har fortjent det, som mottar miskunn, nåde og barmhjertighet. For hvis de hadde fortjent det som ble gitt, ville det ikke skje ut fra barmhjertighet, men ut fra rettferdighet. 

Hvorfor fikk du din tjeneste? Fordi du er så godt kvalifisert? Fordi du hadde så god opplæring? Nei. Du fikk miskunn. Du fortjener ikke tjenesten, det gjør ikke jeg heller. Vi kunne ikke ha vært i tjeneste for andre hvis vi ikke hadde mottatt Guds miskunn. 

Dette kunne aldri Paulus glemme. Han ville ikke la fortiden tynge ham ned. Men han kunne heller ikke glemme at han egentlig var en fortapt sjel. Av og til kom det over ham: «Jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke engang verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet» (1. Kor 15,9). Han var totalt avhengig av Guds barmhjertighet, og det holdt ham ydmyk. Det vil holde også oss ydmyke. Vi får ha en oppgave bare av Guds nåde, han holder ut med oss i barmhjertighet, og han har satt oss inn i tjenesten for evangeliet. 

Folk flest knuges under bud om at «du skal» og «du skal ikke». De bindes av krav og hensyn, av motemeninger og kollegapress. Men med evangeliet er det kommet noe nytt. Jesus sier: «Får da Sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri.» Nå tar Jesus ansvar for at de kravene som stilles fra Guds side, blir oppfylt av ham. Da trenger vi ikke lenger bindes av mennesker. Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss? spør Paulus. 

Evangeliet gjelder ikke bare en åndelig elite. Det er tilpasset alle mennesker av alle nasjoner og folkeslag som har ett felles: Vi holder ikke mål for Gud. Evangeliet er et budskap for mennesker som ikke har lykkes, menn og kvinner, unge og gamle, en slik som du selv er. Og det er som Paulus sier: «Med et budskap som dette, hvordan er det da mulig å miste motet? Vi har dette vidunderlige evangeliet, et evangelium som ikke krever, men som gir, og som setter oss i stand til å tjene!» 

Jeg håper at du stadig holder undringen over dette budskapet foran deg. Evangeliet har kraft til å forandre liv og løfte folk opp, og holde dem oppe. Vår Herre er selv garantien for det. 

Evangeliet innebærer at syndene blir tilgitt og glemt. Gud sier i Bibelen: «Jeg vil være nådig overfor den urett de har gjort, og ikke mer komme deres synder i hu» (Heb 8,12). Hvorfor skal vi drive på med å huske det Gud sier han har glemt? 

Barnesanger sier det ofte så enkelt og klart: «Han har kastet alle mine synder bak sin rygg, bak sin rygg, bak sin rygg. Han har kastet alle mine synder bak sin rygg. Han ser dem aldri mer.» Ikke den helt store poesien, men likevel så dypt og velsignet, for det er jo som å høre Bibelens egne ord. 

Gud har tatt seg av synden din. Når du bekjenner den, blir den glemt av Gud, og den trenger ikke lenger kaste en skygge av skyld inn over livet ditt. 

Ny kraft, selv om vi taper oss

Den andre grunnen til at vi ikke trenger å være motløse, finner vi i 2. Kor 4,16: «Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag.» Paulus fikk tildelt ny kraft hver dag, selv om han fysisk sett merket at han ble svakere. 

Paulus hadde jobbet hardt og opplevd mye slitasje. Når vi tenker på alle slagene, piskingen, fengselsoppholdene og alt det andre han gikk gjennom, kan en lure på hva slags kropp han satt igjen med da han skrev dette brevet. 

Paulus var helt realistisk. Det ytre mennesket brukes opp. Ingen av oss er som vi var for fem eller ti år siden. Forfallet fortsetter, og det går visst bare fortere med noen. Men Paulus sier at dette er forholdsvis lite viktig. Det viktige er at vårt indre mennesker tar imot frisk kraft fra Gud hver dag. Er det sant i ditt liv? 

Ja, sier Paulus, det ytre menneske går til grunne. Men det er ikke hele historien. En motsatt prosess er i gang. Gud bruker det faktum at det ytre menneske slites ned, til å styrke vårt indre menneske. På denne måten kan prøvelser og vansker bli brukt av Gud i vårt åndelige liv, til å gjøre oss sterkere. Derfor bør vi ikke stritte imot når Gud tillater at kroppen vår blir svakere. 

Har du Bibelen åpen på 2. Kor 4,17, kan du legge merke til de paradoksene Paulus stiller opp. Han snakker om en tung byrde, men sier at den er lett. Han sier at den herlighet som venter i det nye livet, veier tungt. Han sier at en tilsynelatende endeløs periode av prøvelser er bare kortvarig, men at denne nettopp utvirker evig herlighet. Han veksler mellom det fysiske og det åndelige. Når vi ser tingene fra Guds perspektiv, har selv forhold som går oss imot, en betydning. Det er tyngde over trengselen, men det er også en fremtidig tilstand der fremme, og den varer evig. 

Paulus opplevde tilgang på styrke dag for dag, og ikke bare av og til. Hver dag fikk han fra Herren ny indre styrke. Han sa: «Det ikke rart at jeg ikke gir opp, når jeg hver dag får den kraften jeg trenger til dagens oppgaver.» 

Ikke tro at Paulus fikk sine spesialfordeler. Han var ikke Guds yndling. Paulus hadde ikke adgang til noe som vi ikke har tilgang til. I begynnelsen av Efeserbrevet gir han oss en nøkkel til dette: «Gud, vår Herre Jesu Kristi Far ... har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus» (Ef 1,3). Det fins ingen åndelig velsignelse som ikke Gud allerede har gitt deg. 

Spørsmålet er: Hvor mange av disse åndelige velsignelsene har du tatt imot og tatt i bruk? Paulus sier at han hver dag tok i bruk de åndelige velsignelsene som Gud hadde gjort tilgjengelige for ham. Selv om den gamle kroppen hans knirket og stønnet, var han i stand til å heve seg over det fysiske og gå inn i det som tjenesten krevde. 

Det var ikke slik at Gud automatisk dumpet disse velsignelsene ned på ham. Nei, Paulus tok imot. Det er som han sier i Rom 5,17: Det er «de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, [som skal] leve og herske ...» Vi behersker livets mange omstendigheter bare i den grad vi tar imot og gjør til våre egne de gavene Gud gir. 

Hvorfor tar vi da ikke imot mer fra Gud? Vår himmelske Far kjenner til det stresset vi lever under. Han kjenner våre fysiske begrensninger. Han kjenner til hvor trett en mor med små barn kan bli. Han har tatt det med i beregningen. Men for oss alle – under ethvert stadium og under enhver omstendighet – er det en mulighet for å bli utrustet med ny styrke ved at Guds Ånd ved sin nåde virker i våre liv. 

Dette betyr ikke at vi skal være besluttsomme og love at vi skal bli sterkere i fremtiden. Paulus snakker ikke på den måten. Men det betyr at vi skal takk og ta imot hver dag den nåden og kraften Gud gir. 

Den Hellige Ånds gave

Den tredje grunnen til at Paulus kan kjenne seg oppmuntret, finner vi i 2. Kor 5,5–6: «Gud ... har gitt oss Ånden som pant. Derfor er vi alltid frimodige ...» 

Én har oversatt dette slik: «Gud har gitt oss Ånden som delvis betaling og løfte om mer.» Det tredje som hindrer Paulus i å miste motet, var det som han var tildelt i og med Ånden. Gud hadde gitt ham Den Hellige Ånd som et forskudd og en garanti for at mer ville komme. 

Du kan stå ved en stor foss og undre deg over vannet som stadig strømmer. Det kan være dager og uker siden det regnet. Men det som kommer over kanten akkurat nå, er en delvis betaling og en garanti for at mer kommer! Det vil ikke tørke ut. Det samme endeløse forråd tenker Paulus på. Gud har nå gitt oss sin Hellige Ånd, og hvor mye mer skal ikke komme! «Gud gir ikke Ånden etter mål» (Joh 3,34). Har du hatt en god åndelig opplevelse, følt at Guds Ånd var nær, er det som ingenting i forhold til hva som ligger foran. 

Gjør vi mest mulig ut av Den Hellige Ånds tjeneste i vårt liv? Paulus var klar over at bare hvis han arbeidet i Åndens kraft, kunne han oppnå åndelige resultater. En overnaturlig oppgave krever overnaturlig kraft. Og den kraften kommer ved Den Hellige Ånd. Vi skal naturligvis ikke være på en hvileløs jakt etter mirakler, men det er behov for at vi mer frimodig ber Ånden gripe inn og virke med sin overnaturlige kraft. 

Paulus stolte på Ånden. Han sa at han forkynte ikke med ord som menneskers visdom gir, men ved å bære fram Den Hellige Ånds kraft. Han visste at han var avhengig av Ånden i tjenesten. 

Evighetsperspektivet

Den fjerde grunnen til at Paulus ikke mistet motet, finner vi i 2. Kor 5,7–8: «Vi vandrer i tro, ikke i beskuelse. Vi er altså frimodige.» Paulus var altså betatt av det evige. Han så på ting som ikke er synlig, han ble grepet av og styrt av kreftene i den verden som kommer. 

Vi er ikke begrenset av den lille ballen av en jordklode vi lever på. Når vi stirrer på forhold rundt oss, hva kan oppmuntre oss? Det er masse deprimerende, mye som kan ta motet fra oss. Men Paulus sier at han ser ikke på slikt. De er der, og han overser dem ikke. Men det er ikke dette han er opptatt av. Han var oppslukt av det evige. 

Ofte lever vi altfor mye i denne verden. Når du er ferdig med å lese morgenavisen, føler du det som om du har tatt et renselsens bad? Nei. Men når du går til Skriften og begynner å se på det evige, må en bare si: For en forskjell! 

Når vi har blikket festet på ting i denne verden, mister vi motet. Men når vi løfter blikket for å se hva Gud har forberedt for dem som elsker ham, blir vi oppmuntret. Da Peter festet blikket på Jesus, var han i stand til å gå på vannet uten å synke. Men da han ble opptatt av de urolige bølgene, sank han. 

Når vil vi lære denne åndelige sannheten? Vi ser på forholdene omkring oss, og vi blir mismodige. Vi ser på det som er evig, og vi blir oppmuntret. 

Ikke bli trett

Dette er de fire grunnene til at Paulus klarer å holde motløsheten i en knekt stilling. I hvert fall de han nevner i 2. Korinterbrev. Men det fins også en grunn i Galaterne 6,9: «La oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett.» 
Dette er den femte grunnen til at han er frimodig. Han var sikker på at det skulle bli en innhøsting. 

Jeg vil tro at hvis du er engasjert i en eller annen kristen tjeneste, er det få ting som kan skape så mye motløshet som mangel på resultater. Du arbeider hardt, du ber intenst, du gråter, men responsen er liten. 

Det er alltid en tidsforskjell mellom det å så og det å høste. Frøet må spire, så skal det vokse og modnes. Vi må være klar over dette. Hvis du sår, kan du ikke vente å høste i morgen. Dette er en lov også i Guds landbruk. 

Amy Carmichael, den mest betydningsfulle misjonæren som har gjort tjeneste i India, gikk nedover veien en dag da hun så en veiarbeider. Han hadde en liten hammer og hamret på steinen. Hun tenkte: Så nytteløst! 

Men plutselig kom et slag, og hele steinen delte seg i hundre biter. Da hun spurte veiarbeideren hvordan han hadde klart dette, svarte han: «Vel, det var det første slaget og det siste slaget og alle slagene i midten.» 

Han hadde naturligvis rett. Ikke noe hendte før siste slaget, men hadde det ikke vært for det første hammerslaget og det andre og alle de som fulgte deretter, kunne det ikke ha blitt noe siste slag. 

Når vi gjør et arbeid for Gud, kan vi slå et første slag uten at vi ser noe hende. Så kan vi oppleve et femte slag og et tiende slag, og et hammerslag nummer hundre. Kanskje skal ikke du slå det siste hammerslaget, kanskje en annen. Men det betyr ikke noe. Én sår og en annen høster. Gud er i arbeid, og det gode såkornet er blitt sådd. I rette tid vil vi høste hvis vi ikke gir opp. 

I rette tid er Guds tid. Vi vil ha resultater straks. Vi snakker om Jesus i dag og regner med at folk reagerer positivt i kveld. Men Gud har alt som har med tid å gjøre, i sin hånd. Vi gjør vår del, så vil han gjøre sin. Hvis vi arbeider trofast og med forventning, sår og vanner og steller jorden, vil Gud gi vekst. Vi kan være helt trygge på at det skal bli en innhøsting. «De som sår med gråt, skal høste med fryderop» (Sal 126,5). 

Hvorfor?

Hvorfor skal vi ikke miste motet? 

Fordi vi ved Guds barmhjertighet er betrodd en tjeneste, tjenesten for evangeliet. 

Fordi vi hver dag får del i ny styrke, i samme grad som vi lærer å ta imot og anvende den.
Fordi vi er gitt Den Hellige Ånd, som en delvis betaling og et løfte om mer. 

Fordi vi er henført og overveldet av det evige. 

Og fordi vi vet at i rette tid vil det komme en stor innhøsting. 

Derfor mister vi ikke motet. 

OPL002