Kjærlighet, liv og lengsel
«Se her, kjære fromme menneske,» sa han. «Jeg er en gud som er varm av kjærlighet.»
«Ja vel,» sa den gudfryktige, «så vis meg arrene etter sårene du har fått da du elsket meg.»
«Jeg har ingen arr og sår.»
«Da er du ingen gud. Heller ikke har du virkelig kjærlighet,» svarte den gudfryktige.
Det ligger gammel kristen visdom i denne replikkvekslingen. Den sanne kristendom forkynner at det kostet Gud å frelse oss. Prisen var den aller mest dyrebare: Hans egen Sønn Jesus Kristus som et sonoffer for vår skyld.
Et meget stort offer
Det var nødvendig med et så stort offer. For menneskenes fall var så dypt. Derfor betalte Gud kostnaden. Og Jesus betalte prisen med sitt eget blod.
Bare de som viser respekt for Gud, kan virkelig verdsette Guds kjærlighet. Han eller hun ser den uendelige kløften mellom en hellig Gud og en syndefull skapning, og den kjærligheten som har bygd bro over denne kløften, Jesu Kristi død.
Guds kjærlighet mot oss har mange ansikter, men den ble fremfor alt vist da han sendte sin Sønn for å dø for syndene våre. Alle andre sider ved hans kjærlighet er underordnet, og faktisk er alle disse andre aspektene gjort mulig for oss ved Kristi død.
Apostelen Johannes sier: «Gud er kjærlighet» (1. Joh 4,8). Dette forklarer han slik: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1. Joh 4,9–10).
Det siste leddet er oversatt slik: «Han elsket oss og sendte sin Sønn som den ene som kunne vende hans vrede en annen vei, idet han tok bort våre synder.»
Et alvorlig "før"
En virkelig gudfryktig person kan aldri glemme at han en tid var gjenstand for Guds hellige og rettferdige vrede. Han glemmer aldri at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere – og som Paulus føler han at han er den verste av alle syndere.
Men når han så ser til korset, ser han at Jesus var hans forsoner. Den gudfryktige ser at Jesus bar syndene på sin egen kropp, og at Guds vrede, som vi som syndere skulle ha båret selv, var overført fullt og helt på den hellige Guds Sønn. Og i dette synet av Golgata ser vi Guds kjærlighet.
Guds kjærlighet har ingen mening utenom Golgata. På tilsvarende måte har Golgata ikke noen mening utenom en hellig og rettferdig Guds vrede. Jesus døde ikke bare for å gi oss fred og mening med livet. Han døde for å frelse oss fra Guds vrede. Han døde for å forsone oss med en hellig Gud som var blitt fremmed for oss på grunn av syndene våre. Han døde for å kjøpe oss fri fra syndens straff – den straffen som handler om evig ødeleggelse og utestengning fra Herrens nærvær. Han døde for at vi, som lå under Guds vrede, skulle ved hans nåde bli arvinger til Gud og Kristi medarvinger.
Hvor mye vi setter pris på Guds kjærlighet er avhengig av hvor dypt vi frykter ham. Jo mer vi ser Gud i hans uendelige majestet, hellighet og overjordiske herlighet, jo mer vil vi stirre i undring og forbauselse på hans kjærlighet som ble vist på Golgata. Men det er også sant at jo mer vi ser av Guds kjærlighet mot oss i Kristus, jo dypere blir vi i vår tilbedelse og ærefrykt for ham.
Tilbedelse og ærefrykt
Salmeforfatteren var grepet av dette da han skrev: «Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg» (Sal 130,3–4).
Han tilba Gud med respekt og ærefrykt på grunn av Guds tilgivelse. Når vi viser gudsfrykt, skal vi søke å vokse både i frykt for Gud og i en stadig dypere forståelse av Guds kjærlighet. Disse to elementene danner selve grunnlaget for vår hengivelse til Gud.
Det er viktig at vi griper læren om Guds kjærlighet på en personlig måte. Det er ikke et godt grunnlag bare å tro teoretisk at Gud har elsket verden. Det må gå opp for meg at Gud elsker meg, en konkret person.
Det er denne bevisstheten om denne kjærlighet til den enkelte som trekker hjertet vårt i retning av å tilbe ham.
Ikke bare logikk
Det kan ha vært tider i mitt liv da jeg så på Guds kjærlighet bare som et stykke logikk: Gud elsker verden. Jeg er en del av verden. Derfor elsker Gud meg. Det var som om Guds kjærlighet var som en stor paraply jeg sto under sammen med tusener av andre mennesker. Det var ikke noe spesielt personlig ved det.
Men så kom det sterkere for meg: «Gud elsker meg. Kristus døde for meg.»
Så er det godt hvis bevisstheten om denne Guds kjærlighet bare blir sterkere og sterkere. Når vi modnes som kristne, blir vi mer og mer bevisste på Guds hellighet og vår syndighet.
I første Timoteus’ brev tenker Paulus på Guds kjærlighet ved at Gud utpekte ham til tjenesten for evangeliet. Paulus minner om at han tidligere var en som drev med gudsbespottelse, en forfølger og voldsmann. Dette var ikke tilfelle lenger, dette hørte med til fortiden. Men når han fortsatte å tenke på Guds nåde, går han over i nåtid og skriver: «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største» (1. Tim 1,15).
Hvordan Paulus opplevde det
Han tenker ikke lenger på fortiden, da han var en forfølger av Kristus. Nå tenker han på hvordan han opplever det daglig som en troende som ikke strekker til i forhold til Guds vilje for ham. Han tenker ikke på andre kristne, som vi vet så Paulus som forbilde når det gjaldt hengivelse til Gud og det å ha fått mer gudsfrykt.
Paulus var ikke opptatt av å ha det godt med seg selv ved å sammenligne seg med mindre modne kristne. Han sammenligner seg med Guds standard, og da ser han seg som den største av alle syndere.
Slik ser Paulus hvordan Gud elsker ham – som den verste synderen. Jo mer han blir seg bevisst hva som er Guds fullkomne vilje, dess mer ser han av sin egen syndighet, og jo mer ser han av Guds kjærlighet da han sendte sin egen Sønn for å dø for ham. Og jo mer han ser av Guds kjærlighet, jo mer blir hans hjerte preget av hengivelse og tilbedelse overfor ham som elsker ham så høyt.
Hvis Guds kjærlighet til oss skal bli et grunnlag for vår tilbedelse, bør vi gripe at denne kjærligheten bygger helt og holdent på nåde – at den bygger helt på Jesus Kristi verk, og at den flyter over til oss ved at vi blir ett med ham.
Uforanderlig grunnlag
Dette grunnlaget for nåden kan aldri forandre seg, samme hva vi gjør. Når vi lever til daglig, har vi alle slags opp- og nedturer – synd, svikt, motløshet, og alt kan få oss til å tvile på Guds kjærlighet. Alt dette bygger på at vi tror Guds kjærlighet på en eller annen måte er betinget av noe. Vi har vanskeligheter med å tro at hans kjærlighet er basert helt og fullt på Jesu fullbrakte verk for oss.
Derfor gjelder det at vi helt i bunnen av vår sjel griper den vidunderlige sannheten at vår åndelige svikt ikke påvirker Guds kjærlighet overfor oss så mye som en tøddel. Guds kjærlighet svinger ikke opp og ned etter hva vi opplever.
Vi blir godtatt av Gud og elsket av Gud bare fordi vi er forent med hans elskede Sønn.
Når vi på denne måten griper Guds personlige, ubetingede kjærlighet til oss i Kristus, vil det da føre til et slurvete liv?
På ingen måte. Tvert imot vil en slik bevissthet om hans kjærlighet stimulere oss til mer tilbedelse av ham. Og en slik tilbedelse er aktiv, den er ikke bare en varm følelse overfor Gud.
Fører til et nytt liv
Paulus vitnet om at Kristi kjærlighet til ham har drevet ham til å leve, ikke for seg selv, men for ham som døde for oss og sto opp igjen. Det ordet Paulus bruker om dette (2. Kor 5,14–15), er faktisk «tvinge», og det er et sterkt ord. Det betyr at det presses fra alle sider slik at viljen overvinnes til å gå i én retning.
Jeg tror kanskje ikke så mange kristne vil kunne identifisere seg med Paulus i en så sterk motivasjon, men dette bør i hvert fall bli vårt mål. Slik er den tvingende makten Guds kjærlighet skal ha over oss.
Johannes taler på tilsvarende måte om hvordan Guds kjærlighet driver oss. «Vi elsker fordi han elsket oss først» (1. Joh 4,19). Enten det er kjærlighet til Gud eller kjærlighet til andre mennesker Johannes har i tanke, så blir de i alle fall tilskyndet ved tanken på at Gud elsker oss.
Når Guds kjærlighet virkelig blir levende for oss, vil det engasjere følelsene våre, og vi blir opptatt av å få et sterkere fellesskap med Herren. Guds kjærlighet skaper en lengsel etter Gud selv.
Tørst og lengsel
Forfatteren av Salme 42 uttrykker på en levende måte den lengselen når han sier: «Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn?» (Sal 42,2–3).
I en annen oversettelse står det: Hvor kan jeg gå og få et møte med Gud?
Hva kan være mer intenst enn tørsten til et dyr som blir jaktet på? Dikteren nøler ikke med å bruke dette bildet for å illustrere hvor intenst han selv lengter etter at Gud er nær og gir ham del i fellesskap med ham.
David uttrykker også den intense lengselen etter Gud: «Én ting har jeg bedt Herren om, det stunder jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens liflighet og grunne i hans tempel» (Sal 27,4). David lengtet intenst etter å få oppleve Gud selv, at han måtte få oppleve hans kjærlighet, hans nærvær og skjønnhet. Siden Gud er ånd, handler det ikke om at Gud kom fysisk til ham, men at han måtte vise seg i sine egenskaper.
David satte pris på å tenke på Guds skjønnhet og egenskaper. Han søkte Gud selv, som han sier det et annet sted: «Gud! Du er min Gud! Tidlig søker jeg deg. Min sjel tørster etter deg, mitt kjød lengter etter deg i et tørt og uttørket land, hvor det ikke er vann» (Sal 63,2).
Apostelen Paulus opplevde også denne lengselen etter Gud, «så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død» (Fil 3,10). Dette betyr at Paulus har et intenst ønske om å lære Jesus å kjenne, at han blir mer og mer kjent med ham etter hvert, at han forstår mer og mer det enestående ved hans person.
Hjertet blir grepet
Dette er selve hjerteslaget hos en person som er blitt frelst. Når han eller hun tenker på Gud i hans uendelige majestet, hans kraft og hellighet, og når han tenker på Guds kjærlighet og barmhjertighet og nåde slik den ble vist på Golgata, da blir hjertet grepet av den Ene som kunne elske så høyt.
Da blir en tilfreds med Gud alene, men en blir aldri tilfreds med opplevelsen av Gud her og nå. En lengter alltid etter mer.
Kanskje denne tanken på å lengte etter Gud lyder fremmed for mange kristne i dag. Vi forstår den tanken å tjene Gud, å være travel i hans tjeneste. Vi har kanskje vår stille tid da vi leser i Bibelen og ber. Men tanken på å lengte etter Gud selv, å ønske å oppleve fellesskapet med ham og hans nærvær, det synes for noen å bli litt for mystisk, nesten på grensen til det fanatiske. Vi foretrekker en kristendom som er mer praktisk og jordnær.
I Åpenbaringen 21, da Johannes i en visjon så det nye Jerusalem komme ned fra himmelen, hører han Guds røst si: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem» (Åp 21,3). Gud har planlagt å ha fellesskap med sitt folk i all evighet.
Jesus ber oss åpne for ham
I dag sier Jesus fremdeles til oss det han sa til menigheten i Laodikea: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg» (Åp 3,20). I den kulturen dette ble skrevet, innebar et måltidsfellesskap et virkelig fellesskap.
På tilsvarende måte ber Jesus om at vi åpner hjertet for ham slik av vi kan ha fellesskap med ham. Han ønsker at vi lærer ham enda bedre å kjenne. Derfor er lengselen etter ham noe Gud har plantet i hjertene våre.
En person som har denne lengselen etter Gud, omgir seg med varme. Sann gudsfrykt er aldri alvorlig og kald. Den som tilbringer tid med Gud, stråler videre ut noe av Guds herlighet på en måte som er varm og innbydende.
Fra korset skinner varmen fra Kristi offer, fra hans blod og sår. Så lengter vi etter mer av hans nærhet, og ta del i fellesskapet med ham som elsket oss med en evig kjærlighet.
OPL005
