En religion preget av godhet
Var disse fremmede menneskene etterfølgere av en Christos, eller var rett og slett deres religion basert på godhet?
Det måtte ha vært en tydelig grunn til usikkerheten. For kjærlighet preget de første kristne.
De elsket sine fiender, velsignet dem som forbannet dem, ga til de fattige, var snille mot de utstøtte og tok seg av de hjelpeløse.
Trengte de likevel en oppmuntring til å være gode? Ja, og det gjør vi i dag også. For det selvsagte kan bli glemt først. Derfor er oppstrammeren fra Guds ord påkrevet:
"Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud."
Her er to ledd i teksten. Uttrykket å gjøre godt peker på elskverdigheten, medfølelsen og vennligheten som skinner gjennom en handling. Det andre, dele med andre, peker i retning av et fellesskap: At vi på en åpen måte inviterer andre inn i våre liv, og tar gode, inkluderende initiativ overfor dem vi møter. Sympati, hjelpsomhet og gavmildhet er grunnholdninger i kristen godhet. Alt er praktisk, alt koster noe.
Vi kan ofre oss for mye: Jobben, treninga, hobbyen eller bikkja. Men den som ofrer seg for andre mennesker, bærer fram det aller beste offer. Ja, det er et offer Gud verdsetter svært høyt.
Merkelig nok er godhet noe av det vanskeligste å gi vekk. For du får den fort tilbake! Slik virker belønningen for godheten. Hvorfor ikke øve litt på godheten i dag?
Japaneren Toyohiko Kagawa skrev: "Jeg leste i en bok at en mann kalt Kristus gikk omkring og gjorde godt. Jeg synes det er veldig leit at jeg så lett blir tilfreds med bare å gå omkring ..."
Heb 13:16
