Kollektiv fortrengning av døden?

når noen snakker om de døde, når sørgende blir som spedalske, begravelser blir marginalisert og ingen vil ha kirkegårder i nabolaget? 

Når "dødsbra" og "dødsgod" er ungdomsspråk, og vold, drap og lik er daglig føde i dagsrevy og underholdning, så aner vi at et helt folk holder på å fortrenge noe. Døden er viktig, men får ikke være det likevel. 

Det er ikke usunt å tenke på døden. Sin egen død, sine nærmestes død, sorgen over dem som har gått bort. 

Vi kan i større grad se døden i øynene når vi oppdager utgangen fra døden, når noen gir oss et håp ut over den kalde avslutningen. 

Et slikt håp har Jesus Kristus gitt oss. Apostelen Johannes skildrer det som skal skje med dem som kommer til himmelen: 

"Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort." 

Se bare helt realistisk på døden. Du skal ikke være redd for å la tårene renne. "Sjelen ville ikke ha noen regnbue hvis øynene ikke hadde tårer," er det sagt så vakkert. Tårene renser, klarer opp og roer ned. En tåre som faller i stillhet i et sykerom eller over en grav, kan nok lyde sterkere i himmelen enn kraftige kirkeklokker på jorden. Og hvordan skal Gud en gang kunne tørke tårene, hvis du aldri lar gråten få komme? 

Men Gud vil si noe mer: Jesus skal gjøre slutt på døden. Han vil fjerne sorgen. Det skal bli noe helt nytt en gang. 

Derfor kan du tenke på døden - med alle de motstridende følelsene den vekker. Men aller mest skal du se på håpet bak døden: Det levende håpet i Kristus. 

Jorden har ingen sorger som himmelen ikke kan helbrede. 

Åp 21:4