Havet, døden og kjærligheten
Sterkeste følelser vakte hun som hadde mistet nesten alle sine på havet. Hun orket ikke å se ut på de uendelige vannmassene, men satt som regel med blikket vendt mot land.
Som østlandsk landkrabbe er jeg fascinert av havet. To harmoniske havbilder i stuen min gir meg gode følelser og en anelse av evighet.
Men jeg skjønner godt dem som tenker på havet som den store ødeleggeren, den uoverkommelige grensesetteren og den iskalde, grådige gravplassen.
Gud har et forhold til havet. "Han stiller de brusende hav," heter det i Salmenes bok. Og et myndig ord fra Mesteren kunne få bølgene til å legge seg.
En dag skal havet gi tilbake de døde. Ja, havet med de brusende bølger skal avløses av et glasshav, likt krystall. Alle som kommer til denne nye, fredelige virkeligheten, skal oppleve en glede så stor at det svimler for dem.
Apostelen Johannes åpenbarte det for oss i et syn: "Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer."
Havet, døden og kjærligheten er store temaer i litteraturen. Havet er alt som særpreger denne verden, det uberegnelige, det som skiller og forener, lokker og skremmer. Døden gruer vi alle for. Kjærligheten lengter vi alle etter.
Jesus er dødens overmann og havets herre. Han er selve kjærligheten. Han er sentrum i den nye himmel og den nye jord - "og hilser meg velkommen hjem."
Sal 65:8. Åp 21:1
