Håp når vi blir for selvopptatte

– En rørende, informativ artikkel om kontaktlinser for hunder, en strid om lufting av katter i Stavanger med sterk fokusering på dyrerettigheter, et innslag om silikonpupper og fettsuging, og salg av elglort til turister. Og folk i Norge snakker om primitive kulturer! 
 
Hvor småskårne og selvopptatte er vi blitt? Vi ser det også på et annet plan. Skal du bygge noe nytt i Norge, må du regne lang tid for å få det godkjent. For folk protesterer på det meste. De vil ikke ha flere barn i nabolaget, ikke flere gamle, ingen innvandrere, ikke mer trafikk, ingen innblanding i det hele tatt. Det er tryggest å ha alt som det er. Dermed blir det aldri slutt på protestene.
 
Over til 1. Peters brev

Nå skal ikke jeg fortsette klagesangen over norsk syting, som du og jeg ofte hyler med i. Men i stedet vil jeg føre oss inn i et avsnitt av Guds ord. Vi er i 1 Peters brev, 3. kapittel og leser fra vers 17 til 22:
 
«For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt. For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden. I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse, han som er fart opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og myndigheter og makter er ham underlagt» (1 Pet 3,17–22).
 
Peter er i brevet sitt opptatt av å gi oss håp. Vi blir lett selvopptatte og synes synd på oss selv når vi har det vondt, når vi lider, og når vi kanskje blir behandlet urettferdig. Da er det han sier i innledningen til brevet: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene» (1 Pet 1,3–4). Se tilbake, se opp, se fram!
 
Om det at livet kan være vanskelig, sier Peter ikke så mye her i slutten av kapittel 3. Men han sier: Når dere lider uskyldig, er det mye bedre enn om dere led som skyldige. «For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt» (1 Pet 3,17). Da en stor kristen ble ranet, takket han Gud og sa: Jeg takker for at jeg aldri er blitt ranet før, at selv om de tok pengene mine, tok de ikke livet mitt, at selv om de tok pengene, så var ikke det så mye, og mest takker jeg for at jeg ble ranet, og at det ikke var jeg som var raneren!
 
Som en lang trosbekjennelse

Det viktigste – i alle forhold – er å bli mer opptatt av Jesus. Og hovedsaken i den teksten vi leste, er å gi et kort sammendrag av hva Jesus har gjort, hva han er og betyr. Det er som en lang trosbekjennelse.
 
Teksten blir ikke tatt så mye fram, fordi her er vanskelige og kontroversielle ting, og saker som vi predikanter ikke kan svare på. Men det er Guds ord, vi må ha respekt for dette ordet, og vi har stadig mye å lære.
 
Det største temaet for en kristen er å samle seg om Jesus. Og her har Peter oppsummert det klart og tydelig. «Han døde for våre synder» (v. 18). Der nevnes Korsfestelsen. «Han prekte» (vers 19). Der er Proklamasjonen. «Jesu Kristi oppstandelse» (v. 21), der er Oppstandelsen. «Han som er fart opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og myndigheter og makter er ham underlagt» (v. 22). Der er Opphøyelsen. Her kaster Peter lyset på store og viktige fakta og sannheter, som alle er gitt som gaver til oss.
 
Jeg merker meg noen viktige trekk i alt dette. «Kristus led én gang for synder» (v. 18). Jesu offer trengs ikke gjentas. Hans verk er fullført en gang for alle. Og så står det: «en rettferdig for urettferdige». Du og jeg kan kalles mye, men her får vi betegnelsen urettferdige. I Guds øyne er vi ikke rettferdige. Men nettopp slike åpnet Jesus himmelen for. Han ga oss adgang. Han skaffet oss entré. Urettferdige mennesker får komme like inn for Guds trone, for Jesus ville føre oss fram til Gud. Hvem kan skjønne en slik kjærlighet?
 
I trosbekjennelsen sier vi: «Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag …» Hvor i Bibelen leser vi om at Jesus fór ned til dødsriket? Her i første Peters brev.
 
Jesus for ned i dødsriket

«Han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden» (v. 18), forteller Peter. Det er ikke lett å tolke dette og det som nå følger. Jeg tror at Jesus har hatt en kropp fra han ble født til jorden, og at han har sin kropp nå i evigheten. Men i dagene mellom korsdøden og oppstandelsen var kroppen hans død, men ånden var i live og gjorde noe spesielt, i ånden. «I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt» (v. 19). Her hører vi om Jesus som fór ned til dødsriket. Hva innebærer dette? Når fant det sted? Hvem snakket han til? Hva sa han? Gjør han det igjen? Gode spørsmål, alle sammen, men fins det svar?
 
Sjette kapittel i 1. Mosebok forteller om en fryktelig ond og fordervet tid i verdenshistorien. Ondskapen har neppe vært større noen gang senere. Det var da Gud bestemte seg for å sende en vannflom. Bare Noah, hans nærmeste familie og utvalgte dyr ble reddet ved hjelp av arken som Noah bygde på befaling fra Gud. Flommen gjorde en midlertidig slutt på ondskapen. Men åndene av de avdøde ble fengslet i et dødsrike. Og til dem kom Jesus med en proklamasjon, antakelig om at han nå hadde fullført sin oppgave. Peter uttrykker det slik at Jesus «prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann» (v. 19–20). 
 
Åndene i varetekt fikk høre noe

Hvorfor fikk åndene i varetekt høre noe fra Jesus? For at de skulle bli frelst? For at de skulle miste lysten til å plage noen med sin ondskap? Vi vet ikke. Men Peter går raskt over til å peke på et viktig poeng: Arken som berget Noah og familien gjennom vannflommen, er et klart forbilde på dåpen. Ja, arken er et motbilde, sier Peter. Her er et samsvar. Like realistisk som arken frelste Noah, frelser dåpen oss. For igjen å sitere Peter nøyaktig: «Det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse» (v. 21). Det er frelse i dåpen i den treenige Guds navn og troen på Jesu dyrebare frelsesverk. Vi berges gjennom og ut av Guds dom over verden. Urettferdige er frelst ved den rettferdige. Dåpen innebærer ikke at vi er blitt syndfrie. Heller ikke Noah var syndfri etter vannflommen. Tvert imot drakk han seg full og gjorde skammelige ting. Men dåpen er en god samvittighets pakt med Gud, sier Peter. Det vil si at den er en nådepakt, en avtale som bygger bare på den ene partens ufattelige velvilje overfor syndere. «Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv,» skriver Paulus (2 Tim 2,13).
 
La meg oppsummere dette storslåtte, men noe vanskelige avsnittet:
 
1. Når lidelsen ikke er til å holde ut, så husk korsfestelsen. Du har hørt om Jesus og korset før, men vi kan ikke snakke for ofte om det. Det ligger uendelig mye trøst i dette at han har sonet for alle våre synder – hva vi har gjort, hva vi er, og hva vi kommer til å gjøre. Vi som er urettferdige og skrøpelige, er kjøpt fri ved Kristi dyre blod. 
 
2. Når frykten for døden ødelegger freden i hjertet, så husk oppstandelsen. Hvorfor er folk lite villig til å prate om døden, og i hvert fall ikke om sin egen død? Fordi de er redde. Men gang på gang sier Skriften: Vær ikke redde, frykt ikke, la ikke uro få makt over dere. Jeg lever, og dere skal leve.
 
3. Når alt synes stengt og du føler deg mislykket, så tenk på opphøyelsen. Tenk på «han som er fart opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og myndigheter og makter er ham underlagt» (v. 22). Jesus har skaffet deg entré – full adgang – til Guds høyre hånd, der Jesus med kropp og sjel er opptatt av å styre verden, og be for deg. 

Er dette blitt personlig for deg? 

Jeg sa at dette avsnittet av 1 Peters brev virker som en trosbekjennelse. Alle trosbekjennelsene innledes med: «Jeg tror …» Dette er viktig, det er personlig, det vil komme tett på deg og spørre: Tror du? Har du fått legge alt du er og har, all din fortid, hele din fremtid, i Jesu frelsende hender? Har du fått del i en god samvittighets pakt med Gud? Er du døpt, har du da virkeliggjort det Paulus skriver om et nytt dåpsliv sammen med den levende Kristus? «Eller vet dere ikke,» skriver Paulus, «at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv» (Rom 6,3–4). En kristen får vandre i et nytt liv sammen med Jesus!
 
Jeg håper ikke du fortsatt vil leve utenfor dette rike livet i Kristus. Det er håp for deg, om du er blitt aldri så selvopptatt og åndelig nærsynt. Om du stadig plages av noen smertefulle sår i livet ditt, så kan du få et himmellys av håp – om du regner med Jesus og bekjenner hans dyrebare navn.
 
Det var noen ånder som ble holdt i varetekt og fikk høre noe av Jesus. Vi vet ikke om du får en sjanse nummer to til å høre frelsesverket proklamert. Men «i dag er nådens tid, i dag er Gud å finne».

OPL069