Håp når du får dårlig tid

Jeg var litt forbløffet over at han la så mye arbeid i dette lange brevet. Men jeg var ikke forbauset lenger da jeg fikk vite, av andre, at kreftsykdommen han slet med, var av det hissige slaget. Ikke lenge etter var han død. Vennen hadde satt seg ned og skrevet oppmuntringsbrev til meg, og sikkert til mange andre. Og jeg fikk en varig inspirasjon å tenke tilbake på.
 
Hva ville du gjort om du fikk vite at du hadde bare noen uker eller måneder igjen å leve? Det synes å være på bakgrunn av slike tanker apostelen Peter oppmuntrer oss i det som er dagens tekst: 
 
«Men alle tings ende er kommet nær. Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be. Framfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder. Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr! Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde. Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene ved den kraft som Gud gir, for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus – ham som æren og makten tilhører i all evighet. Amen» (1 Pet 4,7–11).
 
Nærmere avslutningen

Peter tenker nok ikke på det enkelte menneskes liv når han skriver «alle tings ende er kommet nær». Han fokuserer på avslutningen av denne tidsalderen. Snart skal skaperverket erstattes av et nytt. Han trodde oppriktig at Jesus ville komme igjen om ikke lenge. Hva legger han da vekt på? At vi ikke blir ekstreme eller sekteriske. Vi skal være nøkterne, ikke rømme fra de daglige pliktene, men være trofaste med det som har vært vårt kall og vår plass i livet. 
 
Jesus sa det samme da han snakket om avslutningen av verdensløpet: «Dere vil høre om kriger og rykter om krig. Se til at dere ikke lar dere skremme. For alt dette må skje, men ennå er ikke enden kommet» (Matt 24,6).
 
Peter er ikke så mye av en systematisk teolog. Han er en praktisk fisker og gir jordnære råd om hvordan en skal leve som kristen når det er vanskelig. Faktisk kommer han med fire råd, som vi skal tenke litt på i dag
 
1. Første råd: Bruk sunn dømmekraft og ta det rolig, idet dere lever i bønn.

«Men alle tings ende er kommet nær. Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be» (v. 7). Ha en nøktern ånd, stress ned, bli ikke engstelige, få ikke panikk. Vær realistisk, og trygge på at Gud har kontrollen. 
 
Edru betyr ikke her det motsatte å være beruset. Men det betyr det motsatte av å være opphisset, ekstrem eller fanatisk. På Peters tid var det noen som sluttet å jobbe og nærmest satt på taket for å vente på at Jesus skulle komme igjen. 

Slike fins i dag også. En sindig tilhører sa til en brennende endetidspredikant etter møtet: «Du burde vært med i planleggingskomiteen for Jesu gjenkomst.» Og så føyde han til: «En gang var jeg også ivrig med i den. Men nå er jeg fornøyd med bare å være med i velkomstkomiteen.»
 
Nøkkelen til å være sindig og edru, viselig og årvåken, er å være ivrig i bønn. Peter hadde lært noe i livets skole. Før hadde han vært den aktive, pågående og ubetenksomme. Nå hadde han lært å ta kontakt med himmelen før han sa eller gjorde noe på jorden. En pastor har skrevet: «Når jeg møter en person som er oppskrudd og full av bekymringer, på grensen til det fanatiske, så møter jeg som regel en person som ikke tilbringer nok tid i bønn. Bønnen roer deg ned, men gjør deg likevel ikke likegyldig. Det var bønnen i Getsemane hage som gjorde at Jesus var så rolig da han ble pågrepet for å lide dødsstraff. Det var mangel på bønn som gjorde at Peter falt helt sammen og sviktet i de samme timene.»
 
2. Det andre rådet, eller skal vi si budet, som Peter gir, er: Vær ivrige i å elske hverandre som søsken.

Det står i vers 8: «Framfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder.»
 
Ordet inderlig eller ivrig taler om intensitet og besluttsomhet, ja, at en strekker seg for det gode. Og her snakker Peter om kjærligheten. Om det noen gang trengs at vi står tett sammen som kristne søsken, så er det i dag. Ikke kast bort verdifull tid på å kritisere andre troende. Bruk tiden til å oppmuntre hverandre, bygge hverandre opp, til å vise kjærlighet uten å gå trett. 
 
«Framfor alt,» sier Peter. Dette er viktig. Og han gir en kompliment ved formen av verbet som han bruker. «Dere viser kjærlighet, fortsett med det.» 
 
Få ting gjør så sterkt inntrykk på ikke-kristne som når de ser varmhjertet kjærlighet og samhold blant kristne. Men de unngår ikke å legge merke til når brødre og søstere hakker på hverandre. De fryder seg når vi ikke kan komme ut av det med hverandre. Da blir det overskrifter, dessverre.
 
Den indiske folkelederen Mahatma Gandhi sa en gang: «Jeg liker deres Kristus, men jeg liker ikke deres kristne … for de er så forskjellige fra deres Kristus.» Litt av en anklage. 
 
Alle kan vi ha en eller annen å kaste skylden på, for et eller annet som har hendt i livet vårt. Men når alle tings ende er kommet nær, er det ikke da en måte å kaste bort tiden på, å drive med slikt? Slutt å jakte på syndebukker, slå deg til ro, og hold den jevne strømmen av kjærlighet i gang!
 
«Kjærligheten skjuler en mengde synder,» føyer Peter til. Ikke syndene til den som viser kjærlighet, men syndene hos den som blir gjenstand for kjærligheten. Kjærligheten er villig til å overse og glemme synder og skrøpeligheter. Kjærligheten «gjemmer ikke på det onde», skriver Paulus i Kjærlighetens Høysang (1 Kor 13,5). Har du et arkiv for lumpne ting som er gjort mot deg? Overlat hele arkivet til miljøstasjonen for farlig avfall!
 
3. Det tredje budet Peter gir, er: Vis gjestfrihet mot brødrene og søstrene.

Eller for å sitere fra vers 9: «Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr!» Jo, det står «mot hverandre», og det gjelder ikke bare dem som er elskelige og populære, men alle som hører til Kristi legeme, Kristi kropp. Noen er tiltrekkende, andre er litt frastøtende. Kanskje siste gruppe trenger ekstra mye varme? Hvem var det Jesus sa vi skulle invitere når vi hadde gjestebud?
 
Men hva mener Peter med å si: «uten knurr»? Uten å klage. «Utan knot» heter det på gammelt svensk. Vel, noen klager fordi gjestfrihet krever tid og innsats. En må ha litt overskudd for å invitere og organisere. Innkjøp, utgifter og rydding følger med. Kanskje vi noen ganger blir så små at vi sier: «Den og den inviterer aldri igjen. Alltid må vi ta initiativet og være den som gir.» Hører jeg litt knurr i slike ord?
 
Gjestfriheten er aldri et problem når kjærligheten preger hjerteinnstillingen. Vi setter opp telt omkring oss selv og plasserer folk innenfor og utenfor. Det er naturligvis ikke plass til alle innenfor. Men er det visse typer vi ikke vil se innenfor, som er avvist på forhånd? Her settes hjertelaget på prøve.
 
Det er noe spesielt med å bli lukket inn i det private rommet, et personlig hjem, der hjertelag og varme myker oss opp. Hvis du unnskylder deg med maten og oppdekkingen, litt rot i krokene og mangel på servietter, gjør du bare gjesten din forlegen. At du kan gi av det du har, der og da, viser tillit både til Gud og til gjesten din, at gaven vil bli tatt imot med takk og velsignelse.
 
Jesus og disiplene bodde alltid i privathjem. Og jeg synes det er så vakkert å lese om den velstående kvinnen i Sunem på profeten Elisas tid. Hun sa til mannen sin: «Hør her, jeg vet at han som stadig drar forbi oss, er en hellig Guds mann. La oss mure opp et lite takkammers og sette inn der en seng for ham og et bord og en stol og en lysestake. Når han så kommer til oss, kan han ta inn der» (2 Kong 4,8–10). Det er akkurat dette, og ikke mer, reisepredikanter eller venner trenger også i dag: En seng, et bord, en stol og en lysestake. Bord og stol er greit når en skal forberede hva en skal si. Et lite takkammers eller barneværelse er nok. At denne familien ble velsignet på en overraskende måte, kan du lese om selv.
 
4. Det fjerde budet Peter gir, er: Fortsett å gjøre tjeneste for hverandre.

Jeg siterer fra vers 10 og 11: «Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde. Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene ved den kraft som Gud gir.» Du er vel klar over at når det står enhver, så innebærer det at alle troende har fått én – eller kanskje flere – åndelige gaver. Dette er et tema som berøres flere ganger i Det nye testamente. I Efeserne 4, 1 Korinterbrev 4 og Romerne 12 legger Paulus ut om nådegavene, Åndens gaver til tjeneste. På bakgrunn av disse avsnittene er det ikke vanskelig å sette opp en liste, og så spørre: Hva er min gave og mitt kall? Kanskje du kan få hint også fra brødre og søstere i Ånden om hva som er en nærliggende tjeneste for deg. Sett gavene i tjeneste idet du tjener andre. Alle kan tjene, hjelpe, vitne, be og tro. Hvis vi alle gjør tjeneste med dette, vil det vise seg at noen gjør en tjeneste bedre enn andre. Vi blir alle bedt om å huske på syke i bønn. Så viser det seg at noen kan kjenne et kall til å be for de syke eller bundne. Dermed får vi øye på en nådegave, og vi andre passer på å oppmuntre til videre bruk av gaven. Vi får ikke nådegaver ved å sitte passive og vente på dem. Nådegavene viser seg når vi begynner å tjene og tar gavene i bruk.
 
Noen kan tjene i det stille. Noen kan snakke med barn. Noen er flinke til å oppmuntre. Noen har en sterk evne til å leve seg inn i hvordan andre må føle det, og de viser barmhjertighet. Noen er flinke til å gå på besøk, de lytter og viser omsorg. Noen har teft for andres nådegaver. Alt dette har én ting felles: Tjeneste for andre, ikke for meg selv. Det gjør inderlig godt å vise oppmerksomhet mot andre når du er deprimert, når du synes synd på deg selv, når du føler deg alene. Gir du kjærlighet med din egen hånd, så får du alltid noe tilbake.
 
Vær forvaltere, sier Peter. Du er disponent over ressursene dine. Sett dem inn der de trengs, rot deg ikke bort i ting som ikke ligger deg for hånden. 

 Jeg liker også uttrykket «Guds mangfoldige nåde». Nåden viser seg i mange slags folder og bretter. En oversettelse sier: «Guds mangehånde nåde.» Det må vel bety at Guds nåde rekkes oss gjennom mange hender. Også din hånd.
 
«Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene ved den kraft som Gud gir,» leste vi. Å, hvor vi elsker å utbrodere våre glupe tanker og meninger. Peter sier: Tal i samsvar med Guds ord. Når du vitner om Jesus, så hent ordene fra Bibelen. Da blir du relevant og gir videre noe av evig verdi. I de hellige ordene fra Guds munn kommer kraften til syne, den kraften som Gud gir.
 
 Når vi snakker om nådegaver og tjenester, kan vi lett bli selvopptatte. Men jeg skal tjene min neste med dem, og dypest sett er de gitt «for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus – ham som æren og makten tilhører i all evighet.» Hvis vi setter det å ære Gud og Jesus høyt, faller mye annet på plass. Det forenkler livet og gir Håp når du får dårlig tid. Jeg er her i verden en kort stund for å elske Gud, ære Kristus og tjene min neste.

OPL071