Håp gjennom prøvelser

Under andre verdenskrig hadde de en pastor i Westminster Metodistkirke i London som het William Sangster. Første gang han skulle forkynne der i 1939, måtte han kunngjøre at England nå var i krig med Tyskland.

Kirken ble forvandlet til et tilfluktssted, og gjennom 1688 netter var Sangster i tjeneste blant folk i nød. Ikke lenge etter krigen fikk han en alvorlig sykdom. Da bestemte William Sangster seg for å følge fire regler. Mange kan ha leveregler. Sangster hadde regler for sine siste dager, de lød: «Jeg vil aldri klage. Jeg vil ha det lyst og vennlig hjemme. Jeg vil telle mine velsignelser. Jeg vil prøve å vende alt til en vinning.» Hele tiden fikk han oppleve Guds nåde i prøvelsene, og han ble selv en legende ved sin gudfryktighet og tjenerinnstilling.
 
Dagens tema er Håp gjennom prøvelser. Og i 1 Pet 4,12 skriver apostelen at vi må blir forberedt på å oppleve vanskelige forhold: «Mine kjære! Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere.» Det er normalt å føle frustrasjoner og smerter, vil Peter si. En kristen kan se det i et større overlys: Gud holder på å forme meg slik han vil ha meg. Han jobber med meg hele tiden, av og til også i ilden og på ambolten. Peter gir oss sjelesorg ved å si, v. 13: «I samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart.» 
 
Herlighet gjennom lidelse

Dette er ufattelig: Kristi herlighet blir åpenbart når vi har del i hans lidelser, i lidelser som er lagt på oss av ham som er Frelseren vår. 
 
For å forstå litt av det kan vi gå tilbake til påskedagene. Judas hadde bestemt seg for å forråde Jesus. Dette måtte ha vært svært bittert for Jesus, at en av hans kjære elever sviktet så totalt. Hva sa Jesus da? «Nå er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i ham» (Joh 13,31). «Det må bety,» skriver forfatteren H. Steinberger, at «hver omvei forbi en lidelse Gud har sendt, betyr så mye som tap av en herlighet. Gud gir den ydmyke nåde. Hver gang vi skyr unna en ydmykelse, unndrar vi oss en nåde.» 
 
Før vi ser nærmere på dette store temaet hos Peter, om prøvelse, lidelse og herlighet, har jeg lyst til å bringe inn tanker fra Herrens bror Jakob, som gir del i samme håp og optimisme som Peter i de vanskelighetene du har eller har hatt å stri med:
 
Glede i prøvelser

«Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe» (Jak 1,2–4).
 
Her er fire sannheter å merke seg. 1. Det er vanlig for kristne å møte prøvelser. Overfladiske predikanter sier at du blir bare lykkelig etter at du har kommet til tro. Men da snakker de ikke sant. Det står ikke hvis du kommer i prøvelser. Det står når. 2. Prøvelsene kommer i mange former. De er «mange slags». De er fysiske, følelsesmessige, økonomiske, åndelige eller i forholdet til andre mennesker. De kan komme plutselig eller virke over tid. Noen kan være helt uforståelige. 3. Prøvelsene setter troen på prøve. Da må jeg vende tilbake til troens grunnsannheter. Da blir spørsmålet: Hva bygger jeg egentlig troen på? 4. Uten prøvelser, ingen modenhet. Hvis vi ønsker vekst i troen, må vi godta vekst i prøvelser. Prøvelsene skal føre oss frem til at vi blir «fullkomne og hele» (v. 4). Vi ønsker at prøvelsen blir kortest mulig, men hvis prøvelsen skal lære oss den viktige Åndens frukt som heter tålmodighet, så trengs nettopp tid. Derfor gjelder det å lære å se på prøvelsene som en glede, sier Jakob. Og dermed gir han en aktuell og sterk utdyping av Peters undervisning.
 
Peter taler ut fra erfaring

Peter hadde opplevd det meste i Guds skole. Han gjorde ting Jesus likte, og en god del som Jesus absolutt ikke likte. Han var ivrig, men sviktet. Han kunne være lidenskapelig, men også helt knust. Han ble siktet som hvete, men Jesus ba om at troen hans ikke måtte svikte. Til slutt kunne han skrive sine brev og gi oss del i sin visdom. Og dermed leser jeg igjen ordene fra 1 Pet 4,12–13:
 
«Mine kjære! Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere. Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart.»
 
Han begynner med å si: «Mine kjære!» Han skriver til de kristne og bare til dem. Bare de kan fatte det. Vi gjør klokt i å prøve å forstå og lære. Derfor kan vi sette inn vårt eget navn. «Min kjære Reidar, min kjære Liv, min kjære Per, min kjære Borghild.» Så ta det til deg rent personlig. For vi skal se at Peter skildrer to reaksjonsmåter, og deretter fire ting vi skal ha i tankene.
 
– Ikke bli overrasket. «Undre dere ikke.» Hvis vi lar være å bli så overrasket, kan vi lettere holde oss i ro. Det fins ingen skolegang uten prøver og eksamener. I himmelrikets skole ønsker Gud en evaluering, ikke for sin skyld, men for vår skyld. En som hadde blitt prøvd i livets skole, sa: «Jeg lærte ting gjennom sykdommen som jeg ikke visste at jeg trengte å lære.» Bli derfor ikke overrasket når prøvelsen kommer.
 
– Fortsett å glede deg, sier Peter. Sier Bibelen virkelig det? Det snakkes jo om ild til prøvelse! Ja, Peter sier: «I samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere.» Jakob gir dette et ekko ved å si: «Akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser.» Lidelser og prøvelser har et mål: At vi skal få et dypere fellesskap med Kristus. Det som gjør vondt, skal trekke deg nærmere Kristus. Dessuten kan du glede deg, fordi du får en evig belønning. Det understreker Jakob i brevet sitt, i 1,12: «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.» Fristelse og prøvelse er samme ord på gresk. Fra djevelens side er det en fristelse, det som Gud kaller en prøvelse. Gud har en krone gjemt til den som holder ut gjennom ildprøven. Den onde sier: Du kan ikke tro på en Gud som sender deg så mye ondt. Gud sier: Din vei gjennom det onde vil føre deg nærmere Kristi herlighet, helt frem til livets krone.
 
Jeg sa at det i høy grad gikk opp og ned mens Peter var disippel. Men som apostel, i nært åndelig fellesskap med den oppstandne Kristus, var han frimodig og trygg. Da han ble pålagt av det høye rådet å tie stille med ordet om Jesus, står det at «de gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld» (Apg 5,41). Glade for å ha blitt ydmyket! De var mennesker som deg og meg, men klarte å ha glede i hjertet gjennom det ydmykende.
 
Så gir Peter oss noe å tenke på videre i teksten. 1. Prøvelsene gir en sjanse til å ta i bruk Guds store makt. «Om dere blir spottet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere» (1 Pet 4,14). Vi er aldri nærmere Herren, vi vil aldri ellers motta så stor kraft fra ham, som når vi havner i prøvelser. Jeg har hørt mennesker si etter vanskelige perioder i livet: «Først da merket jeg hvor mektig Gud er.»
 
Men vi bør også tenke på at  2. Noen ganger er lidelsen fortjent. Vers 15: «For ingen av dere må lide som en drapsmann eller tyv eller ugjerningsmann, eller som en som blander seg i andres saker.» Hvis en ildprøve kommer som en følge av syndig oppførsel, lider vi ikke til ære for Gud. Vi høster bare frukten av hva vi selv har sådd. Det går an å «så vind og høste storm,» som profeten Hosea skriver om (Hos 8,7). 
 
Hva tenker Peter på når han skriver om dem som «blander seg i andres saker»? Jeg tror det handler om å bruke makt på en urett måte overfor andre. Tenk at han setter slike på linje med drapsmenn og forbrytere!
 
Poenget i neste vers, er noe vi også skal tenke på overfor prøvelser: 3. Det meste av lidelser vi utsettes for, må vi ikke skamme oss over. Vers 16: «Men lider han som kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn.» Noen er flaue for at de går gjennom prøvelser. De unnskylder seg for tårene sine, som om det skulle være pinlig å gråte. De er flaue for at de har søkt lege eller faglig hjelp med følelseslivet. Nei, sier Peter igjen, se positivt på det. Lider du som en kristen, skal du takke Gud for kristennavnet. La ikke en falsk skyldfølelse gjøre vanskene større enn de er.
 
Det fjerde vi skal huske er at 4. Lidelsen er vanligvis begrenset i tid, og den er nødvendig. Peter skriver i vers 17a: «For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus.» Det er ikke lett å godta at vi som kristne trenger å bli lutret og renset, prøvet og formet. Men det er nødvendig. Og det gjelder ikke bare oss som enkeltpersoner, men som kristent fellesskap, som forsamling, organisasjon og kirke. Av og til trengs en storrengjøring. Forsamlinger kan bli bortskjemte og trenge en dyptgripende ydmykelse, vekkelse og fornyelse. 
 
Om prøvelsen for kristne mennesker kan være hard, er den likevel som ingenting å regne mot hva de skal oppleve, de som ikke tror på Herren Jesus. Det er en forferdelig skjebne som rammer dem som avviser kallet. Tenk å møte livet og evigheten uten en Frelser, uten noe å bygge på, ikke noe å holde fast i, ingen mening med det hele, uten håp og uten Gud i verden.
 
Og det bringer oss til det femte Peter vil vi skal tenke på: 5. Det kan ikke sammenlignes, hva vi lider nå, og det de vantro vil lide senere. Vers 17 b og 18: «Men begynner den [dommen] med oss, hvordan skal  det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og er det med nød og neppe den rettferdige blir frelst,  hvordan skal det da gå med den ugudelige og synderen?» Vi blir frelst med nød og neppe, fordi vi er så overmodige og hardhjertede. Men Kristus har trukket oss opp av fordervelsens grav. Det gikk så vidt, men likevel trygt.
 
Peters konklusjon på alt dette lyder slik: «Derfor skal også de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste Skaper, idet de gjør det gode» (v. 19).
 
Overgi seg

Jeg merker meg ordet overgi. Jesus brukte samme ord på korset da han ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23,46). Det samme kan du gjøre hvis lidelsen og prøvelsen blir umulig å takle.
 
Noen av oss må lide, i samsvar med Guds vilje. Lidelsen kan vare kort tid eller være lang. Den kan være hard eller lett. Hva skal vi gjøre da? Overgi oss til den trofaste Skaper. Han formet oss fra begynnelsen av. Han skaper hele tiden mennesker, begivenheter og nye vilkår. Stol på ham. Og hold ikke opp med å være god.
 
I 1859 var en mann med navnet Wadström på et møte for å høre den store svenske vekkelsespredikanten Carl Olof Rosenius. I sin dagbok skrev Wadström: «Hørte Rosenius. Av det han sa, vil jeg huske disse tankene: En kristens skole under korset har fire klasser. I den første lærer han: «Jeg må lide.» I den andre: «Jeg vil lide.» I den tredje: «Jeg kan lide.» Og i den siste: «Jeg får lov til å lide.»

OPL072

Foto: Bergliot Herigstad

Powered by Cornerstone