Håp når du har lederansvar

 A.B. Bruce påpeker i en bok, ’Treningen av de tolv’, at fortellingene i evangeliene dekker bare trettitre eller trettifire dager av Jesu tre og et halvt år lange tjeneste. Johannes forteller fra bare 18 dager. Hva gjorde Jesus resten av tiden? Bruce svarer: Han lærte opp disiplene til å bli ledere. Han underviste, snakket med dem og var et forbilde i hvordan de skulle møte mennesker. Herrens lederskap var fokusert på enkeltpersoner. 

Moses var også en fremragende leder. Nehemja var en sjelden kombinasjon av åndelig hyrde og politisk statsmann i sin tid. At apostelen Peter var et forbilde og læremester som leder, er det ikke vanlig å peke på. Men han hadde gått i skole hos Jesus. Og de få setningene fra Bibelen vi skal se på i dag, viser en mann som har mye å undervise om godt lederskap. Han taler naturligvis ikke bare ut fra seg selv. Han er inspirert av Guds Ånd og har som apostel fullmakt til å bære fram budskapet sitt på vegne av Jesus. 
 
Hyrdekallet

Er formaninger om kristent lederskap bare aktuelle for formenn i foreninger, forsamlingsledere eller prester? Eller er det relevant for alle som har ansvar for andre, alle som blir sett opp til og etterfulgt? Jeg svarer et klart ja. Er du mor eller far, har du et hyrdeansvar for barna dine og vennene deres. Besteforeldre har et enda bredere hyrdekall. Kanskje er du tante eller onkel, fadder, søndagsskolelærer eller ungdomsleder. Hvem vet om bare du har oppdaget en mann eller kvinne som søker svar på dypere spørsmål? Vet du om en som nettopp er blitt kristen, og som ikke kjenner så mange andre troende, men du vet om denne ene? Jeg er overbevist om at du betyr mer enn du ofte tenker over.
 
Derfor skal vi ta oss tid til å skrape litt dypere enn på overflaten av fire vers, fra 1 Pet 5,1–4:
 
«De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden. Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få ærens uvisnelige krans.»

Idet Peter skal presentere seg som en veileder, legger vi først merke til at han ikke henviser til sin ytre autoritet. Han kunne sagt: «Jeg, Peter, den fremste av apostlene, en fortrolig av Jesus gjennom flere år, talsmann for den første kristne kirke, med lang erfaring fra topp og bunn i livet, nå er det viktig at dere hører på MEG …» Nei, han sier: «Jeg er en eldste på linje med dere, jeg har vært vitne til Jesu lidelser, og jeg venter sammen med dere på en herlighet vi skal få del i.»
 
Dermed har vi et første prinsipp for lederskap: 1. Kutt ut overlegenheten fordi du har fått en posisjon. Kom ned fra pidestallen og still deg skulder til skulder med medarbeiderne dine. Ordet medarbeider er også et bibelsk begrep. Her snakker Peter om å være en med-eldste. Når Peter er så ydmyk som han er, trenger enhver av oss å øve oss i ydmykhet. 
 
Jeg så en undersøkelse i USA om hva folk ser etter hos en leder. Det som scoret høyest, og som hele 83 prosent ønsket seg, var ærlige ledere. Våger jeg å være ærlig, ydmyker jeg meg, og de andre får tillit.
 
En god leder er som en hyrde, en gjeter – et bilde det kan sies mye om. 2. Hyrden betyr aller mest ved å være til stede. «Vokt den Guds hjord som er hos dere» (v. 2). Du har noen hos deg, i nærheten av deg, som Gud ønsker at du viser omsorg for. Og husk: Denne gruppen er ikke din, men Guds. Han vil at du skal vise omsorg på vegne av ham. Mye av omsorgen går ut på å skape trygghet. Og det gir du ved at du, som en litt eldre person, rett og slett er den du er, ikke trekker deg tilbake, men er med der de andre er, synlig og til stede med hele deg. Vi i vår tid er så resultatorienterte og handlingsfikserte at vi glemmer denne bibelske dimensjonen: Du betyr minst like mye med det du er, som med hva du gjør.
 
Men hvis du skal gjøre noe, så skal du vokte, sier Peter. Tenker vi på hva som ligger i en hyrdes oppgaver i Midtøsten, kan vi tenke på flere konkretiseringer av det å vokte:
 
3. En god hyrde sørger for mat, vann og hvile. Når jeg av og til hører om tretthet og resignasjon i kristent arbeid, lurer jeg på om dette grunnleggende mangler: Får forsamlingen nok åndelig mat? Gir dere næring for sjelen i husfellesskapet, eller blir det for mye likegyldig prat, så dere går lei av hverandre? Er det noen som fører dere til de saftige beitemarkene i Guds ord, får dere nok å drikke av livets vann? Hører dere evangeliet forkynt og anvendt så dere virkelig får hvile fra alt lovisk strev? «Ha tilsyn med den,» sier Peter om gruppen du har ansvar for (v. 2). Får de hjelp til å vokse og modnes? Tenk på Salme 23. Tilsynet omfatter også noe mer:
 
4. En god hyrde vokter fra farer. I vår tid er det ikke så mange som hører på advarsler fra de eldste, som lett blir sett på som utdanket. Men kanskje noen hører på likevel, selv om de later som de ikke gjør det. La røsten din lyde med, der du får anledning til å si noe godt. Ikke påtrengende, men takknemlig. Da får det større vekt når du må komme med advarsler. «Du skal høyre etter når gamlehunden gjøyr,» sier ordtaket. Vær ikke overivrig med å presse på med meningene dine. Men når du blir spurt, vil et advarende ord, bygd på Bibelen, bære frukt i sin tid.
 
5. En god hyrde kjenner sine og er kjent. Jesus fremhever dette ved seg selv som den gode hyrden (Joh 10,14). Én ting er å være nysgjerrig. Noe annet er å vise omsorg. Én ting er å blande seg i andres saker, som Peter advarte mot i 4,15. Noe annet er å være et med-lem på Kristi legeme, som søker enhet og samhold og gjensidig støtte i både gode og onde dager. Lær navn, bruk navn, notér ned det som er verdt å huske om mennesker. Hvordan lærer vi hverandre å kjenne? Ved ganske enkelt å møtes, samtale mye – kommunisere, som det heter i dag. Du vil gjøre inntrykk om du er en god lytter, og du blir en bedre hyrde for Jesus.
 
6. En god hyrde er ingen leiekar. Det var Jesus som sa at «den som er leiekar og ikke hyrde, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene» (Joh 10,12–13). 
 
Peter er opptatt av det samme, men bruker andre ord: «Ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte» (v. 2).
 
Du må ikke henfalle til å bli en profesjonell fisk som bare skal oppfylle visse minimumsplikter, og så sjekker at lønnen kommer på konto den tjuende. I Guds flokk har hyrden fått en gave, som kalles oppgave, og han eller hun er kalt til å tjene de andre, og om nødvendig gi seg selv. Hyrden elsker og oppmuntrer, er et forbilde i all sin gjerning, og gjør det frivillig, ikke av tvang. Ikke med verdslige motiver, ikke ut fra et grådig sinn, men ut fra kristen kjærlighet. En god leder er villig til å betale prisen for lederskap – gjøre hjemmeleksa si, gi andre ære, øke andres status og merke at det blåser på toppene.
 
Men villighet innebærer ikke å si ja uansett og aldri tenke på seg selv. Den villige tenker også på fornyelsen og hvilen for sin egen del. Derfor skal vi andre ha et våkent øye for hyrdene iblant oss, vise godhet og oppmuntre til at de tar seg fri. Vi må gjøre klart at vi ikke har urealistiske forventninger til dem.
 
7. En god leder er entusiastisk. Når Peter i samme setning nevner både ordene «frivillig» og «et villig hjerte», har det nok sin grunn. Jeg tror han tenker på iver – entusiastisk, smittende begeistring. Vi kan ikke være oppskrudd hele tiden, men det er flott å merke godt voksne som ikke er blitt byråkratisert og har resignert, men viser et hjertelag som brenner for barna og de unge, viser glød for kristent arbeid ute og hjemme, og lengter etter å få nye med på himmelveien. En slik begeistring skaper ringvirkninger. 
 
Du mister det frivillige sinn hvis du blir for atspredt og ukonsentrert, når du sprer deg på for mye. Det har både med det fysiske og psykiske å gjøre. Du kan bli kraftløs ved å være for fjern. La ditt villige og kjærlige hjerte koble seg til det som er viktig for Herren.
 
8. En god leder er ikke maktglad. Peter sier til oss at vi skal opptre som tjenere, «ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere» (v. 3). Vi leser stadig om forsamlinger der det ble for mektige ledere, med splittelse og uro til følge. Men tendensen kan dukke opp andre steder også – i et lokalt, frivillig arbeid, i familien eller på arbeidsplassen. Det beste arbeidet gjør den som opptrer som tjener, og som er bevisst at han eller hun tjener under en annen sjef, den store overhyrden. Da venter vi ikke at noen skal bøye seg for mennesker, vi vet bare at vi er betrodd å vokte, nære og stimulere det åndelige livet for noen vi har fått ansvar for. Noen tar ut sin mindreverdighetsfølelse ved å nyte å ha makt over andre. De verste diktatorer har vært små menn, de verste sersjantene kan ha et ytterst lavt selvbilde. På det religiøse plan kan maktglade og manipulerende ledere binde mennesker i loviskhet og trelldom. Sauene har det best når de får følge etter, ikke når de blir jaget; når de har frihet og ikke blir kontrollert.
 
9. En god leder er et godt forbilde. «… slik at dere blir forbilder for hjorden,» skriver Peter (v. 3). Verden sperrer øynene opp når den får glimt av mennesker som ligner på Jesus. Det er sagt at en god leder er «en som kjenner veien, går veien og viser veien». Jeg legger merke til hvordan barn observerer og husker, og selv ser jeg klarere på avstand de gode egenskapene hos hyrder jeg møtte da jeg var ung. De kan for lenge siden ha vandret bort fra denne verden, med det forbildet de er, blir hos meg hele tiden. Vær ekte og ærlig, vis ansvar, vær ydmyk, ikke selvklok. De som kan styre seg selv, er i stand til å styre andre. For å styre deg selv, bruk hodet. For å lede andre, bruk hjertet. Vis trofasthet der Herren har plassert deg. Du kan bety mye for flere enn du tror, som et godt forbilde.
 
10. En god leder kan se frem til en spesiell lønn. Peter skriver: «Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få ærens uvisnelige krans» (v. 4). Jeg er ikke sikker, men jeg har et inntrykk av at det blir flere slags belønninger og hedersbevisninger i himmelen. Her snakker Peter om en herlig krans som ikke visner. Den venter på dem som har tro og håp nok til å vise lederansvar.
 
Hebreerbrevets forfatter skriver: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme det verk dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsatt gjør det» (Heb 6,10). 
 
Glem ikke at den store overhyrden er glad i deg, føler ansvar for deg, og vil føre deg trygt helt hjem. Du er i Herrens hender. «I troen kan du merke Varmen fra hans favn Og høre Hyrdens stemme Som nevner deg ved navn» (Karl Sandsmark).

OPL073