Håp når du er misfornøyd

Håp når du er misfornøyd

Jeg kom i prat med ei kjekk jente på 15 år. Rundt hånden hadde hun et plastbånd med bokstavene WWJD. Hun fortalte det jeg visste fra før, at bokstavene står for spørsmålet: What Would Jesus Do?

– Hva ville Jesus ha gjort? Når hun sto foran avgjørelser, fortalte hun, ville hun spørre om akkurat dette: Hva ville Jesus ha gjort?
 
Når du vokser deg forbi 15-årsalderen, oppdager du at livet er mer komplisert enn du ante. Helt uventede situasjoner dukker opp, og svar kan sjelden leses direkte ut av Jesu ord og gjerninger. Men det grunnleggende i den boken som er blitt en kristen klassiker – Charles Sheldons bok: Hva ville Jesus ha gjort? – er dette spørsmålet: Har jeg virkelig gjort Jesus til Herre i livet mitt? 
 
Det blir noe nytt og revolusjonerende når mennesker tar dette på alvor. Herre betyr sjef. Hva om Jesus virkelig blir sjefen min? Derfor blir jeg glad når jeg ser unge med båndet WWJD.
 

Det viktigste i livet

De aller fleste i dag tror at det viktigste i livet er å søke lykke. Men det er en flyktig og troløs verdi. Vi tror at livets mål er å oppfylle alle drømmer og mål, planer og prosjekter. Problemet er at det er samme oppskrift på lykke som det er på nervøst sammenbrudd. Rikdom, berømmelse, makt og fornøyelser – det synes å være dagdrømmen for mange. Men mange knekker ryggen underveis, for hele prosjektet blir for krevende.
 
Bibelen lærer oss at livets mening er noe annet. Det er stadig å spørre: Hva ville Jesus gjort? Hva ønsker Gud at jeg skal gjøre? Kan jeg så investere livet mitt i tjeneste for andre, så kan det hende jeg finner glede og lykke nettopp i det. I stedet for rikdom, berømmelse, makt og fornøyelser kan det hende jeg skal være opptatt av tjeneste, hjelp, støtte og medfølelse. 
 
Verden sier: Arbeid hardt, kom deg frem, klatre enda høyere, tråkke gjerne ned noen konkurrenter underveis. La ikke noe stå i veien for deg. Bibelen sier: Vær trofast, underordne deg, så du løfter andre opp, strekk deg langt, gå en ekstra mil for å tjene din neste.
 
Hør hva apostelen Peter skriver: «Likeså skal dere unge underordne dere under de eldre. Og dere alle må ikle dere ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye dere i sin tid. Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere» (1. Pet 5,5–7).
 
Skal jeg oppsummere dette med andre ord, vil jeg si: Ha trygghet nok til å underordne deg, være ydmyk, og ta imot all nåde og hjelp av Guds hånd. Dette er en ekte, kristen kallsetikk. Det er et av flere svar på spørsmålet: Hva ville Jesus ha gjort?

Ha trygghet nok til å underordne deg de eldre

Det første rådet fra Peter er å være føyelige i forhold til dem som er kloke og eldre, og at dere skal «kle dere» i ydmykhet. Jeg tror Peter ser for seg at en tjener eller slave tar på seg et forkle før han eller hun gjør tjeneste for noen i huset. Kanskje Peter tenkte på da Jesus bandt omkring seg et håndkle og vasket disiplenes føtter.
 
«Likeså skal dere unge underordne dere under de eldre,» skriver Peter. Gjør det ikke bare én gang, men lev i denne holdningen, la det være en livsstil, sier formen av verbet. Hør på rådene de eldre gir, ta imot korrigeringene deres, se hvordan de lever, følg deres eksempel, ha respekt for avgjørelsene deres, gi dem ære for det livet de har levd. En av de kloke eldre sa for eksempel: «Det er ikke sant at erfaring er den beste læremester. Men erfaring med veiledning er den beste læremester.» Jeg trenger hjelp til å tolke det jeg har opplevd og erfart.
 
Den stolte uavhengigheten kan føre deg ut i en hengemyr av konsekvenser, den verste er å komme i opposisjon til Gud selv. Jakob peker på det samme som Peter, at «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (Jak 4,6).

Ha trygghet nok til å være ydmyk

Peter skriver: «Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye dere i sin tid.» I Det gamle testamente symboliserer Guds hånd to ting: Det ene er tukt og oppdragelse, som da Guds hånd slo egypterne, eller Guds hånd lå tungt på David da han levde i uoppgjort synd. Det andre er Guds frelse eller utfrielse, som da han førte ut folket sitt fra landet Egypt med mektig hånd. 
 
Jeg forkynner ikke denne ydmyke holdningen med en selvsikker tone. For jeg kjenner noen av Jesu venner som føler at Gud virkelig har ydmyket dem med en tung hånd. Det kan ha vært ved sykdom de har selv, eller ved at barna lider vondt. Hvorfor hører ikke Gud de inderlige bønnene? Hvorfor skynder han seg ikke og griper inn, slik at det blir en løsning? Hvorfor skal vi som bekjenner Jesu navn og vitner om Guds godhet, oppleve at Gud virker ufølsom eller langsom med å svare på bønnene våre? Det blir fort flere hvorfor-spørsmål enn noen av oss kan svare på.
 
Vi kan ikke gjøre noe annet enn å holde oss til dette: Herre, du har ydmyket meg, og jeg ydmyker meg under deg, og så regner jeg med at du kan og vil opphøye meg i sin tid – i din tid.
 
En hjelp er å tenke på eksemplene i Bibelen. David gikk i årevis og sang for sauene. Men Gud opphøyet ham, så han sang for kong Saul, og nå for hele verden gjennom Salmenes bok i Bibelen. Han søkte ikke selv å få en mektig posisjon. Det var Gud som hele tiden opphøyet ham. Gud så til hans hjerte. Der fant han anlegg for både hor og mord, og det fikk følger i livet hans. Men David var likevel mannen etter Guds hjerte, fordi han vendte om, ydmyket seg og fant en rolle som tjener for Herren i sin tid.
 
Du trenger ikke lage reklamekampanjer for deg selv. La Gud foreta opphøyelsen! En skolelærer i Frankrike var svært misfornøyd med en av elevene sine. Han skrev i karakterboken hans: «Han er den minste, den spakferdigste, den minst lovende gutten i klassen.» Et halvt århundre senere ble det oppfordret til å kåre den største av alle franskmenn. Folkeavstemningen viste at den minste, den spakferdigste og den minst lovende gutten i klassen ble valgt. Hva han het? Louis Pasteur, grunnleggeren av den moderne medisin. Da han var syttitre, ble det proklamert en nasjonaldag til hans ære. Pasteur var for svak til å delta i den store festen for ham, men sendte budskapet gjennom sønnen sin: «Fremtiden tilhører ikke erobrerne, men redningsmennene i verden.»

Ha trygghet nok til å ta imot nåde og hjelp av Guds hånd, til å leve uten bekymringer

«Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere,» sier Ordet. 
 
Den jødiske humoristen Shalom Aleichem forteller om Jake, en profesjonell bekymringsfyr. Han står sammen med noen venner i en overfylt buss, og som vanlig er han bekymret. En ung mann spør: «Hva er klokka?» Jake nekter å svare, og den unge går videre og spør noen andre. En av vennene hans som reiser sammen med Jake, spør: «Hvorfor er du så uhøflig?» Den bekymrede Jake svarer: «Hvis jeg hadde svart ham hva klokka er, kunne han ha kommet til å spørre meg om hvor jeg skal. Og så kunne vi ha begynt å snakke om felles interesser. Og så kunne han ha invitert seg selv hjem til meg til middag. Og i så fall kunne han ha møtt den skjønne datteren min. Og så kunne de ha blitt forelsket i hverandre, og jeg har ikke lyst til at datteren min skal bli forelsket i en ung mann som ikke har råd til å kjøpe seg klokke …»
 
«Kast all deres bekymring på ham …» Det betyr helt bokstavelig det som står: Kast, som om du vil bli kvitt noe. Det må en aktiv handling til. Av og til kommer bekymringen gjennom mennesker, andre ganger via media, noen ganger ved penger og alt vi eier. Når bekymringene tiltar, øker angsten. Kast det fra deg! David skrev: «Kast på Herren det som tynger deg, han skal holde deg oppe. Han skal aldri i evighet la den rettferdige rokkes» (Sal 55,23).

 Av og til får vi oppleve det storartede at bekymringene faller til bakken av seg selv. Hør en liten fortelling: «Det var en gang en gartner som en høst skar av en gren av et fikentre og la den ved foten av treet. Noen uker senere vendte han tilbake og fant at alle bladene hadde falt av grenen. Men det var likevel blader på grenen, og dermed skjønte han at bladene faktisk ikke faller av trærne. De blir skjøvet bort av treets livgivende energi, av nye knopper og blader som vokser fram. Det nye livet kaster bort det gamle. Slike undere skjer ikke ved dødelige menneskers innsats, men ved kraften fra en allmektig Gud.» Slik også med bekymringene våre: Guds kraft gjør at vi kan kaste bekymringene over på ham, ja, de fortrenges når vi merker Guds storhet og nåde.
 
Våg å ta risiko

Å leve er å våge. Jeg risikerer noe ved å ydmyke meg og legge bort bekymringene. Det heter i et kanadisk dikt av Hugo Prather, som heter «Å risikere»: 

«Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å håpe er å risikere fortvilelse.
Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.
Den personen som ikke risikerer, gjør ingen ting, har ingen ting, er ingen ting.
Han kan kanskje unngå lidelse og sorg, men han kan rett og slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske – leve!
Lenket til sine holdninger er han en slave, han har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer, er fri.»
 
Ta den risikoen det er å bøye seg under Gud og mennesker. Ha trygghet nok til å underordne deg, være ydmyk, og ta imot all nåde og hjelp av Guds hånd.

OPL074

 

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 3000.63.49494

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding

Powered by Cornerstone