Når Jesus drar båten i land. (Hva Bibelen sier om det å dø)
Foto: Debby Hudson/Unsplash

Når Jesus drar båten i land. (Hva Bibelen sier om det å dø)

Se for deg en hendelse ved sjøen i gammel tid. Det er storm, og en liten seilskute driver langs land, forbi den smale innseilingen til en trygg havn. Da kaster en av sjømennene seg over bord. Han svømmer med et tau inn mot havnen. Der møtes han av redningsmenn. Ved hjelp av tauet og en vinsj drar de båten inn i den trygge havnen.

Av Asbjørn Kvalbein

Dette er ikke fjernt fra et av de bildene som brukes om døden i Det nye testamente. Hebreerbrevet snakker om et anker for sjelen, et som er trygt og fast. Jesus har gått inn som en forløper for oss (Heb 6,19–20). En forløper var blant annet en som i gammel tid hjalp et fartøy trygt i havn. 
 
Forløperen vår, Jesus, har gått i forveien til himmelen. Der står han for å lede oss trygt inn til det aller helligste. Vi er festet til en klippe som ikke kan rokkes ved. La stormen rive seilene våre i filler, la dekket knake, la vindene prøve å få oss ut av kurs – vi skal havne trygt i land. 
 
«Når døden sin brottsjø du møter, vil Jesus dra båten i land,» har Trygve Bjerkrheim skrevet i den kjente sangen «Han tek ikkje glansen av livet».

Hva er døden? Hva og hvordan er den? 

Bibelen bruker minst sju bilder. Ingen av bildene beskriver selve døden med mørke og tragiske farger. Døden for en som tror på Jesus Kristus, er ingen tragedie, men en tjener.
 
1. Det første bildet er døden som en avreise, som en utferd, en bortgang. Moses og Elia snakket med Jesus. «De viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem» (Luk 9,31).
 
Moses førte folket ut av slaveriet i Egypt. Det kalles en eksodus. Slik fører Kristus oss gjennom vårt eget Rødehav. Det var ikke farlig for folket å foreta utferden fra Egypt. Det gjaldt bare å følge Moses. I den nye pakts tid følger vi ikke Moses, men Jesus. Simon Peter sa til Jesus: «Herre, hvor går du hen? Jesus svarte ham: Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå, men du skal følge meg senere» (Joh 13,36).
 
Jeg vet ingen bedre å følge i liv og død enn Jesus.

2. Andre bilde av døden: En søvn preget av hvile. Jesus sa om synagogeforstanderens datter, da alle gråt og jamret over henne: «Gråt ikke! Hun er ikke død, hun sover» (Luk 8,52). Det samme sa Jesus om Lasarus, broren til Marta og Maria: «Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg går for å vekke ham» (Joh 11,11).
 
Jeg for min del har aldri opplevd søvnen som noe negativt. Og jeg tror ikke det blir noen lang søvn. Vi skal raskt vekkes opp til en tidløs tilstand. Jesus sa til røveren som var korsfestet ved siden av ham, og som ba om en tanke: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!» (Luk 23,43). Vi sovner inn og våkner opp i Guds armer.
 
3. Tredje bilde av døden: Et telt som brettes sammen. Det er Paulus som bruker dette bildet: «Vi vet jo at om det teltet vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen» (2. Kor 5,1).
 
Et telt er noe enkelt, lett og midlertidig. Det trenger ofte reparasjon. Et slitt og skadet telt er et tegn på at vi snart bør bryte opp. Dess mer ubehagelig teltet er blitt, jo mer gleder vi oss til å flytte til et permanent hus. Kanskje vi ikke skal slå teltpluggene for hardt ned i jorden her, for det kan bli oppbrudd neste morgen!
 
4. Det fjerde bildet nevnte jeg til å begynne med. Døden som en avreise fra land, og som en ankomst i en trygg havn. Paulus skriver fra fengselet: «Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre» (Fil 1,23). Han hadde lyst til å lette anker og stikke til sjøs. Bagasjen var ferdig pakket. Men kapteinen sa: Vent. Men noen år senere kunne Paulus si: «Tiden for min bortgang forestår» (2. Tim 4,6). Han sa farvel til Timoteus, og han ville ikke vende tilbake til ham. Men Timoteus skulle snart følge etter.
 
John Drummond forteller historien om en sjøkaptein som ble bedt om å besøke en døende mann i et sykehus. Da kapteinen kom til den sykes rom, la han merke til at flagg i forskjellige farger omga sykesengen. De pratet sammen og fant ut at de faktisk hadde seilt med samme skip for mange år siden. «Hva betyr disse flaggene?» spurte kapteinen. «Har du glemt symbolene?» spurte han som skulle dø. «Disse flaggene betyr at skipet er klart for avgang og venter på nærmere ordre,» sa han.
 
La flagget være heist. Vi vet ikke avgangstiden. Noen får mer av et forhåndsvarsel enn andre, men vi må alle sette av sted når den himmelske skipsklokken slår.
 
5. Det femte bildet av døden: Et varig hjem. Jesus sa disse ordene som var så fulle av trøst: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er» (Joh 14,2–3).
 
Døden er å komme til et bosted – et sted vi kan kalle hjem. Noen påstår at Jesus som en dyktig tømmermann holder på å snekre rommene nå. Jeg vil ikke tenke i en tidsdimensjon når det gjelder dette. Han kan skape rommene på et øyeblikk. Paulus snakket om døden som en overgang til å være hjemme hos Herren: «Derfor er vi alltid frimodige, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren. For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse. Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren» (2. Kor 5,6–8).
 
Hvorfor skal vi være redde for døden når den er en overgang til vårt endelige hjem? Å dø er å dra hjem til himmelen. Å leve i verden er å bo i et fremmed land. Det står tidlig i Bibelen om Enok: «Og Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg» (1. Mos 5,24).
 
Ei jente kom hjem fra søndagsskolen og forklarte mor hva hun hadde lært på søndagsskolen: «En dag gikk Enok og Gud på en lang spasertur. Da sa Enok at det ble sent og kanskje var på tide å snu. Da sa Gud: Nå er vi nærmere der jeg bor, enn der du bor. Hvorfor blir du ikke like godt med hjem til meg?» Når vi er kommet nærmere himmelen enn jorden, kan vi like godt bli med Jesus helt hjem.
 
6. Et sjette bilde av døden er at det legges et frø i jorden, som vokser opp til nytt liv. Paulus skriver: «Det du sår, får ikke liv uten at det dør. Og det du sår, er ikke det legemet som skal bli, men et nakent korn – om det nå er av hvete eller av et annet slag … Slik er det også med de dødes oppstandelse … Det blir sådd i svakhet, det reises opp i kraft» (1. Kor 15,36–37 og 42–43). Tenk for en storartet forskjell det er mellom et lite, skrukkete frø og en stor og praktfull plante!
 
7. Et sjuende bilde av døden er at den er som en av- og påkledning. Apostelen skriver at «dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet» (1. Kor 15,53). Det er en god opplevelse å legge vekk slitte og stygge klær, og få på seg en praktfull ny drakt, som dufter av nytt stoff, og i dette tilfelle heter den udødelighet.
 
Blir alt dette for romantisk om døden? Ingen har talt så klart som Jesus om at det fins to utganger fra dette livet. «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3,16). For dem som ikke vil tro, venter helvetet – «en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet» (2. Tess 1,9). Jeg skal ikke utdype dette her, men bare bekjenne at jeg tror på Guds ord, også når det vitner om mørke sannheter som jeg ikke forstår eller liker.

Hvordan er det egentlig å dø? 

Slik jeg leser Bibelen, kan det være brott og brenninger før Jesus drar båten i land, men selve overgangen blir så å si umerkelig, og den vil gå fort. Mens familie og venner er opptatt av å planlegge begravelsen din, vil du være mer levende enn du noen gang har vært. 
 
Media har likt å fokusere på nær døden-opplevelser: Hvor mye pålitelig informasjon kan bringes tilbake til jorden fra dem som påstår at de har sett og hørt noe fra den andre siden?
 
Det er ikke usannsynlig at enkelte troende mennesker kan få se Kristus i overgangen mellom liv og død. Før Stefanus ble steinet, fikk han et glimt av himmelen. «Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!» (Apg 7,56).
 
Satan vil prøve å etterligne slike positive opplevelser for ikke-troende som Gud ga til Stefanus og andre. I hvert fall en del av nær-døden-opplevelsene er skapt av djevelen, for de står i skarp motsetning til Bibelens lære. Alle nær-døden-opplevelser stammer fra mennesker som har vært klinisk døde, men som ikke har opplevd biologisk eller irreversibel død. Ingen av dem har opplevd oppstandelse.
 
Merk deg at overgangen ikke er viktig. Bestemmelsesstedet er avgjørende.

Ikke møt døden med frykt. 

Kristus er den eneste som er kvalifisert til å fortelle oss hva vi kan vente på den andre siden. Johannes forteller: «Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket» (Åp 1,17–18). Nøklene er i Jesu hender.
 
Døden har to ansikter: For den som ikke tror, er bare tanken på døden skremmende, eller den burde i det minste være det. Men for dem som har fått fred med Gud ved Jesus Kristus, er døden en velsignelse. Døden innebærer forløsning, en portal inn til en lysende evighet. 
 
Døden er en følge av syndefallet. Gud ville ikke at syndige mennesker skulle leve evig. Derfor kom muligheten til å forlate dette livet og tre inn i det fullkomne livet som ligger foran. Døden kan fremtre som menneskets største fiende, men skal til slutt vise seg å være menneskets største venn. Døden er kraftløs. Mennesker kan ta fra oss mye: rikdom, mat, venner, helse. Men de kan ikke ta fra oss døden som en redningsmann som følger oss inn til Guds nærhet.
 
Vi skal ikke underslå at døden er knyttet til sorg. Det er fortalt at «noen gudfryktige menn begravde Stefanus og holdt en stor veklage over ham» (Apg 8,2). Men ved kunnskap om det livet som følger, kan vi sørge på en annen måte enn denne verdens barn. Paulus skrev: «Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp» (1. Tess 4,13). Vi kan sørge, men ha håp.
 
Skal vi kunne kjenne hverandre igjen? Fortsette vår personlighet? Den rike mannen husket at han hadde fem brødre. Disiplene møtte Moses og Elias. Det var ikke noe behov for navneskilt. 
 
Døden bryter bånd på jorden, men fornyer dem i himmelen. Vi vil fortsatt være menn og kvinner. Dermed ikke sagt at det blir aktuelt med ekteskap. 
 
Blir det noen kontakt med dem på jorden? Vi har ingen indikasjoner på at de som er i himmelen, kan følge med oss på jorden. Men det kan tenkes. De som er i himmelen, kan ikke kommunisere med oss.
 
Vi skal dø i rette øyeblikk. Tidspunktet er nøye planlagt fra Guds side. Slik var det med Jesus, slik er det med oss. «Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen» (Joh 13,1) Vi vet det ikke alltid, men Herren vet. Det gjelder også våre liv. «Toget er i rute.»
 
Noen dør unge, andre lever lenger enn de egentlig ønsker. Kristus døde ung, men hans verk var fullført. Vi trenger ikke leve et langt liv for å utføre alt det Gud har planlagt at vi skal gjøre.
 
Hvilken holdning skal vi ha til det å dø? Kristus døde med en blanding av sorg og forventning: «Min sjel er bedrøvet inntil døden!» (Matt 26,38). Men han kunne også si: «Skje din vilje!» (Matt 26,42). Vi må ikke føle oss skyldbetynget om vi ikke kan møte døden med en positiv holdning.
 
Løft blikket med Johannes: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom» (Åp 21,1–2).
 
I himmelen blir det ikke passivt og kjedelig. Vi skal få være tjenere for Kristus også i det nye livet. I en lignelse sier Jesus at vi skal få autoritet over byer. Alle vil få noe å administrere i det himmelske riket. Men det blir et arbeid som ikke preges av slit, men av glede. 
 
Når vi dør, er det ikke noe ved Gud som dør. Døden er ikke slutten på veien, det er bare en sving på veien. Bare på denne siden av forhenget er døden en fiende for oss. Rett bak forhenget viser det seg at uhyret døden var vår venn.

OPL142
 

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 3000.63.49494

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding

Powered by Cornerstone