Immanuel – Med oss er Gud

Immanuel – Med oss er Gud

Mange av profetiene i Bibelen blir oppfylt flere ganger. Det er som om du kjører bil nordover fra Oslo og leser veiskilt: Trondheim, men det står også underveis Gardermoen, Hamar, Dombås osv. Du har et mål der fremme, og merker deg mellomstasjoner underveis. Går vi glipp av tegnene og skiltene under reisen, mister vi bredde, lengde og perspektiv.

 En av de mest dyrebare av disse multiprofetiene i Bibelen er den som ofte tas frem ved juletid, om Immanuel

Josef bodde i Nasaret og var i tvil om han skulle gifte seg med Maria. Hun var blitt gravid før de var kommet sammen. Men engelen sa til ham at han ikke skulle være redd for å ta henne til seg. For Den Hellige Ånd hadde vært virksom. Sønnen som blir født, skal kalles Jesus, «for han skal frelse sitt folk fra deres synder» sa engelen. Og så kommer forklaringen: «Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Med oss er Gud» (Matt 1,18–23). 

Immanuel – med oss er Gud. Hva betyr dette merkelige navnet? 

Kong Akas og profeten Jesaja

Vi spoler tilbake – eller stanser ved et viktig veiskilt, om du vil – til år 734 før Kristus. Vi er i det gamle Israel, i det sørlige Juda rike, i byen Jerusalem. I Jesajas bok, kapittel 7 leser vi at kong Akas er truet av krig fra flere kanter, fra Syria, fra nordriket Israel dvs. Samaria, fra Assyria i øst og Egypt i sør. Det står at «Da skalv kongens hjerte og hans folks hjerte, likesom trærne i skogen skjelver for vinden» (Jes 7,2). 

Men profeten Jesaja får i oppdrag å si: «Ta deg i vare og hold deg i ro! Frykt ikke og mist ikke motet» (v. 4). For Herren sier: «Det skal ikke lykkes og ikke skje!» (v. 7). 

Men forutsetningen er at de stoler på Gud og tar imot løftet hans i tro. «Vil dere ikke tro, skal dere ikke holde stand,» sier profeten (v. 9). Akas innså at han trengte redning og frelse, men i stedet for å stole på Gud og tro det profeten sa, stolte han på politiske allianser. De kunne på kort sikt få støtte fra Assyria, men i neste omgang ville nettopp Assyria sammen med Egypt angripe dem. Det sa profeten også tydelig fra om (v. 17). 

Jesaja skjønner at Akas ikke vil stole på Herren, men på mennesker. I et forsøk på å redde Akas og landet sier han: «Krev et tegn av Herren din Gud! Krev det i det dype eller i det høye der oppe!» (v. 11). Den kjærlige og tålmodige Gud går ofte noen ekstra runder med mennesker som ikke vil tro. Men ikke sjelden blir det forgjeves, slik som her. 

Det lyder svært så fromt når Akas sier: «Jeg vil ikke kreve noe og ikke friste Herren» (v. 12). Men her er det jo Herren som har tilbudt tegnet! Problemet er at kongen og folket ikke vil tro. Dermed svarer profeten med stort temperament: «Er det for lite for dere å trette mennesker siden dere også tretter min Gud? Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanu-El» (v. 13–14). 

Et navn er et signal, et tegn eller et veiskilt. Dette navnet kunne bli til frelse eller til dom. Idet navnet Immanuel første gang trer inn i historien, er det i en atmosfære av å bli satt på valg. 

Hvordan ble dette tegnet oppfylt i Akas’ tid? Det er flere tolkninger av dette. Men jeg holder meg til dette at profeten selv giftet seg med en jomfru, fikk en sønn og ga ham navnet Immanu-El. I Jesaja 8 er det fortalt om hva som hendte. Der er en kvinne, der er et barn, der er navnet. Men denne sønnen skal kalles med det negative navnet Maher-Sjalal Hasj-BasSnart bytte, rov i hast. Den ødeleggende krigsflommen fra øst skal knuse – «Den trenger inn i Juda, skyller over og velter fram og når folk like til halsen. Dens utspente vinger fyller ditt land, så vidt som det er, Immanu-El!» (8,8). Fordi de ikke ville tro, ble Immanu-El et tegn på dom, et signal om nederlag, en melding om ødeleggelse. Angrepet som rammet det vantro folket, ville få dem til å rope: «Gud, vær med oss!» Det navnet som kunne innebære frelse, hvis de trodde på det, ble et uttrykk for Guds dom. 

Tversnitt gjennom Bibelen

Nå beveger vi oss videre på reisen og legger merke til veiskiltene. I Det nye testamente møter vi en annen Immanuel, en som ganske riktig setter skille, en som kan fremtvinge en dom, men som først og fremst kom for å være med oss til frelse. 

Den unge Josef måtte få høre og skjønne: Gud har gitt dere et tegn, nå oppfylles Jesajas’ ord om en jomfru, en virgin (engelsk), en ung, gifteklar, urørt pike, som fødte en sønn. Han skulle hete Immanuel – med oss er Gud. 

Det er lange linjer – mange små skilt underveis – i Bibelens bruk at dette uttrykket «Med oss er Gud». 

Moses var i tvil om han kunne lede Israelsfolket. Herren svarte: «Sannelig, jeg vil være med deg» (2. Mos 3,12). 

Josva skulle overta ledelsen. Han viste seg også å være skeptisk. Men Herren svarte: «Likesom jeg var med Moses, vil jeg være med deg» (Jos 1,5). 

Den unge profeten Jeremia fikk høre: «Frykt ikke … for jeg er med deg» (Jer 1,8). 

Til alt Guds folk forkynte David i Salme 23 at du har ingen grunn til å være redd, selv i dødsskyggens dal: «For du [Herre] er med meg» (v. 4). 

Immanuel – med oss er Gud. Jeg fikk nylig forklart en side ved dette navnet jeg ikke har tenkt på før. Jeg visste jo at Immanu betyr med oss på hebraisk. El er det eldste navnet på Gud. Han er en «med-oss-Gud». Men det som ble nytt for meg, er at rekkefølgen i leddene må ha sin betydning. I dette navnet ligger ikke hva det gamle latinske uttrykket sier: Deus nobiscum – Gud er med oss. Men det står faktisk Med oss er Gud. 

Gud skulle vel stått først? Nei, viktigst ved dette ordet er vår rett til denne Guds makt. Guds ydmykhet – og fremfor alt hans kjærlighet – trer frem i dette at han setter oss først. Vi er mer dyrebar for ham enn han er for seg selv. Så selvutslettende god har han åpenbart seg. Med oss er Gud. Det er et ufattelig stort løfte. 

Kan du ta det til deg? Trenger du det? 

Kjenner du deg utkjørt? Sørger du over vanskene i en ung familie som ligger deg på hjertet? Har du opplevd tap av en kjær? Har det låst seg i forhold til arbeidet ditt? Er du blitt kastet inn i en prøvelse, ja, til og med en fristelse, der lydigheten din blir prøvd? 

I den anfektelsen er Gud. Han er den som har gitt deg Jesus – Immanuel – med oss er Gud. 

Har du falt? Er svakhetene og syndene dine blitt helt ruvende store for deg? 

Gud taler til deg: Vend deg til Immanuel, stol på ham. Midt i dine ørkenfølelser, når du er engstelig for fremtiden, når sykdommen truer, når skyld og skam trykker deg ned: Med deg er Gud. Vil du tro, skal du holde stand. 

Slik kan du også be ditt Immanuel: Vær med oss, vær sammen med oss, Herre! Kom og vær nær oss! Vi tenker på mennesker og sier: Herre, vær hos dem! Vi tenker på dem som blir utnyttet, forfulgt, som lever i slaveforhold og i lidelse. Vær med dem, Herre! Alle dem som er fremmede for Jesus, som ikke har hørt om Jesus – vær med dem, Herre! Det skjer noe nytt når du kommer nær til mennesker. 

Skotten Samuel Rutherford levde på 1600-tallet som en bibeltro teolog og forfatter. Han falt i unåde hos kongen og ble kastet i fengsel. Hadde han ikke dødd der, ville han ha blitt henrettet. Han skrev: «Jesus Kristus kom inn i fengselscellen min i går kveld, og hver stein blinket som en rubin.» Når Jesus er hos oss, blir det en forvandling. 

Herrens nærvær 

– temaet blir gjentatt i Det nye testamente. Jesus minner om sitt Immanuel-navn idet han sier: «Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere [gresk: meta – med, hos] for evig, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke. Dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere» (Joh 14,16–17). 

Og misjonsbefalingen avsluttet Jesus slik: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» (Matt 28,20). Det er sagt at de første kristne var ikke opptatt av å huske Jesus. Det lyder merkelig, men jeg tror det stemmer. De første kristne i Apostelgjerningene og i brevene var mye mer bevisste på at Jesus var med dem og hos dem der og da. 

Hvordan blir alle velsignelsene i Det nye testamente avsluttet? «Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen!» (Åp 22,21). Jeg siterte nå faktisk den siste setningen i Bibelen. 

Og da er vi ved siste holdeplass, selve bestemmelsesstedet, på vår ferd fra Akas, via Jesus, Josef og Maria, til målet. Johannes skriver slik i åpenbaringsboken: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord … Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud … Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud» (Åp 21,1–3). Tre ganger står ordet hos, og det er samme greske ordet som i misjonsbefalingen: meta, med dere. Nå i dag er han med oss, da skal han stige ned helt og fullt og være sammen med oss, enda mer i betydningen: hos oss

Ved livets slutt og ved tidens slutt, skal vi da fare herfra og langt av sted til et ukjent og utrygt sted? Noen gruer litt for fremtiden fordi de har hengt seg opp i en slik tanke. Nei, Gud er med oss nå, han skal være med oss siden og være hos oss bestandig. Han er den Gud som har trådt frem i Jesus som Immanuel «Med oss er Gud – Hos oss er Gud». 

Så står vi ved et valg. Vi kan stoppe hos Akas og stole på menneskelige makter. Du vil ikke be om et tegn, nei, du vil heller ikke tro tegnet om jomfruen som fødte et barn. Skinnhellig sier du at du ikke vil friste Herren. Du vil i virkeligheten frelse deg selv. 

Eller du kan velge å komme inn i julens evige budskap: Jomfru Maria har blitt med barn, hun har født en sønn som heter Jesus, og de har gitt ham navnet Immanuel – det betyr: Med oss er Gud.
 
For et håp, for en glede!
 
OPL180
 

Powered by Cornerstone