Det går heller dårlig
Jeg slipper ikke til, jeg har for mange feil, jeg har for mye fortid og jeg har for lite kunnskap. Jeg har få mennesker å snakke med om dette, og jeg prøver å se positivt på det, be og "klare meg selv", men jeg tror ikke det går.
Det er simpelthen ikke rom for meg, selv om jeg kryper sammen og gjemmer meg i et hjørne!
En skulle vel tro at en tilbakevending og et brennende vitnesbyrd og to ivrige hender ville mottas med glede, men dessverre. Jeg hører ikke til, passer ikke inn og "er selvsagt velkommen ... men".
Hva gjør jeg? Tips? Jeg trenger å kjenne at jeg fyller en rolle, trenger ikke være stor, men å skvises ut, bort og hjem føles bare helt feil!
Er fortiden og synden og kjønnet mitt virkelig så graverende galt? Det som skjer, er nemlig at jeg mister frimodigheten, fellesskapet jeg så sårt trenger og at jeg prøver på egenhånd.
Det går heller dårlig, og jeg glemmer å be, glemmer å takke, glemmer nesten å tro!! Redd jeg skal miste det helt om jeg ikke har mer styrke enn dette!
Har faktisk diskutert lignende situasjoner med flere på små steder, og jeg er (heldigvis???) ikke alene!
SVAR:
Jeg vet ikke mer om deg enn det du skriver. Jeg merker meg at du har en intens tørst etter liv og fellesskap. Du vil alt – forkynne, lovsynge, danse, vitne. Men du føler at du ikke blir godtatt og passer inn.
Jeg håper ikke du blir provosert av noen nærgående spørsmål. De kan være rene bomskudd. Men jeg prøver meg.
Har du brukt nok tid til å lytte og ta imot i det nye fellesskapet? Eller vil du helst at folk skal lytte på deg? Blir du for krevende? Kan du tilpasse deg til dem, eller venter du at de bare skal tilpasse seg til deg? Vil du ha så stor plass at du virker dominerende, så folk blir litt redde for deg? Har du et litt for stort behov for å bli stimulert til enhver tid? Klarer du i det stille å oppmuntre og bygge opp de andre, eller søker du mest å få bekreftelse ved å prestere og få applaus? Når du sier du har lite kunnskap, kan du da vente å få en rolle som forkynner?
Husk at overfor Gud trenger du ikke prestere. Nåden fra Jesus og evangeliet i Bibelen er Guds gaver som du kan ta imot. Jesus er glad i oss, også når vi ikke får det til. Et kristent fellesskap er gitt deg for at du skal få noe selv, hvile og få innsikt i Guds vilje og vei. Som disippel av Jesus er du og dine kristne søsken elever. Alle er vi under opplæring.
Har du snakket med noen av lederne i fellesskapet om det som du har betrodd meg her? Hva sier de?
Generelt vil jeg si at det kan være lett å blande sammen åndelige og menneskelige problemer. Jeg tror du trenger sjelesorg, og antakelig også veiledning fra en psykolog. Du har jo vært igjennom tøffe ting i livet, og det har trolig satt sine spor. Jeg vet naturligvis ikke noe om det. Men jeg tror du i alle fall vil ha hjelp av å åpne deg for en moden person som har tid og kan lytte.
Jeg vil oppmuntre deg til å lese Kjærlighetens kapittel i Bibelen, 1. Korinterbrev 13, der du kan lære mer om kristen kjærlighet. Kjærligheten er tålmodig og velvillig, står det blant annet. Det betyr at kjærligheten lærer seg å vente, og den lærer seg å se positivt på ting. Både de som søker et fellesskap, og de som skal ta imot nye, trenger å merke seg dette om en tålmodig og velvillig kjærlighet.
Det kan være at jeg nå legger mye ansvar på deg. Du er jo en tilbakevendt kristen og bør møtes med stor kjærlighet. Dette svaret leses ikke bare av deg, men av mange som er aktive i forsamlinger og menigheter. For oss er det en virkelig stor utfordring å ta imot nye på en varmhjertet og inkluderende måte.
Med dette svaret vil jeg ønske deg Guds velsignelse og en god høst.
OPKL295
