Må kvinner tildekke hodet og ha langt hår?

Jeg leste Korinterbrevene i helgen, og det var jo ganske utfordrende å lese for meg som kvinne. Det står i 1. Kor 11 at vi kvinner skal dekke til hodene våre når vi ber og taler, og vi skal ha langt hår. Er det da feil av meg å ikke ha noe på hodet, og det at jeg har kort hår? Er det på grunn av kulturen vår? Det er også feil for menn å ha langt hår. Hvorfor følges ikke dette, det er kanskje ikke påbud i den forstand? Jesus hadde jo langt hår ;) Har du noen kloke ord om dette? (K.M., ca. 27 år)

SVAR:

For å ta det siste smilet ditt først. Det står ingen steder i Bibelen at Jesus hadde langt hår. Hva du finner på fromme bilder, er en annen sak. Også i dag har menn i de aller fleste kulturer kortere hår enn kvinner.

Første korinterbrev inneholder veiledning fra apostelen Paulus. Den nye menigheten i Korint hadde mye de lurte på. De spørsmålene du nevner, synes ikke særlig viktige for oss. Men de skapte splittelse i Korint.

Paulus er apostel og trekker inn et større perspektiv. Han viser til skapelsen, frelsen og folkeskikken, og han viser til vanlig praksis i de andre kristne menighetene.

I byen Korint var det mange kortklipte og barhodede kvinner å se på gatene, og de var alltid prostituerte. En kortklipt kristen kvinne i menigheten ville gitt helt feil signaler.

Nå brukte kvinnene hodeplagg i forsamlingen, leser vi. Paulus var ikke opptatt av hva slags hodeplagg, og de praktiserte i alle fall ikke tildekking av ansiktet. Antakelig hadde de en slags løs hette som kunne rekke ned til skuldrene. Poenget var at det i en kristen sammenheng ikke passet seg å tre fram på samme måte som de som levde av å synde.

Ordene om hodeplagg må ikke forstås slik at Paulus bare vil ta vare på jødiske skikker. For den dag i dag er det utenkelig at en jødisk mann ber uten å ha et bønnesjal eller i det minste en kippa på hodet. For kristne menn har det alltid vært upassende å ha noe på hodet i en kirke eller i det hele tatt innendørs.

Paulus sier i 1. Kor 11,10 at kvinnen skal ha på seg et myndighetstegn. Grunnteksten bruker ganske enkelt ordet for myndighet, makt, frihet eller rett (eksusía). Kanskje det kan oversettes med fullmakt. Med andre ord: Opptrer hun som en verdig kvinne i samsvar med skikk og bruk, har hun fullmakt til å tre fram.

Nå står det i 14,34 at kvinnene ikke skal tale i menighetens sammenkomster. I 11,10 står det at hun skal ha langt hår eller hodeplagg når hun taler. Er det en motsetning her?

Vi trenger ikke forstå det slik. Det kan handle om to slags samvær, de mer private, og det mer offentlige søndag formiddag. Og det kan handle om ordninger og oppgaver, om forholdet mellom vitnesbyrd og formaning, og forholdet til kristen undervisning og hyrdeansvar på den annen side. Men å tolke alt og forstå hele Paulus’ tankegang er ikke så enkelt. I forlengelsen av dette har vi samtalen om tjenestedeling.

Paulus er opptatt av skapelsesordningen, hvor det er en rangordning mellom Gud, Kristus, mannen og kvinnen. Rangorden betyr ikke mindre og mindre verdi. Det er ikke nedverdigende for Kristus å stå i lavere rang enn Gud. Derfor må vi ikke trekke inn moderne tanker om diskriminering eller undertrykkelse når vi tenker på ordningsforhold mellom mann og kvinne i menigheten. Mannen og kvinnen hører sammen i et levende fellesskap med Kristus. Vi er lemmer på samme legeme, avhengige av hverandre. Det er jo kvinnen som har født mannen. Derfor må det aldri bli noen konkurranse mellom kjønnene i Guds rike.

Når Paulus skriver om forholdet mellom mann og kone i Ef. 5, vil han si at mannen er hennes hode på den måten at han elsker henne og ofrer seg for henne. Et slikt forhold mellom mann og kvinne kan man ikke forstå før man personlig blir kjent med Kristus og hans relasjon til sin menighet. Her er ikke snakk om tvang eller urettferdighet.

Verden er preget av maktkamp. Kristendommen snudde opp ned på en slik tankegang. For i Jesu rike handler alt om Guds gaver som vi får uten å ha fortjent dem. Og vi skal underordne oss under hverandre og tjene hverandre.

Paulus viser til skikk og bruk, vers 16, og at en i hvert fall ikke må lage splittelse på grunn av slike spørsmål. Det var blitt ordninger i menighetene allerede på denne tiden, og det var viktig å ikke innføre nye skikker som skapte uro eller fikk folk til å bli opptatt av uvesentlige ting. Paulus appellerer dermed i stor grad til korinternes egen dømmekraft.

Jeg konkluderer med at en kristen mann og kvinne som vil være bibeltro, prøver å leve seg inn i de dype og mystiske hemmelighetene om forholdet mellom mann og kvinne, mellom Kristus og menigheten, og øve seg i å praktisere en ydmyk og hengiven kjærlighet.

På den bakgrunnen blir det enklere å følge skikk og bruk i den menigheten, tidsepoken og kulturen vi er en del av.

OPKL299

 

Powered by Cornerstone