Mindre kristen om jeg er seksuelt aktiv?

Jeg har bare delte tanker i forhold til tro. For jeg har et personlig forhold til Jesus. Men jeg er også en ung kvinne som er seksuelt aktiv. Jeg føler meg tryggere enn jeg noen gang har vært. Hvorfor er det så gale? Kommer jeg fortsatt til himmelen?

Jeg går på en bibelskole dette året, og vet det er galt. Det føles bare ikke galt. Jeg liker sex. Jeg liker nærhet. Og jeg føler meg trygg. Jeg strever bare så veldig med tanke på Gud oppi dette. Fordi jeg føler jeg svikter han med min oppførsel.

Men jeg synder. Gang på gang. Jeg sliter veldig psykisk i perioder og har derfor hatt et veldig av og på-forhold til Gud, fordi jeg har følt meg alene og sviktet i alt jeg har opplevd. Sykdommene mine har blitt viktigere enn Gud for meg.

Slik er det ikke nå. Jeg er så glad i Gud. Og jeg ønsker meg av hele mitt hjerte å ære han med mitt liv. I periodene jeg har vært veldig psykisk syk, har jeg drevet med selvmedisinering av avhengighetsskapende preparater, stjelt sterke tabletter av folk jeg er glad i (som de trenger selv). Jeg har vært borti mye alkohol også.

Det at jeg begynte på bibelskole i fjor, var utenkelig. Ingen forventet det. Men jeg kjente en sånn dragning. Gud ønsket å plassere meg her jeg er nå. Fulgte med i bibelundervingen, deltok på møtene, jeg var til stede.

Jeg kjenner jeg trekker meg mer og mer bort fra Gud, og det er så vondt. Dette er mye fordi jeg skammer meg. Men jeg er frelst. Jeg elsker Jesus. Jeg klarer bare ikke ære han med livet mitt oppi all sykdom og alt som skjer. Det at jeg ikke føler meg verdig, gjør at jeg trekker meg enda mer unna all undervisningen på bibelskolen. Jeg klarer nesten ikke møte opp. Jeg går på en disippellinje og skal bli utrustet til å være en Jesu disippel i tro og handling.

Føler meg dratt mellom to verdener. Livredd for å gi slipp på den delen psykisk sykdom stjeler fra Gud. Livredd for å gi hele meg til Gud.

Jeg hadde englevakt etter et selvmordsforsøk engang. Organet mitt holdt på å dø, og jeg kom ikke til å få transplantasjon av lever som følge av at jeg ikke var prioritert, fordi jeg hadde gjort det selv.

Plutselig begynte kroppen å kjempe. Prosessen var gått så langt og kunne ikke gå tilbake, fordi vevet allerede var ødelagt. Legene kunne ikke skjønne noen ting.

Om natten etter at kroppen bedret seg, satt en sykepleier fastvakt hos meg. Hun sa: «Er du kristen? Ikke bli skremt, for Gud ber meg om å si dette.» Så fortsatte hun: «Jeg drømte i natt at i dagen som kom, ville Gud komme til å spare på en av sine vakreste skapninger. Et liv skulle bli spart, og jeg skulle få ta del i det. Så i hele dag har jeg bedt for denne personen. Så ringte de og sa jeg måtte passe på deg i natt, og her er jeg. Og her er du. Guds engler har våket over deg i hele dag, og han elsker deg.»

Noen dager senere ble jeg innlagt på psykiatrisk. På vinduet der over sengen på det rommet jeg fikk, var det malt en engel. Da skjønte jeg virkelig at Gud passer på, at jeg er en dyrebar skatt. Jeg vet Gud finnes. Jeg er frelst. Jeg klarer bare ikke vie livet mitt til han. Ikke alle deler. Jeg klamrer meg fast til det at jeg liker jo sex, er trygg på kjæresten min, vi har det fint.

At jeg ikke klarer å gi den delen til Gud, dreper meg litt. For jeg ønsker å komme til himmelen. Jeg ønsker hans tilgivelse, men så ser jeg ikke hva som er gale. Og det igjen skremmer meg. Jeg har stor Gudsfrykt. Han er Herren. Jeg prøver derfor nå å gjemme meg fra han. Stenge ute Bibelen. Føler jeg ikke har noe på en bibelskole å gjøre.

Jeg er ikke verdig. Hadde skolen visst om all usømmelig kristen oppførsel jeg har utøvd selv etter å ha begynt på bibelskolen, så hadde jeg vært kastet ut. Jeg skammer meg sånn. Fordi jeg egentlig ønsker å være Guds barn, etter hans vilje, og ikke min egen.

Bibelskoleåret er straks over. Det jeg tenker er: Ja, endelig kan jeg slippe unna alt snakket om og til og med Gud, slik at jeg kan drikke alkohol med mine ikke-kristne venner og ha sex med kjæresten min. Jeg prøver å skubbe Gud bort for å please egne lyster. For å ha det kjekt. Og jeg skammer meg, fordi jeg ikke passer inn i et kristent miljø, passer ikke inn utenfor.

Jeg er tidligere leder i tenåringsarbeid og vært veldig aktiv i en pinsemenighet. Jeg har mistet det gode trygge kristne nettverket mitt da jeg ble syk. Har prøvd å gå i menigheten igjen. Jeg har prøvd å gå på kristen ungdomsskole, og fire år på kristen videregående, og nå snart fullført et år på bibelskole.

Føler jeg står fast. Kommer ikke videre. Den egentlige Jeg elsker Gud så høyt, og det beste jeg vet, er å løfte hendene i lovsang og bare synge ut til Far i himmelen. Jeg er kristen. Jeg tror på Gud, Jesus og Den hellige ånd. Jeg er døpt både i dåpsbasseng og åndsdøpt. Jeg har vært kristne miljøer i over 10 år, der jeg for det meste har vært veldig aktiv i tenåring- og ungdomsarbeid.

Men nå klarer jeg ikke lede et møte engang. Er så redd for å si noe feil. Bli dømt av noen som mener jeg ikke er en god nok kristen. Og alle tankene om og fortellingene om en perfekt kristen gjør at jeg er enda mindre frimodig med å dele tankene mine. Jeg har før holdt utallige andakter. Snakket foran fullsatt menighet. Men på grunn av de psykiske sykdommene mine tør jeg ikke, og nå som jeg begynner å bli friskere, så innser jeg at jeg er en så dårlig kristen.

Jeg tror virkelig på Gud. Gud er min far. Jeg og Jesus er bestevenner. Jeg klarer bare ikke face de lengre. For jeg er en kristen som drikker litt alkohol (veldig sjeldent, 4-5 ganger i året) og jeg er seksuelt aktiv. Er det så gale? Er det ikke lov? Å synde, uten å angre på akkurat det seksuelle, og fortsatt være en Jesu etterfølger? Jeg er livredd for å bli sett på som en dårlig kristen.

Jeg må bare tro at Gud elsker meg uansett. For jeg elsker han selv om jeg synder. Jeg håper med hele hjertet mitt at han fortsatt vil holde meg i hånden. (Forkortet brev fra C., jente)

SVAR:

Kjære C, jeg har forkortet brevet ditt. Likevel ble det lengre enn det pleier å være i denne spalten. På den måten kan leserne lettere forstå og leve seg inn i hvordan du har det. Slik kan de også be for deg mer meningsfullt.

Jeg trenger ikke fortelle deg om hva som er rett og galt. Hele brevet ditt vitner om at du ikke har god samvittighet for at du lever seksuelt med kjæresten uten å være gift. Du føler du må holde det skjult.

Men brevet ditt forteller også om en tøff og krevende oppvekst. Kanskje du har møtt lite nærhet og forståelse? Kanskje den kroppslige nærheten gir deg noe som du har savnet? Men er det bare dette du trenger?

Hva du har opplevd av psykisk sykdom, gjør at jeg og andre kristne vil møte deg med stor forståelse. Om du våger å åpne deg for noen av dine åndelige veiledere, tror jeg ikke du blir avvist og fordømt. Livet kan være krevende for oss alle.

Jesus kom til jorden og ga sitt liv fordi han elsker syndere. Tenk på hvordan han møtte kvinnen som var grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd, og kvinnen i Samaria, som hadde levd med seks menn. Begge ledet han inn i en ny livsstil på en mild og forståelsesfull måte.

Når det gjelder seksuell aktivitet, er du klar over at Gud har gitt deg lengsler og følelser for at du gjerne skal gifte deg, få barn og stifte familie. Jeg håper at kjæresten din også har dette perspektivet, og at han ikke bare utnytter deg, fordi du er så sårbar og har opplevd så mye vanskelig.

Jeg vil råde deg til å be og arbeide for å få deg en god sjelesørger, som du kunne prate med i flere samtaler. Hun kunne gi deg åndelig hjelp og vise deg til medisinsk behandling når du trenger det.

OPKL452