Var Abraham i tvil om Guds stemme?
SVAR:
Takk for omsorgen. Spørsmålet skaper ikke vansker for troen min. Tvert imot: Slike gode spørsmål som du kommer med, får meg til å repetere viktige sannheter i Skriften, så troen blir styrket.
Noen har hevdet at beretningen om Abraham og nesten-ofringen av Isak er Guds forsøk på å sette en stopper for menneskeofringer i gammel tid. Det tror jeg ikke er tilfelle. Israels religion hadde ingen påbud om eller tillatelse til å ofre mennesker.
Beretningen er en sterk tale om tro og håp, og en av de klareste pekerne fram mot Kristi gjerning som sonoffer for oss.
Jeg tror ikke Abraham var i tvil om at det var Gud som talte til ham. At det var tøft, sier ikke teksten direkte, men vi aner det mellom linjene ved den detaljerte skildringen.
Da Abraham ba tjenesteguttene bli igjen mens han selv og Isak dro alene til fjellet, hadde han troen på at Gud ville gjøre et under. Han sa at han og Isak ville gå dit bort og tilbe, «og så kommer vi tilbake til dere». Det står «vi».
Hebreerbrevet forklarer hvordan Abraham tenkte: «I tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Sin eneste sønn var han villig til å ofre, enda han hadde fått løftene og dette var blitt sagt til ham: Gjennom Isak skal du få en ætt som skal kalles din. Han regnet med at Gud har makt også til å vekke opp døde. Derfor fikk han sønnen tilbake – i dette ligger et forbilde.» (Hebr 11:17-19)
Abraham var altså overbevist om at Gud kunne oppvekke sønnen fra de døde. Dette pekte fremover.
Allerede vers 1 i 1Mos 22 sies at det hele var en prøve. Men Abraham ble stanset i å fullføre prøven. En engel sa: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.» (v. 12) Abrahams lydige innstilling var nok for Gud til å vise en ubetinget tro.
Uttrykkene «eneste sønn», «tredje dagen» og «ikke har spart» peker ut over seg selv.
«Gud vil selv se seg ut et brennofferlam, sønnen min,» sa Abraham til Isak. (v. 8) Nettopp det gjorde Gud, han hadde gjort klart et offer som Abraham fikk se. (v. 13)
– Se, der Guds lam, sa Johannes mange år senere. (Joh 1:29) Det var Jesus han da pekte på som Guds sonofferlam.
Paulus understreker hvordan Guds kjærlighet gjennom Kristus vises ved at Jesus ble det lammet Gud hadde utsett seg:
«Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?» (Rom 8:32)
Gud sparte Abrahams eneste sønn, men ikke sin egen eneste sønn.
For en kjærlighet!
OPKL477
