Sammenlignet Jesus kvinnen med en hund?
SVAR:
Ja, dette er en hendelse full av spenning. Jesus er i et hedensk område. Jøder kom vanligvis ikke dit. Disiplene føler det ikke godt. De har gått inn i et hus. Jesus vil likevel høre på en kvinne som roper om hjelp, fordi datteren er besatt av en ond ånd. Hun kaster seg ned for føttene hans.
Dere kan sammenligne med Matteus 15:21 osv., der det fortelles at disiplene foreslo for Jesus at han bare skulle jage henne bort.
Det ville ikke Jesus. I stedet setter han henne litt på prøve, kanskje med et lite glimt i øyet. For det var kjent for alle, sikkert også for denne kvinnen, at jødene så på hedenske personer nærmest som hunder – urene dyr. Ingen finner vel på å ta fra barna maten deres og gi den til hundene? Med andre ord: Jesus var i første omgang sendt til jødefolket, da måtte han vel konsentrere seg om dem?
Det ser ut som en nøling, nesten som en avvisning. Men det er ikke slik. Med dette gir Jesus henne en anledning til å vise sin tro og sitt pågangsmot. Hun snur det som kan virke som en fornærmelse, til sin egen fordel og sier: - Ja, men når barna spiser, er alle hunder glade. For det faller alltids noen smuler på gulvet, og de kan hundene få spise!
Matteus forteller at Jesus roste kvinnen for hennes store tro. Og hun fikk det som hun ville: Datteren ble frisk og fri.
Bare to ganger i Det nye testamente får hedninger ros for sin store tro: Kvinnen i Syria (Matt 15:28) og offiseren i Kapernaum (Matt 8:10)
Det er mange rare kommentarer til det som hendte med denne kvinnen. Hadde Jesus bare en dårlig dag da han var så avvisende? Nei, det ville ikke ligne ham.
Godtok han rasistiske holdninger til fremmede? Nei, han viste henne ikke bort, som disiplene foreslo, men viste virkelig omsorg.
Måtte Jesus bli korrigert av en kvinne? Var han bare et menneske med begrenset horisont? Nei, jeg tror som Peter og de andre disiplene: Jesus var og er Messias, den levende Guds Sønn. (Matt 16:16)
Jesus viste med denne hendelsen at Gud kan virke avvisende av og til, ikke for å plage oss, ikke for å leke med oss eller erte oss, men for å øve oss opp i å be og tro på en utholdende måte.
Denne fortellingen lærer oss mye viktig om Gud, Jesus, om bønnen og om oss selv.
«Du som ber for ditt barn, dine kjære, er i forbønn fra år og til år: Om du tålmodets lekse må lære, himlens bønnesvar engang du får!» (Trygve Bjerkrheim)
OPKL481
