Jeg slipper ikke håpet!
Jeg slipper ikke håpet! Pixabay

Bit deg fast til håpet! (Matteus 15,21-28)

Noen ganger stusser jeg over hvordan Jesus svarer når noen lurer på noe. Andre ganger synes jeg Jesu svar nesten oppleves ubehagelige, nesten litt frekt. Akkurat slik han svarer kvinnen han møter i Matteus 15,21-28.
Av Svein Anton Hansen, Matteus 15,21-28, 2.søndag i fastetiden, publ. 5.mars-17

21 Så brøt Jesus opp derfra, og drog bort til bygdene ved Tyrus og Sidon. 22 Og se, en kana'aneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte til ham og sa: Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter plages ille av en ond ånd. 23 Men han svarte henne ikke et ord. Hans disipler kom da og bad ham og sa: Vis henne bort, for hun går og roper etter oss! 24 Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus! 25 Da kom hun og falt ned for ham og sa: Herre, hjelp meg! 26 Han svarte og sa: Det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene! 27 Men hun sa: Det er sant, Herre! Men de små hundene eter jo av smulene som faller fra bordet hos deres herrer. 28 Da sa Jesus til henne: Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil. Og hennes datter ble helbredet fra samme stund.

Noen ganger stusser jeg over hvordan Jesus svarer når noen lurer på noe. Ved første øyekast kan det oppleves som et «god-dag-mann-økseskaft-svar», altså at Jesus svarer på noe helt annet enn det som blir spurt om. Andre ganger synes jeg Jesu svar nesten oppleves ubehagelige, nesten litt frekt. Som i søndagens tekst (Matteus 15,21-28) hvor Jesus nærmest kaller den kana’aneiske kvinne for en «hund» (v26). Jeg får det liksom ikke til å passe med bildet jeg har av Jesus som kjærlig, åpen og den som tar imot de som ble opplevd å være utenfor det gode selskap. Så – hva i alle dager mener Jesus, hvorfor svarer han som han gjør? Hadde Jesus «en dårlig dag på jobb»? Først så virker det som om Jesu overhører kvinnen. Svarer henne ikke et ord. Så sier han at hans oppgave er overfor jødene og ikke hedningene.

Jesus skulle først tale evangeliet om Guds Rike til jødene. I Bibelen heter det «for jøde først.» (Rom.1,16). Men etter hans oppstandelse skal budskapet om Jesus fortelles til alle folkeslag, også for kana’aneerne som var et nabofolk til jødene. Muligens tenkte Jesus at hvis han hjalp henne så måtte han bruke sin tid på dette folket og jødene ville komme til å vende seg bort fra ham. Altså dilemmaet – hvem skal jeg bruke tiden min på? Det var rett og godt å hjelpe kana’aneerne. Men kunne dette bli et hinder for det nødvendige – å gi evangeliet til jødene først?

Alle kristne opplever perioder i livet hvor vi synes Jesus er stille, eller vi synes ikke han svarer oss som han burde. I alle fall slik jeg synes han burde svare meg. Så blir vi kanskje litt skuffet over Jesus – «måten du svarer på passer ikke helt til den Jesus jeg leser om i Bibelen.»

Jesus har alltid en hensikt med sine svar og måten han opptrer på. Jesus hadde ingen «dårlig dag på jobb» da han møtte og snakket med den kana’aneiske kvinnen. Jesus ville teste kvinnens tro. Han ville se om hun gav opp ved første avvisning eller om hennes tro var så fokusert på Jesus at hun ikke ville gi opp.

Du har sikkert sett en hund som har fått tak i et bein å gnage på. Aldri i livet om du klarer å rive beinet ut av hundens munn. Jo mer du prøver, jo hardere biter hunden tennene i beinet. Kvinnen gjør akkurat det – hun har fått tak i håpet, Jesus selv. «Aldri i livet om jeg slipper deg nå Jesus!» Hun har bitt seg fast til håpet om at Jesus kommer til å helbrede datteren. Jesus ser at kvinnen er pågående, at hun har en tro som ikke gir seg. Derfor sier Jesus: «Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil.» Stor tro, hva er det? Når troen har retning mot Jesus, så er det en tro som er god nok for Gud. Tro er å komme til Jesus, komme med alt.

Når historien om den kana’aneiske kvinnen ble tatt med i Bibelen, så tror jeg det var fordi at kristne til alle tider kan vite at Jesus alltid har noe godt i erme for oss, selv om han for en tid skjuler det. Når det blir stilt fra Guds side, når du jeg føres ut i «en åndelig ørken», når jeg famler for å finne igjen håpet eller når skyene henger tungt over tilværelsen, så har Gud alltid en utvei. Hunden gir ikke slipp på godbiten den har fått tak i. Gud har lovet å ikke slippe hånden min, å ikke forlate meg. Det håpet biter jeg meg fast i, spesielt de dagene Gud virker fjern.

BS01

Til ettertanke eller samtale:

  • Når Jesus ikke svarer deg slik du trodde han ville, tørr du å fortelle han at du opplever han skuffer deg? Hvorfor bør vi eller bør vi ikke fortelle Jesus om vår følelse av skuffelse?
  • Hva gjør du eller hva bør du gjøre når det blir stilt fra Guds side?
  • Tenk på/ snakk om begrepet «stor tro». Hvordan kan vi få større tro?

BS01

Powered by Cornerstone