Jeg slipper ikke håpet!
Jeg slipper ikke håpet! Pixabay/CCL

Bit deg fast til håpet! (Matteus 15,21-28)

Noen ganger kan vi stusse over hvordan Jesus svarer når noen lurer på noe. Andre ganger synes Jesu svar å oppleves nesten ubehagelig, ja, nesten litt frekt. Akkurat slik kan Jesu ord til den kana’aneiske kvinnen som han møter i Matteus 15 føles.
Svein Anton Hansen, Matteus 15,21-28, 2.søndag i fastetiden, publ. 4.mars-20

Denne søndagens bibeltekst fra Matteus 15 er på flere måter ulik andre fortellinger fra Jesu liv og virke. For det første befinner han seg geografisk et godt stykke utenfor Israel. Et stykke nord for Galilea lå det Fønikiske landområde med byene Tyrus og Sidon. Jesus og disiplene har tatt en tur til dette hedenske området. Men, også samtalen Jesus fører med en kvinne han møter der, og de svarene han gir henne, stemmer dårlig med det bildet vi ellers i evangeliene får av Jesus. Men, som vi skal se og høre, så har han som også er frelser for hedningene en hensikt og en plan med måten han svarer på. Jesus vil sjekke kvinnens tro, pågåenhet og vilje til ikke å gi seg.

21 Så brøt Jesus opp derfra, og drog bort til bygdene ved Tyrus og Sidon. 22 Og se, en kana'aneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte til ham og sa: Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter plages ille av en ond ånd. 23 Men han svarte henne ikke et ord. Hans disipler kom da og bad ham og sa: Vis henne bort, for hun går og roper etter oss! 24 Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus! 25 Da kom hun og falt ned for ham og sa: Herre, hjelp meg! 26 Han svarte og sa: Det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene! 27 Men hun sa: Det er sant, Herre! Men de små hundene eter jo av smulene som faller fra bordet hos deres herrer. 28 Da sa Jesus til henne: Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil. Og hennes datter ble helbredet fra samme stund.

Denne fortellingen har også evangelisten Markus tatt med. Mens Matteus kaller dette underet for en «helbredelse», så skriver Markus om onde og urene ånder. (Markus 7). Noe som skiller dette helbredelsesunderet fra mange andre undere Jesus gjorde, var at den syke ikke selv var til stede. Det er den sykes, den demonbesattes mor som kommer og ber Jesus hjelpe hennes syke datter. Vi har altså å gjøre med et «fjernunder» hvor det er Jesu ord alene som gjør en syk frisk. Et barn, en hedning som ikke selv er der når ordene tales, blir frisk.

Rare svar
Noen ganger stusser vi over hvordan Jesus svarer når noen lurer på noe. Ved første øyekast kan de svarene han gir denne hedenske kvinnen oppleves som et «god-dag-mann-økseskaft-svar», altså at Jesus svarer på noe helt annet enn det som blir spurt om. Jesu ord kan også oppleves ubehagelig, ja, nesten litt frekke. I denne bibelteksten nærmest kaller Jesus den kana’aneiske kvinne for en «hund» (v.26). Vi får det liksom ikke til å passe med bildet vi har av Jesus som kjærlig, åpen og den som tar imot de som ble opplevd å være utenfor det gode selskap. Så, hva i alle dager mener Jesus? Hvorfor svarer han som han gjør? Har Jesus «en dårlig dag på jobb», eller ligger det en skjult hensikt bak måten han snakker på? Først så virker det som om Jesu overhører kvinnen, svarer henne ikke et ord. Deretter sier han at hans oppgave er overfor jødene og ikke for hedningene.

For jøde først!
Disiplene ber Jesus først hjelpe kvinnen før han sender henne bort. Til dette svarer han disiplene: «Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus!» (v.24). Liknende ord hadde han også tidligere talt til dem: «Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, men gå heller til de tapte får av Israels hus!» (Matt. 10,5-6). Slike ord kan virke underlige når vi har misjonsperspektivet klart for oss. Vil ikke Jesus at han skal bli kjent også for og blant hedningene?

Jesus skulle først tale evangeliet om Guds Rike til jødene. I Bibelen heter det «for jøde først» (Rom.1,16). Men, etter hans oppstandelse skal budskapet om Jesus fortelles og forkynnes til alle folkeslag, også for kana’aneerne, et av nabofolkene til jødene. Muligens tenkte Jesus i denne situasjonen at hvis han hjalp henne så måtte han bruke sin tid på dette folket og jødene ville dermed komme til å vende seg bort fra ham. Jesu dilemma var; hvem skal jeg bruke tiden min på? Det var rett og godt å hjelpe kana’aneerne. Men kunne dette bli et hinder for det nødvendige, å gi evangeliet til jødene først? Det kan være grunnen til at Jesus tar inn i et hus der i Fønikia og gir beskjed om at folk ikke må få vite at han er i byen. Markus tar med denne detaljen (Mark.7,24).

En tro som biter seg fast
Jesus har alltid en hensikt med sine svar og måten han opptrer på. Jesus hadde ingen «dårlig dag på jobb» da han møtte og snakket med den kana’aneiske kvinnen. Han ville teste kvinnens tro. Jesus ville se om hun gav opp ved første avvisning eller om hennes tro var så fokusert på ham og den hjelp hun håpet han kunne gi, at hun ikke ville gi opp ved første «nei».

Vi har alle sikkert sett en hund som har fått tak i et bein å gnage på. Aldri i livet om du klarer å rive beinet eller pinnen ut av hundens munn. Jo mer du prøver, jo hardere biter hunden tennene i beinet. Kvinnen gjør akkurat det – hun har fått tak i håpet; Jesus selv. «Aldri i livet om jeg slipper deg nå Jesus!» Hun har bitt seg fast til håpet om at Jesus kommer til å helbrede datteren. Jesus merker at kvinnen er pågående, at hun har en tro som ikke gir seg. Derfor sier han: «Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil.» (v.28).
Jesus roser henne for en stor tro. Hva menes med «stor tro»? Når troen vår har riktig retning, mot Jesus, da er det en tro som er stor og god nok for Gud. Tro er å komme til Jesus, komme med alt jeg er og har i livet mitt.

Hold fast på håpet
Alle kristne opplever perioder i livet hvor vi synes Jesus er stille. Vi synes ikke han svarer oss, i alle fall ikke slik jeg synes han burde svare meg. Så blir vi kanskje litt skuffet over Jesus – «måten du svarer på passer ikke helt til den Jesus jeg leser om i Bibelen.»

Når historien om den kana’aneiske kvinnen ble tatt med i Bibelen, så tror jeg det var fordi at kristne til alle tider kan vite at Jesus alltid har noe godt i erme for oss, selv om han for en tid skjuler det. Når det blir stille fra Guds side, når vi føres ut i «en åndelig ørken», når vi famler for å finne igjen håpet, eller når skyene henger tungt over tilværelsen, så har Gud alltid en utvei. Hunden gir ikke slipp på godbiten den har fått tak i. Gud har lovet å ikke slippe hånden min, å ikke forlate meg. Det håpet biter jeg meg fast i, spesielt de dagene Gud virker fjern, de dagene Jesus ikke svarer meg akkurat slik jeg skulle ønske. Da kan denne historien om den kana’aneiske kvinnes tro være til inspirasjon for meg.

BS 2010 

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Den kana’aneiske kvinnen både nølte og tenkte seg trolig godt om før hun gikk til Jesus, torde å be ham om hjelp. Hva kan hindre oss fra å søke hjelp hos Jesus?
  • Når Jesus ikke svarer deg slik du trodde han ville, tørr du å fortelle han at du opplever han skuffer deg? Hvorfor bør vi eller bør vi ikke fortelle Jesus om vår følelse av skuffelse?
  • Hva gjør du eller hva bør du gjøre når det blir stilt fra Guds side?
  • Tenk over/ snakk om begrepet «stor tro». Hva vil det si å ha «stor tro», og hvordan kan vi få større tro?
  • Hva sier denne bibelfortellingen om forholdet «jøde» og «hedning»?
Powered by Cornerstone