Gode forbilder vil prege fellesskapet (Efeserne 5,1-11)

Av Svein Anton Hansen, Efeserne 5,1-11, 3.søndag i fastetiden, publ. 14.mars-17

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud. Hor, all slags urenhet og pengejag må det ikke engang være tale om hos dere; slikt sømmer seg ikke for kristne. Rått snakk, dumt prat og grove vittigheter er også upassende. Si heller takk til Gud! For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i umoral eller er pengegrisk og altså dyrker en avgud, skal få del i Guds og Kristi rike. La ingen narre dere med tomme ord! For det er slikt som gjør at Guds vrede rammer de ulydige. Gjør ikke felles sak med dem! En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de er uten frukt, irettesett heller.

I byen Efesos i dagens Tyrkia fantes det for mange år siden et lite fellesskap av kristne. De hadde begynt å tro på Jesus. Misjonæren Paulus hadde besøkt byen på to av sine misjonsreiser (Apo.gj. 18 og 19). Han vitnet om troen på Jesus, og en menighet vokste fram. Hedninger, som hadde levd et mer eller mindre røft liv, vendte seg nå til den kristne troen. Et nytt liv hadde begynt. Den Hellige Ånd hadde tatt bolig og skapt nye hjerter som elsket Jesus. Men, kunne andre merke det nye livet? Hvilke ord slapp de kristne nå ut av munnen? Hadde munnen blitt kristnet? Hva med pengeboka, ble den styrt av et griskt eller et gavmildt hjerte?

Fire områder som de første kristne slet med.
Når Paulus skriver sine brev starter han ofte med å skrive at vi er frelst av nåde. At vi blir Guds barn, blir rettferdige for Gud kun ved troen på Jesu kors og oppstandelse. Når de kristne har skjønt og trodd dette, så fortsetter Paulus å oppfordre de kristne til å leve slik Jesus lærte oss. Flere ganger må Paulus be de kristne å slutte å leve slik de gjorde som hedninger. Hele avsnittet fra kap.4,17 til kap.5,20 handler om forskjellen på det gamle livet som hedning og det nye livet som kristen. Det som Paulus her skriver til nye kristne for 2000 år siden, oppleves fortsatt like aktuelt og nødvendig. Hva var det Paulus måtte formane de første kristne til å kutte ut? I dette bibelavsnittet er det spesielt fire saker han nevner:

1) Hor (v.3 og 5) – Vi tenker gjerne på sexkjøp eller utroskap når vi hører ordet «hor». I Bibelen står hor for all utenom-ekteskapelig seksuell adferd. Noen av efeserne hadde nok levd et utsvevende seksuelt liv før de ble kristne. Selv om de ble kristne kjente de fortsatt at den seksuelle drivkraften drev dem mot andre enn sin ektefelle. Så var det ikke alltid like lett å legge av og slutte med alt man hadde gjort før man ble en kristen.
Som kristne i dag kjenner vi også på den seksuelle drivkraften, både på godt og ondt. Gud vil at vi skal leve ut våre seksuelle følelser innenfor ekteskapet mellom mann og kvinne. Et godt seksuelt samliv vil forebygge muligheten for og lysten til hor.

2) Urenhet og umoral (v.3 og 5) – Paulus skriver ikke konkret hva han tenker på her. Trolig dreier det seg om urene seksuelle tanker og handlinger. Før de ble kristne hadde efeserne levd sitt religiøse liv i de hedenske templene. Her var det ikke bare snakk om livssyn og meninger. Med enkelte religiøse ritualer fulgte seksuelle handlinger og umoral.
De nye kristne ritualene og dagliglivet skulle ha en helt annen og høyere moralsk standard.
Livet i en menighet skal preges av bibelske standarder. Ikke bare av en litt forbedret versjon av det gamle livet, men et helt nytt liv som søker Guds vei og vilje.

3) Pengejag og griskhet (v.3 og 5) – Penger har til alle tider vært både en velsignelse men også en forbannelse. I alle fall har penger dette med seg at de så lett tar oppmerksomhet og blir fokus i livet. Vi er neppe annerledes enn efeserne enten de var hedninger eller kristne. Drivkraften å søke penger, det å eie, det å ha, den ligger i oss alle. Penger er et gode. Den onde bor verken i 100-kronersseddelen, 10-kronesmynten eller bankkortet. Men, troen på at livets store mål er mest mulig penger og eiendeler, den troen driver meg til egoisme og selvdyrkelse og ikke til fellesskap og giverholdning. Ingen av oss vil innrømme at vi er materialister. En materialist er jo alltid den som har mer enn meg.
Paulus advarer ikke mot penger. Han advarer mot jaget etter «mer og mer» og griskheten som ikke kjenner ordene «nok» og «fornøyd». Når jeg ikke lenger eier pengene, men pengene eier meg, så kaller Bibelen dette for avgudsdyrkelse.

4) Dumme og dårlige ord (v.4) – Hva slipper jeg ut av munnen min? Hva hører naboen og arbeidskollegaen min at jeg snakker om?  Merkes det på ordene mine at jeg har møtt Jesus og lever med ham? Når jeg stiller meg slike spørsmål, hjelper jeg meg selv å skjerpe språket mitt, hva jeg snakker om og hvordan.
Paulus måtte irettesette enkelte av de nye kristne i Efesos. Språket deres holdt ikke riktig standard. «Råttent snakk», «dumt prat», «grove vittigheter» - ikke akkurat den beste attesten å få.
Vi har alle kjent på det – lysten til å gå litt over streken med hva vi slipper ut av munnen. Fortelle en dårlig vits, men som vi vet folk vil le av. Bruke ord og uttrykk vi aldri ville gjort hvis vi visste det var mindreårige til stede.
Munnen min er en lufteluke for hva som bor i hjertet mitt. Ordene bobler opp fra hjertet, tar veien om hodet for å bli godkjente der før de slippes ut av munnen. Fra et kristent hjerte skal det heller komme «takk til Gud» sier Paulus. Som en kristen vet jeg hvor godt det er å være i et fellesskap når vi heller takker og priser Gud sammen i stedet for å slå i hjel tiden og hverandre med dårlig tale.

Ha Gud som er selv er lyset til forbilde
Tenk deg et fellesskap preget av mennesker som både med det de sier og gjør preges av seksuell umoral, urenhet, pengejag og griskhet. Kunne du tenkt deg å være en del av et slikt fellesskap? Neppe. Vel – alle disse syndige lystene ligger latente i oss, også som kristne. Synden bor i meg og deg, men Gud har skapt et nytt hjerte, et nytt liv som elsker Guds vilje. Gradvis ble efesermenigheten preget av det nye livet. De dårlige forbildene ble færre. Gud som selv er kjærlighet og lyset ble mer og mer deres forbilde.
Når Gud elsker så handler det ikke primært om følelser. Gud viser sin kjærlighet ved å gi. Paulus skriver «Lev i kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud.» Ingen andre steder ser vi Guds kjærlighet så klart som på korset. Her gir Gud sin egen Sønn i hendene på syndere. Her, på korset, gir Jesus sitt eget liv for mine og dine synder. For mine urene tanker og handlinger, min umoral, for min kjærlighet til og tro på at penger er livets lykke og for de ordene jeg har sluppet ut av munnen min. Ord som gjør at jeg skulle ønsket jeg kunne ha tiet med tilbakevirkende kraft.
Gud ville være efesernes og vil være ditt og mitt forbilde. Ja, mer enn det. Han vil være og Han er vår frelser og tilgiver.

BS 002