Yppersteprestene
Yppersteprestene

«Stor i ord, liten på jord». (Johannes 11,45–53)

Vi bruker gjerne uttrykket «stor i ord, liten på jord» om mennesker som snakker i overskrifter eller prøver å utgi seg for mer enn de er. Ypperstepresten Kaifas var nok stor i egne og jødefolkets øyne. Han talte store ord. Ord om en han så ned på, men som var mye større enn ham selv.
Av Svein Anton Hansen, Johannes 11,45-53, 4.søndag i fastetiden, publ. 28.mars-17

45 Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham.
46 Men noen av dem gikk av sted til fariseerne og sa til dem hva Jesus hadde gjort. 47 Yppersteprestene og fariseerne kalte da Rådet sammen og sa: Hva skal vi gjøre? For denne mannen gjør mange tegn.
48 Lar vi ham holde på slik, vil alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både vårt hellige sted og vårt folk. 49 Men en av dem, Kaifas, han som var yppersteprest dette året, sa til dem: Dere forstår ingenting!
50 Dere tenker heller ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne. 51 Dette sa han ikke av seg selv, men da han var yppersteprest dette året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket, 52 og ikke bare for folket, men også for å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. 53 Fra den dagen la de planer om å drepe ham.

Kapittel 11 hos Johannes starter med å fortelle om da Jesus vekket Lazarus opp fra de døde. Lazarus, bror til Marta og Maria, hadde vært død i tre døgn. Jesus er på vei til Betania hvor disse tre søsknene bor. Han har hørt at Lazarus er død, og står nå utenfor graven. Så roper Jesus: «Lazarus, kom ut!» og folket får se at den døde kommer levende ut av graven. Ikke rart det står at mange av jødene som så dette kom til tro på Jesus. Det måtte nesten være et større under å ikke tro på Jesus etter å ha sett et slikt under.

Å se og tro
Mange ganger har jeg tenkt: «Heldige de som fikk se slike under som Jesus gjorde! Tenk om folk i dag bare fikk se noen undre fra Jesus, da skulle mange flere begynt å tro på ham!» Så lever vi i en tid og virkelighet hvor vi ikke ser slike under som folket den gang opplevde. I alle fall i samme omfang. Vi tror fortsatt Gud kan gripe inn på overnaturlige måter. Helbrede, gjøre under. Nettopp fordi Han er Gud. Samtidig har Jesus sagt ord om å tro når vi ikke ser: «Salig er de som ikke ser, og likevel tror.» (Johannes 20,29).

Noen sladret. Fortalte hva Jesus gjorde til fariseerne og yppersteprestene. De som sladret fortalte sannheten, hva som virkelig hadde skjedd, men med dårlige intensjoner. Jesu undere, de var gode nyheter for de som opplevde dem, dårlige nyheter for de som ikke likte Jesus. Hvordan kunne de religiøse lederne være så negative til de gode gjerningene Jesus gjorde? De fryktet ham. Ikke kunne de benekte undrene Jesus gjorde. Frykten handlet om at folk ville begynne å tro på ham. Vel - den egentlige grunnen til frykten var at de romerske herskerne skulle tolke Jesu liv som politisk opprør og at romerne skulle ta templet og bortføre jødefolket. Den religiøse eliten fryktet at historien fra 587 f.kr. skulle gjenta seg, da jødefolket ble bortført til Babylon.

Kaifas
«Stor i ord, liten på jord» Det er Kaifas det. Svigersønnen til ypperstepresten Annas. Annas hadde fem sønner som alle hadde innehatt dette presteembete. Nå, dette året var svigersønnen Kaifas yppersteprest. Han hadde respekt for og lyttet til sin svigerfar. Etter at Jesus ble tatt til fange, ble han først sendt til Annas. Etterpå - forhøret hos Kaifas. Dette forhøret som vi kan lese om i Matteus 26,57-68 ble avgjørende for å dømme Jesus til døden. Jesus ble beskyldt for og så dømt for gudsbespottelse.

«Dere tenker heller ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne.» Disse mystiske ordene var større enn selv en yppersteprest kunne skjønne. Det står at han ikke sa dette av seg selv, «men da han var yppersteprest dette året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket
Se det! Gud fra evighet av bruker en av sine motstandere til å si noe stort og viktig om hva Jesu død handlet om. «For folket» og for alle mennesker Gud har skapt. Kaifas skjønte ikke rekkevidden av sine ord. Han tenkte bare her & nå, hva som var strategisk lurt. «Ett menneske eller hele folket? Bedre å ofre en uskyldig enn at hele folket må lide.» Han tenkte rasjonelt og hva som lønnet seg politisk overfor romerne. Han skjønte ikke hva han egentlig sa, den dypere betydning av at den ene må dø for folket.

I Kaifas sitt hode gjaldt det bare å få Jesus bort. Fariseerne, de skriftlærde, yppersteprestene og hele Rådet, de ønsket denne religiøse sektlederen fra Nazareth bort. Det startet med misunnelse. Denne Jesus samlet større tilhengerskare enn dem. Så fra misunnelse til irritasjon, så til hat, så til mordplaner, for til slutt å få Jesus drept.

Hva skal vi gjøre?
Da Kaifas og de andre yppersteprestene hadde samlet den religiøse eliten, stilte de seg dette spørsmålet: «Hva skal vi gjøre med Jesus?» Det må være det største og viktigste spørsmålet den enkelte av oss kan stille oss selv. «Hva gjør jeg med Jesus?» Hate og drepe ham i mitt hjerte? Forholde meg likegyldig?
Eller se, undres, tro og så følge etter? Jeg velger det siste. Den som velger det lille ordet «tro», velger å følge den største på jord.

BS 004

Powered by Cornerstone