Yppersteprestene
Yppersteprestene

Stor i ord, liten på jord (Johannes 11,45–53)

Vi bruker gjerne uttrykket «stor i ord, liten på jord» om mennesker som overdriver, snakker i overskrifter eller prøver å utgi seg for å være mer enn de egentlig er. Ypperstepresten Kaifas var nok stor både i egne og jødefolkets øyne. Han talte store og foraktelige ord om en han så ned på, men som virkelig var mye større enn ham selv.
Svein Anton Hansen, Johannes 11,45-53, 4.søndag i fastetiden, publ. 25.mars-20

Vi nærmer oss påskehøytiden, som det virkelige store klimaks og høydepunkt hos alle fire evangelistene i det nye testamentet. Evangelisten Johannes er alene å fortelle om dødeoppvekkelsen av Lasarus (kap. 11). Lazarus, bror til Marta og Maria, har vært død i tre døgn. Jesus har fått vite at Lasarus er syk. Nå er han på vei til Betania hvor disse tre søsknene bor. Stående utenfor Lasarus sin grav roper Jesus: «Lazarus, kom ut!» Så får folket se at den døde kommer levende ut av graven. Ikke rart det står at mange av jødene som så dette underet kom til tro på Jesus. Reaksjonene på oppvekkelsen av Lasarus kan vi lese om i Johannes 11,45-53:

«45 Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham. 46 Men noen av dem gikk av sted til fariseerne og sa til dem hva Jesus hadde gjort. 47Yppersteprestene og fariseerne kalte da Rådet sammen og sa: Hva skal vi gjøre? For denne mannen gjør mange tegn. 48 Lar vi ham holde på slik, vil alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både vårt hellige sted og vårt folk. 49 Men en av dem, Kaifas, han som var yppersteprest dette året, sa til dem: Dere forstår ingenting! 50 Dere tenker heller ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne. 51 Dette sa han ikke av seg selv, men da han var yppersteprest dette året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket, 52 og ikke bare for folket, men også for å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. 53 Fra den dagen la de planer om å drepe ham.»

Å se og tro
Mange av oss har sikkert enkelte ganger tenkt at heldige var de som fikk se slike undere som Jesus her gjør. Tenk om folk i dag bare fikk se noen flere undere fra Jesus, da skulle vel mange flere begynne å tro på ham!
Så lever vi i en tid og en virkelighet hvor vi ikke i samme grad erfarer undergjerninger slik som folket den gang opplevde. I alle fall skjer de ikke i samme omfang nå som på Bibelens tid. Likevel tror vi at Gud fortsatt kan gripe inn på overnaturlige måter. Også i dag helbreder og gjør han under. Nettopp fordi Han er Gud. Samtidig har Jesus sagt trøstende ord til oss som ikke så ofte ser undergjerninger: «Salig er de som ikke ser, og likevel tror.» (Johannes 20,29). Trøsten er at vår tro ikke avhenger av hvor store eller hvor mange tegn og undergjerninger vi ser og vet om. Vår tro bygger på det største av alle undere; at Gud tar imot og tilgir syndere som tror på Jesu soningsdød. Denne frelsende troen kan gjøre fortapte mennesker til Guds barn.

Dødeoppvekkelsen av Lasarus skapte åpenbart mange etterfølgere av Kristus. Johannes skriver: «Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham.» (v.45). Samtidig skapte dette underet også motsatte reaksjoner. Noen sladret og fortalte fariseerne og yppersteprestene hva Jesus hadde gjort. De som sladret fortalte sannheten om underet med Lasarus. Men, de hadde dårlige intensjoner for å fortelle om dette. Jesu undere var gode nyheter for de som opplevde dem, men samtidig dårlige nyheter for de som ikke likte profeten fra Galilea.

Hvordan kunne de religiøse lederne være så negative til de gode gjerningene Jesus gjorde? For åpenbart innrømmet de at et under hadde skjedd: «Hva skal vi gjøre? For denne mannen gjør mange tegn.» (v.47).
Den negative holdningen til Jesus skyldtes at de fryktet ham. Frykten handlet om at jødefolket kunne komme til å tro på ham. «Lar vi ham holde på slik, vil alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både vårt hellige sted og vårt folk.» (v.48). Vel - den egentlige grunnen til frykten var at de romerske herskerne skulle tolke Jesu liv som politisk opprør, og at romerne dermed skulle ta templet og utslette jødefolket. Den religiøse eliten fryktet at historien fra 587 f.kr. skulle gjenta seg, den gang jødefolket ble bortført til Babylon. Derfor kunne ikke yppersteprestene og fariseerne sitte i ro og se på at Jesu makt og innflytelse økte for hver gang han gjorde et under. Her måtte de selv gripe inn før romerne ville komme og gå kraftigere til verks. En slik inngripen av romerne ville ende med katastrofe for det jødiske folk.

Kaifas
Vi bruker gjerne uttrykket «stor i ord, liten på jord» om mennesker som overdriver, snakker i overskrifter eller prøver å utgi seg for å være mer enn de egentlig er. Ypperstepresten Kaifas var nok stor både i egne og jødefolkets øyne. Han talte store og foraktelige ord om en han så ned på, men som virkelig var mye større enn ham selv.

Jesus og Kaifas var to av datidens religiøse motpoler. Selv var Kaifas svigersønn til ypperstepresten Annas. Svigerfar hadde fem sønner som alle hadde innehatt dette presteembete. Nå, dette året, var svigersønnen Kaifas yppersteprest. Han hadde stor respekt for og lyttet lydig til sin svigerfar. Evangelistene skriver detaljert om dagene før Jesu korsfestelse. Etter at Jesus ble tatt til fange, ble han først sendt til svigerfar Annas, og deretter forhørt av Kaifas selv. Dette forhøret, som vi kan lese om i Matteus 26,57-68, ble avgjørende for at Jesus ble dømt til døden. Jesus ble først beskyldt for og så dømt for gudsbespottelse.

I bibelteksten fra Johannes 11 møter vi et både underlig men også direkte uttrykk av Kaifas: «Dere tenker heller ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne.» (v.50). Disse mystiske ordene var i virkeligheten større enn selv en yppersteprest kunne skjønne. Johannes skriver at han ikke sa dette av seg selv, «men da han var yppersteprest dette året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket.» (v.51).

Den allmektige Gud fra evighet av bruker en av sine motstandere til å si noe stort og viktig om hva Jesu død handler om. Jesus skal dø for folket, ja, for alle mennesker til alle tider. Kaifas skjønner altså ikke rekkevidden av sine ord. Han tenker bare pragmatisk, hva som er strategisk lurt. Kaifas snakker slik en real-politiker gjør, hva som lønner seg i det lange løp. Valget står mellom at «ett menneske dør» eller at hele jødefolket kan gå til grunne. Derfor tenker Kaifas at det vil være bedre og lurere å ofre en uskyldig enn at hele folket må lide. Han tenker rasjonelt, hva som lønner seg politisk overfor romerne.
I Kaifas sitt hode gjelder det bare å få Jesus bort. Fariseerne, de skriftlærde, yppersteprestene og hele Rådet, de ønsker denne religiøse sektlederen fra Galilea bort. Det startet med misunnelse, at denne Jesus samlet en større tilhengerskare enn dem selv. Så gikk det fra misunnelse til irritasjon, videre til hat, så til mordplaner, for til slutt å få Jesus drept.

Profetiske ord
Kaifas skjønner ikke hva han egentlig sier; den dypere betydning av at den ene må dø for folket. Ypperstepresten taler profetiske ord om betydningen av Jesu død. Evangelisten Johannes utlegger dette utsagnet av Kaifas som en profeti om Jesu stedfortredende død på korset. For alle mennesker, både jøder og hedninger, vil Jesu død i Jerusalem denne påsken være grunnvollen ethvert menneske kan bygge sin frelse på. Vårt gudsforhold, at vi kan kalle himmelens og jordens skaper vår Far, det baserer seg nettopp på at Jesus døde «for oss». Og, i dette ordparet «for oss» ligger selve evangeliet. Paulus skriver at «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Rom. 5,8).

Johannes ser også et misjonsperspektiv i måten ypperstepresten Kaifas uttaler seg på. For ved at Jesus dør, så kommer hans død også til «å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring» (v.52). Jesu soningsdød denne påsken gjelder ikke bare det jødiske folk, men har globale konsekvenser.

Hva skal vi gjøre?
Da Kaifas, de andre yppersteprestene og fariseerne hadde samlet den religiøse eliten, stilte de seg følgende spørsmål: «Hva skal vi gjøre?» Altså - gjøre med Jesus? Dette spørsmålet følger menneskeslekten gjennom alle tider. Dette spørsmålet må være det største og viktigste den enkelte av oss kan stille oss selv. «Hva gjør jeg med Jesus?» Noen hater ham og dreper ham i overført betydning i sitt hjerte. Andre igjen forholder seg likegyldig til kristentroens hovedperson.  Eller, velger du å se, undres, tro og så følge etter ham? Kaifas var stor i ord, men i historisk perspektiv «liten på jord.» Den som velger det lille ordet «tro», velger derimot å følge den største på jord.


BS 2013

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Hva kan grunnen være til at vi ser færre undere i dag enn på Jesu tid? Og, hvorfor bør vi fortsatt be Gud om å gjøre undere?
  • Hva lå bak frykten de jødiske lederne hadde for Jesus?
  • Les Jesu forhør hos ypperstepresten Kaifas (Matteus 26,57-68). Hva ved Jesu person provoserte Kaifas?
  • Kaifas tenker real-politisk, mens Jesus er opptatt av sannheten. Hvilken viktig sannhet ligger likevel i følgende setning av Kaifas: «Dere tenker heller ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne.»
  • Hvordan ser vi også misjonsperspektivet i denne fortellingen?
  • Tenk først over og samtal etterpå hva dere personlig vil svare på spørsmålet: «Hva gjør jeg med Jesus?»
Powered by Cornerstone