Kraften i ord og en kopp kaffe. (Lukas 5,27-32)
pixabay

Kraften i ord og en kopp kaffe. (Lukas 5,27-32)

To ord av Jesus var nok til å endre livet til tolleren Matteus. Etterpå ville han selv være med på å endre livene til sine venner. Hvordan skulle han klare det, han som ikke var så flink til å ordlegge seg? Svaret ble en kopp kaffe.
Svein Anton Hansen, Lukas 5,27-32. 10.søndag i treenighetstiden, publisert 07.aug.i-17

I Lukas evangelium 5,27-32 leser vi historien om tolleren Matteus, også kalt Levi, som ble møtt av Jesus. Jesu søkende blikk og to små ord hadde den nødvendige kraft i seg til å endre Matteus sitt liv. Vi leser:
«Deretter gikk Jesus ut. Og han så en toller som hette Levi (Matteus) sitte på tollboden. Han sa til ham: Følg meg! Og han forlot alt og sto opp og fulgte ham. Levi gjorde så et stort gjestebud for ham hjemme i sitt hus. Og det var en stor mengde tollere og andre som lå til bords med dem. Fariseerne og deres skriftlærde murret og sa til disiplene hans: Hvorfor eter og drikker dere sammen med tollere og syndere? Men Jesus svarte og sa til dem: Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» 

Å bli sett og møtt av Jesus
Jesus har øyner som søker mennesker. Vi leser flere steder i Bibelen at Jesu øyne ser etter og søker mennesker som han kaller til å tro på seg. Blant disse var tolleren Matteus og andre av Jesu disipler. Jesus så syke som ble helbredet, og besatte som ble satt i frihet. Bibelen forteller at Jesus til og med så og kjente tankene til de han møtte. Hans blikk var ikke som en lærers blikk som nøye følger med at du ikke jukser på en prøve. Jesu øyne kan bedre sammenliknes med blikket til en god mor og far som ser til barnet sitt og passer på at det ikke kommer i fare. Alle har vi nok erfart å møte mennesker med varme øyne, mennesker som vi opplever bare vil oss godt. Slik tror jeg folk erfarte Jesu øyner. 

Følg meg! 
Da Jesus vandret rundt i Israels land, lette han etter mennesker som han kunne kalle til å følge etter seg. I bibelteksten leser vi om da han møtte og kalte Matteus. Kun to ord var nok til å endre livet til tolleren. Tenk, så mye kraft i de to små ordene «Følg meg!» Sammen med blant andre fiskerne Peter, Andreas, Jakob og Johannes, hørte også Matteus dette kallet til å følge Mesteren. Det står om alle disse at de forlot alt og fulgte Jesus. De forlot ikke et liv i fattigdom til fordel for et liv med seier og suksess sammen med Jesus. Nei, de forlot en godt betalt jobb, familie og trygghet for å følge i fotsporene til Jesus, et liv som på mange måter var og ble utrygt. Her var ingen lykkeprofet eller suksesspredikant å følge. Nei, kallet og troen hadde sine omkostninger. Livet sammen med Jesus ble som en berg- og dalbane. Snart opplevde de at mange ville følge dem. Så snudde vinden, og forfølgelse og motgang ble en del av hverdagen. Det så ut som om alt skulle rakne da Mesteren ble korsfestet som en røver. I tillegg ble så godt som alle disiplene martyrer. De døde for det kallet de fulgte. Så, den dagen Matteus reiste seg fra tollerstolen for å følge Jesus, den dagen startet han en vandring som skulle by på noen oppturer, men flere nedturer. 
Jeg tror vi gjør både Gud, troen og mest av alt de vi møter en urett hvis vi sier noe som likner på: «Kom til Jesus, og du vil få oppleve et liv med framgang og seier på alle områder i livet ditt!» 

Jesus spiser med «tollere og syndere»
Da Matteus nå hadde blitt en kristen, inviterte han Jesus til å møte sine arbeidskollegaer og andre av sine venner. Det var ikke akkurat den moralske eliten Jesus fikk møte denne dagen. Selskapet samlet de som gikk under samlebetegnelsen «syndere og tollere». Det var de ingen med godt navn og rykte ville bli sett sammen med. «Syndere og tollere», de som ble regnet som svikere, samarbeidspartnere med de romerske okkupantene, de som stod lavest på den sosiale rangstigen og ikke hadde noen andre under seg enn hundene. Jeg tror ikke vi som lever i dag skal gjøre oss større tanker om oss enn at vi selv neppe hadde invitert gjengen med «syndere og tollere» i våre bursdagsselskaper og vennefester. «Skal vel jeg bruke min tid og mine krefter på de som ingen andre heller vil bli sett sammen med?» Denne tanken ligger fort på lur i vår underbevissthet og styrer våre valg av venner.
Heldigvis tenkte ikke Jesus slik. Takk og lov at Jesus hadde og fortsatt har andre holdninger enn fariseerne den gang og de fleste blant oss i dag. Der fariseerne den gang og mange i dag ser et problem, der så Jesus en mulighet. Å spise og drikke sammen med tollere og syndere var en mulighet for Jesus til i ord og handling å vise dem veien til Guds Rike, til fellesskap med Gud selv. 
Fariseerne tenkte at de selv var de rene og rettferdige, og at tollerne var syndere som Gud ikke ville ha noe med å gjøre. Så snur Jesus det hele på hodet når han sier: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»
Fariseerne så på seg selv som åndelige og moralske friske. I virkeligheten var de egenrettferdige og på avstand fra den Gud de trodde de var bestevenner med. «Tollere og syndere» var lik syke som trenger lege. Jesus er den store sjelelegen. Han gjorde at disse synderne fikk et rett forhold til Gud. Bibelen kaller det å bli rettferdig, noe som er det motsatte av å være egenrettferdig. 

Hvilke ulike måter har vi for å vitne om troen vår? 
To ord fra Jesus endret tolleren Matteus sitt liv. Nå var han blitt en kristen. «Hvordan kan jeg få fortelle mine venner, mine arbeidskamerater at jeg har blitt en kristen?» Spørsmålet dukket opp med en gang Jesus hadde blitt sentrum i hans liv. Spørsmålet skapte en uro og bekymring. «Jeg er jo ikke så flink med ord. Hvordan kan jeg få sagt de riktige ordene til mine ikke-kristne venner, uten at jeg dummer meg ut?» Kanskje tenkte Matteus i de baner.
Løsningen ble en kopp kaffe. «Jeg lager til et selskap for Jesus. Så inviterer jeg Jesus til å møte vennene mine. Da vil de nok skjønne at de også bør følge ham.» 
I bøkene «Gå og fortell» av Oddvar Søvik og «Hvordan bli en smittsom kristen?» av Bill Hybels skriver de om ulike måter å være vitne på. Som kristne er vi ulike når det gjelder mennesketype, evner og erfaringer. Derfor vil det som fungerer godt for meg kanskje ikke fungere like godt for deg, og motsatt. En av måtene bøkene forteller at vi kan vitne på, kalles «selskapsmåten». Det var denne vitnemåten Matteus brukte da han hadde blitt en kristen. Han inviterte sine bekjente til å møte Jesus. Dette ble Matteus sin måte å bekjenne for vennene at han nå var blitt en kristen. Matteus kokte og serverte kaffe. Jesus tok seg av snakkingen. 
En bursdagsfeiring, en hagefest, et juleselskap eller bare en søndag ettermiddagskaffe med naboene kan alle bli muligheter for å dele troen. I tillegg til naboer og arbeidskollegaer som ikke er kristne, kan du også invitere noen kristne venner, noen fra menigheten som er flinkere enn deg til å snakke om troen. Lykke til med å finne den beste måten du kan vitne om troen din på. Noen ord, en kopp kaffe og kanskje også et kakestykke, det ligger mye krefter der til at mennesker kan få sine liv endret.

BS 016

Spørsmål til samtale og selvrefleksjon:

•    Fortell om en situasjon der du opplevde det godt å bli møtt av Jesu blikk. 
•    Hvordan opplever du at Gud har kalt deg til tro og etterfølgelse?
•    På hvilke måter kan du best dele troen din?
•    Hvilke mennesker kan du tenke deg å invitere til å møte noen av dine kristne venner?

Powered by Cornerstone