Veirekkverket skaper et utenfor og et innenfor.
Veirekkverket skaper et utenfor og et innenfor. Svein Anton Hansen

Å kjenne seg utenfor

Jeg stoppet ved en bensinstasjon for å fylle drivstoff på tanken og kaffe i koppen. Da så jeg noe som fikk meg til å trekke på smilebåndet. Veirekkverk og humor hører ikke naturlig sammen. Men, kombinasjonen av rasteplass og feilplassert rekkverk kan virke direkte komisk.
Svein Anton Hansen, publ. 24.juni-19 (første gang 2017)

Ved bensinstasjonen lå en rasteplass med bord og benker. På den ene siden rant en elv. Men rundt resten av rasteplassen var det plassert veirekkverk. Vel, for meg var det bare å løfte benene, stige over, sette meg ned og nyte en kopp kaffe. Så kom jeg til å tenke på dette med universell utforming og folk i rullestol. Selv en eldre dame i skjørt ville aldri klart å komme seg inn til denne rasteplassen. Veirekkverket rundt skapte et utenfor og et innenfor. 

På kjøreturen videre surret tankene rundt denne litt komiske og lite gjennomtenkte rasteplassen. Den ble et bilde på en virkelighet noen kan oppleve; det å kjenne seg utenfor. Jeg vil så gjerne inn, men kan ikke. Jeg føler meg satt på sidelinjen. De andre er det plass til, men hva med meg, mitt liv, mine usynlige sjelelige handicap? Tar noen hensyn til de?

Kan det være at en del mennesker opplever kirke og bedehus på denne måten? Døren inn til kirken eller bedehuset i bygda virker både tung, stengt og nesten litt skummel. Hva skjuler seg på innsiden? Hvem vil jeg møte der? Hvis jeg går inn, vil jeg bli sett, vil noen snakke til meg? Er det plass for meg, mitt liv, mine livsopplevelser i Guds hus? Kanskje usikkerheten på svarene på de spørsmålene gjør at noen ikke tørr gå inn til den rasteplassen kirken og bedehuset skulle være? 

I Markus 2 leser vi fortellingen om en lam mann. Han ville så gjerne treffe Jesus. Problemet var bare det at det huset hvor Jesus nå var i ikke hadde universell utforming. I tillegg så det ut som om alt folket i Kapernaum hadde møtt opp i og utenfor huset. Han hadde ingen mulighet for å komme seg inn. Heldigvis hadde han gode venner som visste råd. De tok med båren på taket av huset, laget et hull og firte båren med mannen ned rett foran Jesus. Det står at «da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, dine synder er tilgitt.»
Historien fikk en lykkelig slutt. Mannen ble helbredet og fikk sine synder tilgitt. Bedre kan det ikke bli. 

Den lamme mannen var heldig som hadde gode venner til å hjelpe seg. De fysiske stengslene stoppet ham ikke. Troen og håpet drev ham til Jesus. Han ble bokstavelig talt båret i tro. Fellesskapet i gode venner ble redningen. 

Å kjenne seg utenfor, å føle seg ensom gjør ingen godt. Erfarer du at de andre heller ikke tenker på hvordan du opplever det å stå utenfor, så vil veien til isolasjon og bitterhet dessverre være kort. I troens verden vil Jesus invitere deg inn. Han sier: «Se, jeg har satt foran deg åpnet dør. Ingen kan lukke den igjen.» (Joh.åp.3,8). Døren inn til Guds Rike, til den evige rasteplass står åpen. Jesus er veien til himmelen. Heldigvis har han ikke satt et veirekkverk rundt evigheten. Himmelen er åpen for alle som vender om til Jesus. 

TRV 020

Powered by Cornerstone