Jeg trenger bare se litt av veien om gangen.
Svein Anton Hansen

Jeg trenger bare se litt av veien om gangen.

Har du kjørt bil i skoddevær, så vet du at det viktigste er å kunne se 50 meter framfor deg, ikke nødvendigvis 500 meter.
 

Det hender noen ganger, spesielt om høsten og gjerne tidlig på morgenen, at skodden ligger over veien og landskapet jeg kjører i. Nesten som en tykk grå grøt eller et røykteppe, dekker skodden åkrene rundt og selve riksveien jeg kjører på. Jeg kjenner meg igjen, har jo kjørt her før. Men, husene litt lengre inne langs stikkveiene har forsvunnet i tåken. 

50 til 100 meter der framme ser jeg et grått tåketeppe vente på meg. Vil jeg klare å se veien når jeg kommer fram dit? Når jeg har kjørt de hundre meterne, skjer det samme hver eneste gang; Tåken ligger ikke tykk der, men nå 100 meter framfor der igjen. Og, når jeg har kommet enda hundre meter framover,
så har den tykke tåkeveggen flyttet seg enda 100 meter. Jeg har lært å skjønne at tåken ikke er så tykk som den kan se ut på avstand. Jeg har også lært å forstå at jeg ikke trenger å se mange hundre meter framover, men at det holder med 50 til 100 meter klar sikt. 

I 1833 skrev den engelske teologen John Henry Newman teksten til det som ble salmen «Lead kindly light». I den norske oversettelsen går det første verset slik: «Leid, milde ljos, igjennom skodde-eim, leid du meg fram! Eg gjeng i myrke natt langt frå min heim, leid du meg fram! Før du min fot; eg treng ei sjå min veg so langt og vidt eitt steg er nok åt meg.»
Her lærer vi å be til han som er lyset, om å bli ledet et steg av gangen. Jeg trenger ikke å se hele veien foran meg, et steg er nok for meg. 

Hvor mange ganger i livet har jeg ikke bedt om og ønsket å kunne se mange år fram i tid? Spesielt i ungdomsårene ønsket jeg at Gud klart kunne vise meg hvilken utdanning jeg skulle ta, hva jeg kom til å arbeide med og ikke minst hvem jeg forhåpentligvis skulle bli gift med. Så mange viktige livsvalg skulle tas. Kurs og retning skulle velges. Hvor i Norge eller verden ville Gud ha meg? Hvilke personer skulle jeg leve tett på i årene framover? Hvilken studieretning mente Gud at jeg burde sikte meg inn på? Spørsmålene var mange, men svarene ikke alltid like klare. Både i ungdomsårene og senere i livet har det av og til føltes som om bønnen om å se klart ble slukt av tåken. Gud, hører du meg? Gud, kan du fortelle meg hva du ser for livet mitt?

Svarte Gud på bønnene? Hva viste han meg? Jo, Gud svarte meg. Bønnesvarene var ofte lettest å se i ettertid, i bakspeilet på bilen, for å være i bildet. Ofte viste han meg bare noen meter framfor meg, Guds vilje for noen uker, måneder eller kanskje et par år fram i tid. Andre ganger så jeg bønnesvaret best da jeg så meg tilbake i livet. Sannelig, Gud har vært både god og trofast. Også når livet kjentes som en vandring i «skodde-eim» eller som den «mørke natta», så ledet Gud, ett steg om gangen. 

Ordene i Salme 40,3 sier noe om hva jeg ser i mitt livs bakspeil: «Han dro meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste.» Det gjør ikke så mye å vandre i litt skodde, når bare grunnen du går på er fast og trygg og Han som leder gir klar sikt for 50 meter om gangen. 

TRV 023

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 3000.63.49494

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding

Powered by Cornerstone