En kort, men også en lang søvn i Jesu navn. (Johannes 11,17-29)
pixabay

En kort, men også en lang søvn i Jesu navn. (Johannes 11,17-29)

Historien om den døde Lazarus er ikke bare storartet fordi Jesus vekket han til live igjen. Historien forteller oss også om et håp som strekker seg inn i evigheten. Søvnen i en hule i Betania ble ganske kort for Lazarus. I troen på Jesus eide han og eier jeg et håp om en lang og evig hvile i Jesu favn og navn.
Svein Anton Hansen, Johannes 11,17-29, 17.søndag i treenighetstiden. Publ. 25.sept.-17

Fortell uten å forklare
Ca. 1 km utenfor Jerusalem lå landsbyen Betania. Her bodde tre av Jesu sine nærmeste venner, Marta, Maria og Lazarus. Nå hadde Lazarus blitt alvorlig syk. Søstrene valgte derfor å sende bud på Jesus. De visste godt at han tidligere hadde helbredet syke. Nå håpet de naturlig nok på at Jesus kom til deres hus, la hendene på deres syke bror, ba en bønn og så var Lazarus frisk igjen. Telegrammet til Jesu var ganske kort: «Herre, din venn er syk.» 
Marta og Maria forklarte ikke i detalj hvilken sykdom Lazarus hadde. Heller ikke foreslo de hvordan Jesus skulle svare på deres bønn om helbredelse. De bare la fram selve problemet; «Jesus, han som du holder av er syk.»
Hvor ofte er jeg ikke fristet til å detalj-forklare mine problemer for Jesus? Som om han ikke allerede visste de. Hvor ofte har jeg ikke foreslått for Jesus hvordan jeg mener han bør gripe inn? Som om han ikke selv vet best hvordan ulike problemer skal løses. 
Marta og Maria viser stor tro på og tillit til Jesus ved enkelt å legge problemet fram for ham. De er trygge på at Jesus vet best hvordan problemet skal løses, hvordan Lazarus best kan hjelpes. Jesus får beskjeden om at Lazarus er syk. Han venter i to dager før han og disiplene bryter opp og drar til Betania. I mellomtiden har Lazarus dødd av sykdommen. 

En søvn i Jesu navn
Historien om Jesus som vekker Lazarus opp fra de døde finner vi i Johannes kap.11. Når Jesus skal fortelle disiplene at Lazarus er død, så bruker han et uttrykk mange fortsatt bruker i vår tid. «Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg går for å vekke ham.» Disiplene skjønte ikke med en gang av Jesus mente at Lazarus var død. Så Jesus forklarer dem at Lazarus er død. 
Når Jesus bruker uttrykket «sovnet inn» så er det ikke fordi Jesus vil skjønnmale døden, gjøre den litt mindre brutal. Når han bruker dette uttrykket så er det fordi han vil fortelle at Lazarus din død er midlertidig. Han skal vekkes til live igjen. 
Salmedikteren Magnus Landstad skrev i 1851 en salme hvor han brukte dette uttrykket. Første vers går slik: «Jeg vet meg en søvn i Jesu navn, den kveger de trette lemmer. Der redes en seng i jordens favn,
så moderlig hun meg gjemmer. Min sjel er hos Gud i himmerik og sorgene sine glemmer.»

Poenget for Landstad var å fortelle oss at tiden fra vi dør og til vi vekkes til live på dommenes dag, vil føles på samme måte som når vi sover. Fra øynene lukkes om kvelden og til de åpnes på morgenen, føler vi at det kun har gått noen sekunder. Jeg hviler trygt i min seng. For den som dør i troen på Jesus, hviler sjelen trygt hos Gud fram til evigheten starter. 

I søndagens tekst fra Johannes 11,17-29 møter vi Jesus og disiplene i det de har kommet fram til Betania:
Da nå Jesus kom fram, fant han at Lasarus allerede hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger nær ved Jerusalem, omtrent femten stadier borte. Og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over deres bror. Da Marta nå fikk høre at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Men Maria satt hjemme i huset. Marta sa da til Jesus: «Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død! Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg.» Jesus sier til henne: «Din bror skal stå opp!» Marta sier til ham: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Jesus sa til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» Hun sier til ham: «Ja, Herre! Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i stillhet på sin søster Maria, og sa: «Mesteren er her og kaller på deg.» Da hun hørte det, sto hun fort opp og gikk til ham. 

Så flott å lese at mange jøder var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen. Mange av oss kvier oss for å møte noen som nettopp har mistet noen. Hva skal jeg si? Hvordan ordlegger jeg meg i møte med de etterlatte? Frykten for å ikke vite hva en skal si, eller for å bruke feil ord, gjør at mange holder seg på avstand når en nabo har dødd. 
Å trøste noen handler ikke først og fremst om å bruke de riktige ordene. Den som har mistet noen kan ofte fortelle at det de satte mest pris på var mennesker som bare kom og var nær. Nærhet teller mer enn ord. 

Jeg er oppstandelsen og livet
Jesus og disiplene har kommet fram til Betania. Søstrene får beskjed om han Jesus har kommet til landsbyen. Mens Marta reiser seg og går for å møte Jesus, velger Maria å bli i huset. Søstrene reagerer så ulikt. Ikke bare her, men også andre steder leser vi at Maria blir sittende mens Marta er den mer aktive og utadvendte av søstrene. 
Disippelen Johannes stod ganske sikkert og hørte på samtalen mellom Marta og Jesus. Han gjengir den ganske ordrett i sitt evangelium. 
Kan det virke som om Marta har en liten anklage mot at Jesus ikke var der da Lazarus var syk? Eller kan det være at hun vil fortelle Jesus at hun vet han har evner til å helbrede og kanskje også til å vekke til live igjen? Hun sier i alle fall: «Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død! Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg.»
Det blir en interessant samtale mellom Jesus og Marta. De første ordene som kommer ut av Jesu munn er: «Din bror skal stå opp!» Selv om han ventet i to dager før han og disiplene brøt opp, så visste Jesus hele tiden hva som skulle skje. Jesus har ikke alltid hast, men han har alltid en plan. Marta eide et framtidshåp. Hun sier: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Takk og lov for at Johannes hadde penn og papir med, eller i alle fall hadde god hukommelse. For etter Marta sin bekjennelse om oppstandelse på den ytterste dag, kommer Jesus med ord som for all ettertid har blitt stående som uttrykk for det kristne håpet: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» 
Sant og frimodig hvisker Jesus til Marta, deler han med disiplene, ropes det ut til alle jødene og for alle mennesker i ettertiden at Jesus er det virkelige livet og at den som tror på ham vil leve evig selv om han dør. 

Nå eller evigheten?
Kristen tro handler ikke bare om, heller ikke først og fremst om å få et godt og lykkelig liv her på jorden. Troen på Jesus var ikke ment å være og må heller ikke bli en rask og enkel vei til et liv i materiell overflod og uten sykdom og vanskeligheter her i tiden. I 1.Kor.15,19 sier Paulus: «Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, da er vi de ynkeligste av alle mennesker.» 
Jesus ville gjøre alt det beste for Marta, Maria og Lazarus her i tiden. Derfor reiste han Lazarus opp fra de døde og på den måten gav søsknene gleden tilbake. Men, en dag, ikke mange år senere måtte Lazarus på nytt legges i graven, Marta og Maria også. En dag der framme møter døden også meg og deg. Den dag, kveld eller natt når øynene lukkes og dødens søvn starter, da vil jeg sovne inn i troen og håpet på Jesus som er oppstandelsen og livet. 
«Tror du dette?» spurte Jesus Marta. Ja, det gjorde hun. Jeg også tror at Jesu soningsdød for mine synder på korset holder for å bli frelst og få del i evigheten hos Gud. 

Spør etter deg!
Nå er troen tent i Marta sitt hjerte. Lazarus er ennå død og ligger i graven. Før hun får oppleve mirakelet at han vekkes til live igjen, er hun likevel overbevist om Jesu makt til å gjøre et slikt under. Så hun går i stillhet og henter Maria. For en hilsen og hvilken invitasjon hun kommer med til søsteren! «Mesteren er her og spør etter deg. Han kaller på deg!» 
Jesu invitasjon til fellesskap har en egen kraft i seg. Jesu ord drar mennesker ut fra ensomhet og håpløshet til fellesskap og håp. Det står i teksten at Maria reiste seg opp med en gang og gikk til Jesus.
Samme reaksjon hadde fiskerne Peter, Andreas, Johannes og Jacob da de møtte ordene «Følg meg!»
De reiste seg straks fra båten og fulgte Jesus. 

Tre søsken, sikkert ulike som alle søskenflokker kan være. Lazarus sin mennesketype vet vi ikke mye om. Marta var den aktive og engasjerte. Det «røyk og føyk» rundt henne. Maria var den mer innesluttede, hun som kanskje tenkte mye og lenge før hun satte tankene ut i livet. I evangeliene møter vi henne ofte ved Jesu føtter. Senere i denne teksten fra Johannes 11 faller hun i bønn ned for Jesu føtter. I kapittel 12 kneler hun ved Jesu føtter og salver hans føtter med kostbar salve. I Lukas 10 leser vi at hun valgte å sette seg ved Jesu føtter mens Marta stelte i stand til måltid. Maria fikk høre Jesus si til Marta: «Ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.»

Lazarus, Marta og Maria, tre søsken som alle elsket Jesus. Tre søsken som på ulike måter fikk oppleve Jesu kjærlighet til dem. Tre søsken som fikk del i det samme kristne håpet om evig liv for hver den som tror på Jesus. 

BS 021
 

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:
•    På hvilken måte kan en historie om dødeoppvekkelse gi oss tro og håp i dag?
•    Hvordan kan vi med andre ord forklare setningen «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» til mennesker som ikke tror på Jesus?
•    Hvilke gode egenskaper kan vi se hos og lære av både Marta og Maria?

Powered by Cornerstone