«Takkekultur»

En prest fortalte at han ble invitert til å tale hos en annen menighet under innvielsen av deres nye kirkebygg. Siden presten bodde mange titalls mil unna, måtte han ta fly til byen denne menigheten holdt til. Flyet ble forsinket, og dermed måtte de kjøre i «hu og hast» fra flyplassen til kirken. På vei inn i kirkerommet tok de en snarvei gjennom søndagsskolerommet. Der møtte de på en godt voksen dame som bar på en baby. Presten syntes han hørte Den Hellige Ånds stemme: «Stopp og si noen gode ord til denne damen.» Festgudstjenesten var allerede i gang, men han stoppet likevel opp og sa noen ord til damen, ord omtrent som disse: «Jeg ser du bærer denne babyen som ut fra din alder neppe er din egen.Du er her i dette siderommet og trøster en gråtende baby, mens guttens foreldre får være i kirkerommet og overvære åpningsgudstjenesten. Takk skal du ha for den viktige oppgaven du gjør!» 

Så bar det inn i kirkerommet og åpningsgudstjenesten for det nye bygget. På vei hjem fra gudstjenesten fikk denne presten en konvolutt stukket i hånden av den godt voksne damen som hadde båret på babyen. Vel inne på flyet åpnet presten konvolutten og las brevet om lå oppi. Der stod disse få setningene: «Kjære prest. Mange takk for at du stoppet for meg i dag. Jeg har vært søndagsskoleleder i denne menigheten i ca 20 år. På disse årene er du den første som har takket meg.» 

Presten kjente både sorgen og sinnet komme. Han tok brevet, knuvlet det sammen og kastet det fra seg. Neste dag på kontoret ble det skrevet et nytt brev, denne gang til presten i den menigheten denne damen tilhørte. Jeg vet ikke hva som stod i det brevet, men jeg er ganske sikker på at ordene var heller skarpe i kanten. 

Hvorfor er vi ofte så sparsommelige med å bruke ordet «takk»? Frivillige i menigheter, eller korps og idrettslag for den saks skyld, fortjener takk for timer og krefter de legger ned. Ikke minst i kristen sammenheng bør vi være rause med å takke. De fleste menigheter har maks en håndfull betalte ansatte. De aller fleste oppgaver i kirke og bedehus gjøres av frivillige medarbeidere. En av de viktigste oppgaven til ansatte er å være «takkemaskiner». En leder, en prest eller pastor må med sin munn og av et ærlig hjerte si «takk», «takk», «takk» til alle søndagsskoleledere, møteverter, kaffekokere, lydteknikere, pianister for bare å nevne noen av mange frivillige tjenester som gjøres i en menighet. 

Det handler om å bygge en «takkekultur». Det handler om at frivillige medarbeidere skal oppleve seg sett og verdsatt. Jeg er ganske sikker på at Paulus også hadde dette med frivillige medarbeidere i tanken da han skrev følgende oppfordring til de kristne i Roma: «Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre!» (Romerne 12,10).

Når mange takker frivillige, da kappes vi om å hedre hverandre. Når det går 20 år mellom hver gang en søndagsskoleleder får en takk, da hedres vi i stedet om å kappe hverandre. Et lite «takk» koster så lite, men betyr så mye. 

TRV 028

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren