Gode nyheter for fattige (Lukas 4,16-22a)

Vi befinner oss helt i starten av Jesu offentlige virke. For ikke mange uker siden ble han døpt av Johannes i Jordanelven. Etter så å ha blitt fristet i ørkenen i 40 dager, vender Jesus hjem til Nasaret, byen han vokste opp i. Når lørdagen, sabbaten, kommer, går han av god gammel vane i synagogen for å høre Guds

Ord bli lest høyt. Jesus som i egen person er både Ordet og Guds Sønn, kommer nå til Guds hus for å høre Ordet bli opplest. Aldri noen gang i menneskehistorien har vel ordet, både med liten og stor «o», vært mer konkret til stede i en gudstjeneste enn nettopp her.

Denne hendelsen en sabbat i Nasaret, leser vi om i Lukas 4,16-22: «¹⁶ Og han kom til Nasaret, hvor han var oppfostret. På sabbatsdagen gikk han inn i synagogen, slik han pleide å gjøre, og sto opp for å lese for dem. ¹⁷ De ga ham da profeten Jesajas bok, og da han hadde åpnet boken, fant han stedet der det står skrevet: ¹⁸ Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, ¹⁹ for å forkynne et nådens år fra Herren. ²⁰ Han lukket boken, ga den til tjeneren og satte seg. Alle som var i synagogen hadde øynene sine festet på ham. ²¹ Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres. ²² Alle ga ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra hans munn.»

Hvem er du Jesus, Josefs sønn?
Det må ha vært en spesiell opplevelse for Jesus å vite at det nettopp var han disse ordene fra profeten Jesaja (61,1f.) handlet om. Ca. 700 år tidligere satt profeten i Jerusalem og lyttet etter Guds tanker og vilje. Ørene spisses idet han høyt eller kanskje helst i sitt indre hører en guddommelig stemme som sier noe om at det en gang i framtiden skal komme en større profet enn ham selv. Denne fremtidige skikkelsen skal komme med gode nyheter for fattige og fanger, for blinde og undertrykte. Alle nedslåtte og tilsidesatte mennesker skal erfare at Gud selv kommer med et nådens år til dem. «Nådens år» (v.19) - hvilket underlig uttrykk, tenkte kanskje Jesaja. I århundrene som fulgte kom mang en jøde til å klø seg i hodet og gruble over hvem i alle dager denne person var som profeten Jesaja skrev om.

Så, denne lørdagen i Nasaret avsløres svaret på gåten hvem profeten Jesaja skrev om. «I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres» nærmest roper Jesus ut (v.21). Dette vitnesbyrdet Jesus gir seg selv klarer både å skape begeistring, men også å provosere tilhørerne. Noen roser ham for tekstutleggelsen. Andre tenker: «Hvem tror han at han er?» Noen blir så irriterte at de vil styrte ham utenfor et fjell nær Nasaret by.

Også i vår tid skjer noe av de samme reaksjonsmønstrene når Guds Ord leses og forkynnes. Noen begeistres og bøyer kne i lydighet og tilbedelse for Jesus. Andre forarges over en i deres ører intolerant religionsstifter som tror at kun han er veien til Gud, om Gud nå da finnes. Ordet om Jesus møtes med varme eller kulde, aksept eller avvisning. Sjelden har likegyldighet fulgt i Jesu fotspor.

Gode vaner må tilkjempes
«På sabbatsdagen gikk han inn i synagogen, slik han pleide å gjøre, og sto opp for å lese for dem.» (v.16). Vi leser her at Jesus hadde for vane å gå i synagogen til gudstjeneste hver sabbat, jødenes helligdag. De fleste av oss er slik laget at vi erfarer at dårlige vaner er vonde å vende. Gode vaner må derimot tilkjempes. Å sette av tid hver dag til Bibel og bønn, å innarbeide vanen å gå til gudstjeneste eller et kristent møte hver søndag, den kommer ikke av seg selv. Gode vaner bygger karakter, om det enten gjelder åndelige øvelser eller hverdagsaktiviteter. For mange er «vanekristendom» et negativt uttrykk, det at kristendom ender opp med rutiner, ritualer og regler. Kristenliv er ment å være frihet, glede og kjærlighet til Jesus. Samtidig skal vi tenke at når vi får gode rutiner på dette med Bibel, andaktsliv, møter og bønn, da bygges vår kristne karakter. Også når vi kjenner på følelsen «å, så kjedelig dette møtet er», så finnes likevel vekstpotensiale i det vi hører, ser, leser eller er med på.

Et godt budskap
Jesus leser fra profeten Jesaja. Profetordet handler om ham selv, han som kommer med gode nyheter for mennesker som på ulike måter kjenner seg bundne. Jesus skal «forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri» som det står i vers 18. På mange måter signaliserer disse ordene hva som var Jesu oppdrag, hva som skjedde med menneskene som møtte ham, og dermed hva som kan skje med oss som hører evangeliet i dag.

«Gode nyheter for fattige», må vel være at den fattige får penger og kommer seg ut av fattigdommen? Men, Jesus var ingen lykkepredikant. Å bli kristen var fra Guds side aldri ment å være en snarvei til økonomisk suksess. Ordene om gode nyheter for fattige skal vi i stedet tolke i overført betydning. Jesus kommer med gode nyheter til den som er fattig på åndelig liv med Gud. For nettopp det er den ubehagelige sannheten om oss. Vi er rike på synd, men fattige på liv i Gud. Evangeliet, de gode nyhetene forteller oss at Jesus tar vår synd, vår fattigdom og vi blir rike på hans nåde og tilgivelse. Derfor bør vi heller leve og dø med en slik rikdom enn å ha velfylte kontoer som kun våre arvinger vil få glede av.

Vi hører og tolker gjerne ordene om fattige, fanger, blinde og undertrykte konkrete. Jesaja brukte kjente bilder fra samtiden for å fortelle om en større sannhet, en dypere virkelighet. Syndige mennesker som deg og meg er fattige på gudsliv, fanget i synden, blinde for livet i Gud og undertrykte av synd og ondskap. Men, nå har gode nyheter meldt sin ankomst! Vi trenger ikke bli værende i en slik elendig tilstand. Jesus kommer med evangeliet om frihet og en ny og annerledes rikdom. Ved troen på Jesu død på korset har Gud selv satt meg fri fra syndens skyld og makt. Gud har gitt meg et nytt syn på hva som virkelig teller i livet. En ny frihet har fylt et hjerte som før var fylt av synd, skam og frykt for Guds dom.

Et nådens år
Profeten Jesaja hører og skriver ned ord om frihet og nåde. Disse guddommelige ordene lyser opp idet de finner vei ned i et mørkt menneskehjerte. Folket både på Jesajas og Jesu tid var vant med uår, år med sult, konflikter og krig. Jødefolket ba Gud om nåde, både for sine personlige synder, men også for nok mat og fred fra nabofolkene. Denne dagen i Nasaret reiser selve nåden seg i egen person der i synagogen. Nåden er ikke lenger et teoretisk begrep, en teologisk ide. Nei, nåden har fått to bein og to armer. Nåden har tatt bolig i en menneskekropp. Noen år tidligere kledde Herren Gud nåden med kjøtt og blod en julenatt. To-tre år etter denne lørdagen i Nasaret, ble nåden pisket til blods og spikret til et kors. Men, nåden kan aldri dø. Det beviste Jesus påskedag.
Vi som leser, hører og tror ordene fra Jesaja og Jesus, kjenner følgene av et «nådens år». Ordene om Guds nåde kan føde oss på ny, til en evighet fylt med nåde.

BS 2348

Spørsmål til egenrefleksjon og samtale:

• Hva tror du/dere er årsaken til de ulike reaksjonsmønstre når Guds ord forkynnes?
• Hva sier denne bibelteksten kjennetegner «et godt budskap»? Hvordan skal vi tolke «godt budskap for fattige»?
• Jesus snakker om «et nådens år». Hva konkret betyr det for oss i dag?
• Hvordan kan gode vaner bygge kristen karakter? Og, hvilke vaner trenger du å jobbe med?

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren