Å få til troen? (Markus 9,17-29)

Sykdom, onde ånder, helbredelse, tro og bønn – det ligger mye usikkerhet hos mange av oss kristne når dette med åndsbesettelse, helbredelse og tro bringes på banen. Vi kan lese mange historier i det nye testamentet om at syke blir helbredet og onde ånder blir drevet ut. Jesus gjorde under, og mange ble friske. Undertrykte ble satt i frihet. Av og til etterlyste han tro hos disiplene. I bibelteksten i Markus 9,17-29 møter vi både disipler og en far som sliter nettopp med dette – å tro.

«¹⁷ En i folkemengden svarte ham: Mester, jeg har ført til deg sønnen min, som er besatt av en stum ånd. ¹⁸ Når den tar tak i ham, sliter den i ham, han fråder og skjærer tenner og visner bort. Jeg sa til disiplene dine at de skulle drive den ut, men de var ikke i stand til det. ¹⁹ Han sa da til dem: Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham til meg! ²⁰ De førte gutten til ham, og da han så Jesus, begynte straks ånden å rive og slite i gutten så han falt til jorden, veltet seg og frådet. ²¹ Og han spurte hans far: Hvor lang tid har det vært slik med ham? Han svarte: Fra barndommen av. ²² Ofte har den kastet ham i ild og i vann for å gjøre ende på ham. Men om du kan gjøre noe, ha medynk med oss og hjelp oss. ²³ Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror. ²⁴ Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro! ²⁵ Da Jesus så at folket stimlet sammen, truet han den urene ånden og sa til den: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham og gå aldri mer inn i ham! ²⁶ Da skrek den høyt og slet hardt i ham og for ut av ham. Han lå som livløs, og mange sa: Han er død. ²⁷ Men Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han sto opp. ²⁸ Da han var kommet inn i hus, spurte disiplene hans ham i enerom: Hvorfor kunne ikke vi drive den ut? ²⁹ Han sa til dem: Dette slaget kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.»

Jesus og en far
En mann henvender seg til Jesus. Han starter samtalen med å titulere Jesus med som «Mester», eller som «Herre» som Matteus skriver. Faren til den syke gutten må trolig ha hørt mye positivt om Jesus, om denne profeten som gjorde godt og helbredet syke. Derfor oppsøker han Jesus for å få hjelp. Men før dette skjer, har han prøvd å få hjelp hos Jesu disipler. 

Disiplenes mangler
Faren i fortellingen har et sykt barn. Sønnen er stum; besatt av en uren ånd og får ristinger i kroppen som likner på det vi i dag kjenner fra epileptiske anfall. Gutten fråder, faller og vrir seg på gulvet. I den samme bibelteksten hos Matteus står det at gutten hadde månesyke.

Faren hadde først tatt med barnet til Jesu disipler i håp om at de kunne gjøre gutten frisk. For Jesus hadde gitt disiplene myndighet til å be for syke og drive ut onde ånder. «Når dere går av sted, så forkynn: Himlenes rike er kommet nær! Helbred syke, vekk opp døde, rens spedalske, driv ut onde ånder! For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.» (Matteus 10,7-8). Men disiplene maktet ikke å gjøre gutten frisk. Troen fungerte ikke - et uttrykk enkelte bruker når det man håpet og trodde på uteble.

Hva var det disiplene manglet, hva gjorde de feil? Eller, hva hadde de ikke skjønt? Jesus snakker om «en vantro slekt». (v.19). I samme fortellingen hos Matteus forklarer Jesus mer utførlig hvorfor disiplene ikke klarte å drive ut den onde ånden: «Fordi dere har så lite tro. Sannelig sier jeg dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg. Og ingen ting skal være umulig for dere.» (Matt.17,20).
Når Jesus anklager noen for lite tro, så rettes anklagene mot hans disipler, de han forventer mer tro og tillit fra. Jesus virker oppgitt over manglende tro både hos sine etterfølgere, men også hos de jødiske religiøse lederne.

Jesus møter en menneskeslekt som ofte er preget av lite tro, ja, av og til også av vantro. Det ligger i vår natur å slippe tvilen til. Vi klarer ikke helt å tro at Gud kan gjøre et under, noe vi ikke kan forklare ved hjelp av legevitenskapen eller andre naturlige forklaringsmodeller. For å ikke bli for skuffet, sikrer vi oss med å la tvilen legge en demper på håpet som troen hadde tent. For, det kan jo være at det ikke skjer noe? Så da er det nok best å tvile litt, så blir ikke skuffelsen for stor når underet uteblir. Kanskje uten å være klar over det, lever vi etter slagordet: «salig er den som ikke forventer seg noe, for han skal ikke bli skuffet.» Vår manglende tro, eller i verste fall vår vantro, viser vår avmakt. Jesus viser derimot sin guddommelige makt, evne og vilje ved å helbrede og drive ut de onde ånder.

Nok tro?
Samtidig finnes en annen grøft i troens verden; det å gjøre troen til en prestasjon. Mang en kristen har prøvd «å få til å tro» på under og helbredelser. Med frimodig tro har man proklamert at underet kommer til å skje. Så prøvde man å mobilisere det man hadde av tro, nettopp i håp om at troen kunne være stor nok til at Gud ville la et under skje. Men kanskje uteble underet, og man bebreidet seg selv for ikke å ha hatt nok tro. Dette med helbredelse og under endte i et trosprosjekt hvor troen ble gjort til en prestasjon. Alt stod og falt med hvor stor tro den syke eller de rundt den syke klarte å mobilisere.

Evangeliet viser oss derimot at troen er en gave, en relasjon. Gud gir oss troen når vi hører på og tror Guds ord. Troen retter seg mot Jesus. «Tro» i kristendom handler ikke om «å tro nok», men om «hvem vi tror på». Vi tror på Jesus, verdens frelser som kan gjøre under og helbrede også i dag. Troen trenger ikke være større enn et sennepsfrø, slik evangelisten Matteus siterer Jesus. Styrken ligger ikke i størrelsen på troen, men den spirekraften som finnes i et sennepsfrø. I teksten fra Matteus snakker Jesus om at denne lille troen kan flytte noe så stort og urokkelig som et fjell. Vår oppgave og utfordring er ikke å tro på troen, men å tro på han, Jesus som har kraften til å gjøre under.

Altså – når det gjelder dette med helbredelse og tro, så møter vi i alle fall to ulike grøfter. På den ene siden finnes de som alltid vil rasjonalisere bort et under ved å prøve å finne naturlige årsaker til det uforklarlige. Og, på den andre siden – så kan vi gjøre Guds helbredende handlinger avhengig av størrelsen og styrken på troen vår. Nei, i tro kan vi stole på at Gud kan og vil helbrede når og hvor han vil. Og lar han det være, så har vi ikke alltid svar på hvorfor. Men vi gir ikke opp å leve i håpet og i troen.

Bønn og faste
I bibelteksten i Markus 9 avslutter Jesus med å si: «Dette slaget kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.» (v.29). Her løfter Jesus fram muligheten som bønn og faste gir til å oppleve et under. Når faste nevnes, så er det ikke for å si at faste er et eget middel i demonutdrivelsen. Nei, fasten er ment som en hjelp til å konsentrere seg om bønn, en hjelp til å fokusere på å søke Gud. Fysiske goder, og ulike midler som kan tilfredsstille oss, mat, sosiale media, TV m.m. tar så lett tid og oppmerksomhet bort fra et liv med Gud i Bibel og bønn. Vi har ulike utfordringer på hva vi trenger å legge til side for at vi enda mer kan søke Guds vilje og leve i forbønn for andre mennesker.

Tro blandet med tvil
En kristen vil alltid kjenne på behovet for å komme nærmere Gud. Vi lengter etter et liv hvor tro og bønn fyller oss mer. Vi søker et liv hvor vi i enda større grad kan se Gud gjøre små og store hverdagsundere i og blant oss. Men vi trenger ikke slite oss ut med å prestere å tro. I stedet skal vi tenke at troen er stor nok når vi går til Jesus med våre bønneemner, også de som gjelder helbredelse for syke. Den som blir for opptatt med «å få til troen», ender fort med å gjøre troen til en prestasjon. På samme måte som faren i bibelteksten, kan vi rope ut vår mangel på tro til Jesus, han som kan gi oss troen som en gave.

Faren vi leser og hører om ropte: «Jeg tror! Hjelp min vantro!» (v.24). Mannen tok feil. Han trodde han var vantro – men i virkeligheten og i Guds øyner var han en troende. For troens vesen er at vi går til Jesus i vår hjelpeløshet. Vantroen viser seg når vi tviler på Guds evner og vilje til helbredelse, og i stedet vil være selvhjulpne med det vi sliter med i stedet for å regne med Guds hjelp. Den lille tro mannen kjente på, var en tro blandet med tvil. Og – enhver kristen kan av og til undres på om man er en «tvilende troer» eller en «troende tviler». Så lenge vi går til Jesus med vår usikkerhet, så har troen retning mot han som virkelig kan hjelpe, enten det gjelder ulike sykdommer, større eller mindre hverdagsutfordringer.

Helbredelse i dag
Hvordan helbreder Gud i dag? For det første må vi skille mellom åndsbesettelse og sykdom. Den som er besatt har blitt inntatt av onde åndskrefter. En kristen har Den Hellige Ånd boende i hjertet, og er dermed beskyttet mot å bli besatt.

En som derimot er syk, er ikke besatt av onde åndskrefter. Men både når det gjelder åndsbesttelse og sykdom, så er løsningen bønn i Jesu navn. Alle kristne kan be om at syke skal bli helbredet. Noen kristne har også den frimodigheten at de kan befale onde ånder å forsvinne i Jesu navn. Videre har Gud satt i menighetene enkeltmennesker som har fått nådegaver til å helbrede. (1.Kor.12,9). Og til slutt, så har Gud gitt oss muligheten til å salve og be for syke. Denne oppgaven skal forvaltes av menighetens ledere (Jakob 5,14).

BS 2409

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hva vil du si at disiplene manglet eller ikke hadde forstått siden gutten ikke ble helbredet?
• Hva er forskjellen på «lite tro» og «vantro»?
• Hvordan vil du forklare forskjellen på troen som en prestasjon og troen som en gave?
• Hva tror du Jesus mente da han også nevnte faste som en del av helbredelsesprosessen?
• Hvordan tror du/dere at dette med helbredelse kan få større rom i din/deres menighet?

Svein Anton Hansen, Noreapastoren