Om helbredelse og om å få lønn for å forkynne evangeliet

Svein Anton Hansen, publ. 24.juli-18

Noreapastoren har fått inn følgende spørsmål:

Hva skal man svare en dame som siterer dette: "Slik har Herren også bestemt at de som forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet»? (1.kor. 9,14).
Videre står det i Markus16,17-18: «Og disse tegn skal følge dem som tror: I Mitt navn skal de drive ut demoner, de skal tale med nye tunger, de skal ta opp slanger, og hvis de drikker noe dødelig, skal det slett ikke skade dem. De skal legge hendene på de syke og de skal bli friske." Hvordan skal dette forstås?

Svar:
I 1.Kor. 9 tar Paulus opp dette om han som apostel kan kreve lønn av korinterne for den jobben han gjør hos dem med å forkynne evangeliet. Og som en apostel som har sådd «de åndelige goder», så kan han gjøre krav på å få «høste materielle goder», altså lønn for arbeidet (v.11). Selv gjorde ikke Paulus bruk av denne rettigheten (v.15). Samtidig så har Gud bestemt det slik at den «som forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet» (v.14), altså ha sin lønn av den tjenesten han gjør.

Derfor er det bare rett og rimelig at de som er ansatte i en kristen organisasjon eller kirke får lønn for det arbeidet han/hun gjør. Dette kommer ikke i konflikt med det Jesus sier at «for intet har dere fått det, for intet skal dere gi det» (Matt.10,8). Evangeliet og Guds nåde fikk vi gratis. Derfor skal enhver kristen dele det videre gratis uten å kreve betaling fra den enkeltperson som en deler det med. Forkynnere bør heller ikke ta betalt av syke mennesker som man ber for. Vi tar heller ikke betalt fra de som kommer med barnet sitt for å bli døpt eller den som kommer fram til nattverdbordet. Dette prinsippet blir noe annet enn at en enkeltperson har et ansettelsesforhold til en kirke eller organisasjon som betaler for den tjenesten han/hun gjør for dem.

Videre viser spørsmålet til Jesu avskjedsord i Markusevangeliet, der Jesus ber disiplene om å be for syke ved å legge hendene på dem. Når det gjelder muligheten for helbredelse, så gir Bibelen oss i alle fall tre måter å praktisere dette på. For det første kan alle kristne be om at en syk blir frisk. For det andre har Gud gitt enkeltpersoner nådegaven å be for syke (1.Kor.12,9.28.30). Og for det tredje kan den som er syk kalle til seg en av lederne i menigheten, slik at han kan salve og be for den syke (Jacob 5,14-15).
Jeg tenker at verset i avslutningen av Markusevangeliet kommer inn under den gaven som er gitt alle kristne, at vi kan be for syke. Når vi legger hendene på noen, så handler ikke det om at det går en mystisk kraft ut av hendene, at bønnen virker ekstra mye. Jeg tror håndspåleggelse handler om at vi markere at nå ber vi for dette konkrete syke stedet. Kraften til helbredelse ligger hos han vi ber til, ikke i selve ordene eller håndspåleggelsen. Så har Jesus gitt oss løfter om at vi skal oppleve helbredelse. Jeg tror vi presser ordet fra Markus 16 for mye hvis vi tenker at dette er et løfte om at alle vi ber for, som vi legger hendene på kommer til å bli friske. Samtidig er det en oppfordring til oss om å tørre å be mer for syke mennesker.

OPKL 515