Har du gjort nok for Gud? (Lukas 17,7-10)

Svein Anton Hansen, Lukas 17,7-10, 14.søndag i treenighetstiden, publ.25.august-21

Hvilket bilde har du av Jesus? Eller, skal vi heller spørre; hvilke bilder har vi av Jesus? For, vi kan fort stå i fare for å lage oss et endimensjonalt bilde av Bibelens hovedperson. Hvor lett har vi ikke for å framstille Jesus som en snill, god og alltid høflig og smilende bestevenn? Jo visst innehar og utstråler Jesus alle disse gode egenskapene. Samtidig – vi trenger å bli utfordret av noen heller tøffe Jesusord, av noen fortellinger som kan rokke ved vårt ofte ensidige og enkle Jesusbilde. Bibelteksten fra Lukas 17,7-10 får oss trolig til å stoppe opp. Denne teksten gir oss grunn til å reflektere over hvilken relasjon Jesus ønsker å ha til meg, hvordan han ser på meg; som en tjener for ham.

Vi leser i Lukas 17,7-10: «⁷ Om en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han så si til ham når han kommer inn fra marken: Kom straks hit og sett deg til bords? ⁸ Vil han ikke heller si til ham: Gjør i stand kveldsmat for meg, bind opp om deg og vær min oppvarter mens jeg eter og drikker – og så kan du selv ete og drikke? ⁹ Takker han så tjeneren fordi han gjorde det som var ham pålagt? Det tror jeg ikke. ¹⁰ Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.»

Relasjonen Jesus og disiplene
Jesus og disiplene hadde et tett og godt forhold. Hans etterfølgere kunne helt sikkert ta opp hva det måtte være av livets vanskelige spørsmål med sin herre og mester. De hadde også lært seg å høre og tåle sterke og utfordrende ord fra ham de hadde valgt å følge. De visste at han var sjefen og at de som etterfølgere var hans tjenere.

I denne bibelteksten tar Jesus opp hva disiplene kan forvente seg som hans tjenere, eller rettere sagt hva de ikke kan regne med. Jesus bruker en kjent situasjon fra datidens samfunn. En husbonde hadde gjerne en eller flere tjenere. Da tjeneren kom inn fra markene etter dagens arbeid, hva kunne han da forvente seg fra sin arbeidsgiver? I følge lignelsen og historien Jesus forteller, virker det som om at ordet «takk» ikke eksisterer. Nei, tjeneren kan ikke regne med umiddelbart å sette seg ned, spise et godt måltid og få høre mange takkens ord.

Denne fortellingen bruker Jesus for å lære disiplene noe om den gjensidige relasjon mellom han som herre og de som tjenere. Ja, vi kan lure på hvilket forhold Jesus ønsker å ha til sine disipler. Det kan ved første øyekast nærmest virke som om han framstår som en slavedriver, en sur og utakknemlig herre. Hvor har det blitt av det nære forholdet der Jesus omtaler disiplene som «brødre» (Matteus 12,48f.) eller «venner»? Jesus sier: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere.» (Johannes 15,15). Her i bibelteksten fra Lukas 17 understreker Jesus nettopp at disiplene er «tjenere» som skal utføre det deres herre og mester bestemmer.

Befaling uten forhandlinger
To ganger i bibelteksten bruker Jesus uttrykket at disiplene skal utføre det om er «pålagt» dem. (v.9 og 10). Og, her er vi ved kjernen og hovedpoenget i teksten. Jesus gav disiplene og alle kristne misjonsbefalingen. «Gå ut i hele verden» (Matteus 28,19) er ikke å forstå som et forslag eller ønske fra Jesu sin side som vi kan forholde oss til akkurat som vi måtte ønske. Misjonsbefalingen er ikke et utkast til avtale som vi kan forhandle med eller diskutere. Nei, den er en ordre, en befaling. Å være en Jesu etterfølger er å være en tjener av verdens frelser. Han kaller oss ikke inn til en fritidsaktivitet, en hobby vi enkelt kan forlate hvis noe mer spennende eller populært dukker opp. Nei, da vi ble kristne fikk vi del i et nytt liv hvor den som bestemmer over våre liv ikke lenger heter «meg» og «min vilje», men Jesus Kristus! Nå har vi fått en ny herre som kan gi oss befalinger og ordrer som passer ham, om ikke alltid vår vilje. Dette passer ikke selvsentrerte og selvopptatte livsnytere. Samtidig vet vi som kristne at nettopp Guds vilje for vår tid, våre penger og våre krefter alltid er det aller beste for oss.

Hva med litt takk?
I fortellingen fra Lukas 17 sier Jesus følgende om herren som bestemmer over tjeneren sin: «Takker han så tjeneren fordi han gjorde det som var ham pålagt? Det tror jeg ikke.» (v.9). Igjen, det kan virke som herren er både sur, lite fornøyd og utakknemlig. Nå sier ikke denne teksten alt om hvilket forhold Jesus og disiplene hadde. Jeg kan vanskelig tenke meg at verdens frelser ikke uttrykte takk til sine disipler for at de valgte å følge ham i stedet for karriere, rikdom og popularitet. Poenget i denne bibelteksten ligger et annet sted.
Vi kan stille spørsmålet slik: Hvem er det som fortjener takk? Hvem har virkelig grunn for å takke motparten? Om nå Jesus har god grunn til å takke oss for timer og krefter brukt på kirke og misjon, så har så absolutt vi i enda større grad grunn til å takke ham for frelsen og nåden. Gud er den som dypest sett både er takkens grunn samt den som fortjener vår takk og tilbedelse.

Rett etter denne bibelteksten leser vi om de ti spedalske som ble helbredet av Jesus. (v.11-19). Alle ti kjente seg takknemlige, men kun en kom tilbake og takket Jesus.
I et større perspektiv har den som har bøyd seg for Jesus, fått sine synder utslettet og dermed blitt frelst for tid og evighet, all grunn til å takke. Alt dette på grunn av Jesu soningsdød på korset. En åpen himmel og en lukket fortapelse kan vi takke og prise kun ham for. Det er tilgitte syndere som skylder Jesus vår tid, våre penger og vår arbeidskraft. Slik sett skylder ikke vår herre oss store takken i sammenlikning med den takken han fortjener. Slik skal vi forstå poenget når Jesus sier: «Takker han så tjeneren fordi han gjorde det som var ham pålagt? Det tror jeg ikke.» (v.9).
Vi må ikke komme dit at vi tenker: «Gud, du er virkelig heldig som har meg og andre som tror på deg!» Nei, vi er de heldige. Tenk at Gud i det hele tatt vil kjennes ved og i sin tjeneste bruke nettopp syndere som oss!

Når har jeg gjort nok?
Jesus avslutter med å si: «Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.» (v.10).

Det lille ordet «nok» kan vi bruke både på gode og dårlige måter. Det er mulig at disiplene tenkte på samme måte som den som har stått på i kirke og for misjonen i mange tiår: «Nå har jeg gjort nok for Guds Rike, kirke og misjon. Nå vil jeg hvile. Nå får andre, helst yngre krefter overta.»

Vel, av og til skal vi med god samvittighet få hvile og koble ut oppgaver knyttet til menigheten. Jesus sa også til disiplene: «kom og hvil dere litt!» (Markus 6,31). Jesus tilbyr hvile. Samtidig sa han «litt», altså ikke for lenge. Hva som er «litt» og «lenge» skal heldigvis få være individuelt å avgjøre.
En tjener kan aldri komme dit at han eller hun har gjort «nok». I Guds Rike vil vi aldri bli ferdige med jobben. Vi kan aldri si at vi har gjort nok for misjonen. Det vil stadig være mer å gjøre og nye kall å gå inn i.

Samtidig - i Bibelen møter vi heldigvis et evangelisk «nok». Det er nok det som Jesus gjorde. Det er nok det som han har sagt. Jesu fullbrakte soningsverk på korset er nok for Gud, og dermed nok for oss. Gud krever ikke mer av oss for å bli hans barn, fordi det Jesus gjorde på korset er nok for Gud. Vår innsats for kirke og misjon blir dermed noe vi opplever oss «skyldige til å gjøre.» Så – ordet «nok» må vi plassere riktig; i evangeliet og ikke i tjenesten.

Historien i Lukas 17 skal derfor lære oss og minne oss på hvilket forhold det er mellom Jesus og hans etterfølgere. Han er herren, vi er hans tjenere. Han bestemmer, vi adlyder ordre. Og når takken skal deles ut, så vil alltid og for all tid Jesus fortjene mer takk fra oss enn den han måtte kunne gi oss.

BS 2134

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hva sier teksten om hvilket forhold Jesus vil ha til sine etterfølgere?
• Tenk over/ drøft forholdet «venn» og «tjener» (Johannes 15,15) i lys av Lukas 17.
• Misjonsbefalingen er noe Jesus har pålagt oss. Hvordan kan vi bli inspirert av befalingen og ikke få et negativt forhold til den?
• Tenk over/ drøft forholdet at vi skal takke Jesus og han bør takke oss.
• Hvordan kan vi bruke ordet «nok» både på en god og en dårlig måte?