Skuffet over andre kristne

Noreapastoren har fått et brev fra en dame som skriver om negative opplevelser hun har hatt i det kristne fellesskapet. Det handler blant annet om kristne venner som har sviktet, slik at hun opplever seg oversett og skuffet. Hennes opplevelser er av en slik allmenn interesse, at vi legger ut hennes brev og vårt svar her. Enkelte setninger i brevet er utelatt for at ikke det skal være mulig å kjenne igjen personen. Damen har gitt sitt samtykke til at brevet og svaret offentliggjøres.

Brev/ spørsmål:

Jeg er en middelaldrende kvinne med et prøvet liv bak meg. Det vil ta for stor plass å gå i detaljer om dette men vil si at jeg ser at noe av prøvelsene var jeg selv skyld i og noe ble påført fra andre.

Det som imidlertid er mitt hovedanliggende er at jeg ofte opplever sekulære mennesker som mer rause, gjestfrie, inkluderende og vennlige enn mange av mine kristne venner. Jeg har venner i begge kretser. Mange av mine kristne venner har såret meg dypt og også sviktet når det virkelig gjaldt. Jeg går fast i en menighet, er i bibelgruppe og er opptatt av bønn og bibel. Jeg kan vel si at jeg alltid har visst veien til Jesus, men ikke ble en bevisst kristen før jeg var voksen. Det som etterhvert har begynt å tære på meg er opplevelsen av å bli utnyttet av kristne (praktiske ting, gjerrighet o.l.) men samtidig ha liten innflytelse i menighet og bibelgruppe. En dame i bibelgruppen sa det var fordi jeg ikke hadde det riktige navnet (min svigerfamilie). Hun mente ikke å såre meg, det vet jeg, men gjorde det allikevel. Indirekte sa hun seg jo enig at hun støttet dette utsagnet. Det har vært flere lignende episoder og jeg kjenner at det tærer på vennskapet. Jeg er liksom god å ha i krise, men ikke "til fest". Da jeg for noen år siden feiret rundt tall var både kristne og ikke kristne venner invitert. Da en av mine gjester senere selv feiret rundt tall ble jeg utelatt.

Det forundrer meg også at penger og ytre status betyr så mye for enkelte kristne, mens baksnakkelse og gjerrighet er helt akseptabelt. Min erfaring i livet er at det neppe er noen synd som har skadet andre mennesker så mye som sladder og baktalelse, men det skal liksom være greit. Fordi alle mer eller mindre lider under den synden? Dette provoserer meg veldig.

Jeg er ingen A4-person, men setter gjensidig respekt veldig høyt. Jeg opplever ofte felleskapet med de kristne som mer et «menigsfelleskap» enn et menighetsfelleskap. Det blir liten takhøyde og trangt i rommet til tider. Vidsynet synes mange ganger å vike for fordømmelse og egenrettferdighet.

Jeg tenker mye på hvorfor det er slik. Det slår meg av og til at kristne syndere som er frelst av nåde, inkludert meg selv, mer eller mindre bevisst kan misbruke Guds nåde i omgang med andre. «Jeg er jo frelst og blir tilgitt uansett, så da får det bare stå sin prøve.» Liksom?

Samtidig vet en jo at kristne blir angrepet av djevelen, på andre måter enn ikke-kristne og kanskje derfor omgås medkristne annerledes? Dette er bare tanker jeg har gjort meg, det har jo og mye med personligheten å gjøre.

Jeg sa innledningsvis at jeg er hardt prøvet i livet. Dette har vært utrolig krevende men jeg har i lidelsen kommet så mye nærmere Jesus og har fått mer livsvisdom enn før da jeg var mer umoden. Dette er min trøst oppi alt det vonde. Kristne er frelste syndere, jeg vet det. Likevel opplever jeg det trist at de ofte er mer ukloke og mindre kjærlige enn verdens barn, selv om det selvfølgelig er mange gode kristne.

Dette var bare noen hjertesukk på noe jeg har kjent på lenge. Jeg er også bevisst på at jeg ikke selv må fordømme og bli bitter på dem som har såret meg, det er jo heller ikke noe åndelig. 

Jeg klamrer meg til Salme 73,28 («Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud. Jeg tar min tilflukt til Herren Gud for å fortelle alle dine gjerninger») og til å telle alle velsignelser Gud har gitt og fortsatt gir meg. 
 

Svar:

Hei og mange takk for tankene og opplevelsene du deler med meg. Takk for at du så ærlig også skriver om skuffelser over andre kristne venner, hvordan du opplever at de i årenes løp har behandlet deg. Samtidig understreker du at noen av prøvelsene i livet har du selv skyld i. Det kan ikke jeg dømme om. Men det forteller meg at du også klarer å se et større bilde, at livet ikke er svart-hvitt når det gjelder vanskeligheter og prøvelser en opplever. Det å reflektere over negative erfaringer i livet, er både vanskelig men også nyttig. Hva har jeg selv skyld i, og hvilke smerter har andre påført meg? Ikke minst vil det være avgjørende for selvbildet og selvrespekten å være klar over hva andre har skyld i og ikke jeg selv. Vi skal ikke bære skylden for hva andre har gjort mot oss.

Venner med hverdagssynder
Ditt hovedanliggende og tydeligvis store dilemma er opplevelsen av at kristne venner har oppført seg dårligere enn dine ikke-kristne venner. Ikke det at vi skulle vente oss noe annet fra ikke-kristne venner. Men, vi har all god og bibelsk grunn til å forvente at bekjennende kristne skal legge listen enda høyere for liv og oppførsel. Det handler om samsvar mellom liv og lære, om et liv i helliggjørelse, hvor Jesu sinnelag får prege oss mer og mer som årene går. Du skriver om baksnakking, gjerrighet, sladder, ytre status, fordømmelse og egenrettferdighet. Her er det mange «hverdagssynder» kristne skulle vokst bort fra siden man lever med Den Hellige Ånd i hjertet. Vi kan selvfølgelig aldri bli kvitt synden nettopp på grunn av vår syndige menneskenatur. Men jo lengre jeg lever med Jesus, jo mer skulle jeg preges av Åndens frukter (Gal.5,22ff.) og ikke av det som kommer fra min onde natur (Gal.5,19-21).

Følelsen av skuffelse
Jeg verken skal eller kan finne årsakene til at disse «hverdagssyndene» tydeligvis preger noen av dine kristne venner. Det som jeg likevel ser av det du skriver, er hva disse opplevelsene har gjort med deg, ikke minst følelsesmessig. Du skriver selv at du opplever deg såret og sviktet, utnyttet og utelatt. Summen av de negative opplevelsene heter skuffelse. Hvem blir vi sinte på og skuffet over? Jo, de som står oss aller nærmest, de vi med god grunn kunne forventet en annen oppførsel fra. Fremmede og ukjente folk blir vi sjelden eller aldri sinte på. Som kristne har vi det viktigste i livet felles. Bibelen sier at vi som tror på Jesus har blitt søsken og tilhører Guds familie. Når jeg tilhører en familie, så er jeg regnet med. I alle fall burde jeg forventet å være regnet med. Vi trenger alle både å se og bli sett. Tydeligvis har du erfart noen ganger at dine kristne venner ikke så deg, ja, kanskje de tok deg for gitt? Du var god nok når «skittjobbene» (mitt uttrykk) skulle gjøres, men ble utelatt «til fest» (ditt eget uttrykk). Vi skal ikke ha mange slike opplevelser før det gjør noe med selvbilde og selvrespekt. Hvordan ser andre på meg? Kanskje bare som en tjener, en som de trenger når «skittjobbene» skal gjøres. Blir jeg sett for den jeg er, eller bare sett for det jeg gjør, sett som en «tjener»? Fasiten på det spørsmålet vil blant annet avsløres når det inviteres til «fest». Den som over tid opplever seg utelatt og glemt, vil med god grunn kjenne seg både såret, sviktet og skuffet.

Mening eller menighet?
Du har videre en interessant refleksjon over hva en menighet er. Du skriver: «Jeg opplever ofte fellesskapet med de kristne mer som et «meningsfellesskap» enn som et menighetsfellesskap.» Dine erfaringer tilsier at du tidvis har erfart «liten takhøyde og trangt rom.» Som kristne kan vi stå faren for «å akke oss sammen». Vi klager og akker oss over alt som er galt i verden. Og, sikkert ofte med god grunn. Problemet er bare det at vi da så fort blir blinde for synder i eget liv og menighets-livet. Så ender vi opp både som fordømmende overfor andre mennesker og egenrettferdige. De siste er oftest det vi minst får øye på. I stedet skulle det å være menighet handle om å komme sammen for å bekjenne troen og tilbe Jesus, samt bekjenne synder for hverandre.

Hva gjøre?
Hva kan du gjøre slik situasjonen er? Det er både et stort spørsmål og kanskje enda vanskeligere å svare på. La meg likevel nevne noen muligheter du kan vurdere. Kanskje har du allerede prøvd noen av dem?

1. Bønn. Be over situasjonen. Be alt godt for dine kristne venner. Forbønn er en god medisin både mot «hat» og mot å havne som en bitter person.
   Be videre om muligheten til å ta opp vanskelige opplevelser med enkeltpersoner som har såret deg. Be om muligheten til å ta opp vanskelige sider ved livet også i bibelgruppa.
2. Snakke med. Ta opp de vanskelige opplevelsene med menighetslederen, presten eller en annen kristen leder du har tillit til. Det kan være at du selv også trenger å ha et menneske du kan bearbeide følelsene dine med. Sår livet har gitt oss kan gro bedre og raskere når vi går til sjelesorg.
   Kanskje du kan lete og finne noen andre kristne å snakke med som har tilsvarende opplevelser som dine. Du kan oppleve deg forstått.
   Kanskje du på sikt kan og må konfrontere noen kristne venner (enda en gang) med hva du opplever de har gjort mot deg. Et vennskap som ikke tåler ærlige tilbakemeldinger, er et vennskap vi kanskje ikke skal samle på.
3. Bygge relasjoner til dine ikke-kristne venner. Ikke for å snakke ned dine kristne venner, men for å ha flere å støtte deg til. Som kristne trenger vi også ikke-kristne venner. Å være «verdens venn» (Jakob 4,4) er noe annet enn å ha «venner i verden».
4. Bytte menighet? Dette avhenger av størrelsen på stedet du bor, hvor mange menigheter det er å velge blant. Men muligheten bør man ha tenkt gjennom. Den nye menigheten man bytter til er garantert heller ikke fri for negative opplevelser.
5. Tilgi. Dette kan og bør det sies mye om, mer enn det jeg her skriver. Å tilgi skal ikke være noe vi lettvint gjør. Mener vi det ikke, så la det heller være. Noe av det fine med tilgivelse er at det også setter oss selv i frihet. Bitterheten kan enklere slippe taket.
6. Overlate til Gud. Når jeg tilgir overlater jeg et annet menneske til Gud. Jeg kan si at jeg selv synes det er vanskelig å tilgi og glemme, men nå overgir jeg dette mennesket jeg selv sliter med, til deg Gud.
   Så kan vi, som du selv avslutter brevet med, hvile i tryggheten i at Gud ser nettopp min sak (Salme 73,28).

OPKL 517

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren