Vanskelig å ikke synde, hvorfor?
CCL/pixabay

Vanskelig å ikke synde, hvorfor?

"I Bibelen står det at man vil bli virkelig fri dersom man tror. Hvorfor er det da så vanskelig å holde seg unna synd, selv om man ikke ønsker å synde?" Spørsmålet og utfordringen om ikke å synde opptar nok flere enn eleven ved den videregående skolen som sendte inn spørsmål om hvorfor det er så vanskelig å holde seg unna synd, selv om man ikke ønsker å synde.
Av Svein Anton Hansen, publ. 7.sept.-18

Alle kristne har vi erfart at synden henger mer fast i og ved oss enn vi liker å tro og innrømme. Jeg hadde bestemt meg for å slutte med det ene og det andre, men tar meg selv i fortsatt å gjøre det etter mange år som kristen. Bibelen sier jo at når jeg tror på Sønnen, så er jeg virkelig fri (Johanns 8,36). Samtidig opplever jeg meg ikke mere fri enn at enkeltsynder har blitt til «vanesynder». Jeg gjør syndene om og om igjen, selv om jeg ikke vil det. Dette gjør meg så frustrert som kristen.

Illusjonen om full frihet
Det ligger i vår menneskelige natur at vi ønsker å være mest mulig frie og uavhengige. Vi vil være oss selv, fri fra regler og andres krav. Men å være fri uten grenser, det forblir en illusjon, kun en teoretisk tanke. For vi trenger grenser. Bare tenk på trafikken. Trafikkreglene begrenser vår frihet til å kjøre som vi vil, men skaper en trygghet for alle trafikanter. De som virkelig vil bli frie fra alt og alle, ender fort opp som ensomme mennesker. Så ønsket om å være helt fri og gjøre hva vi vil, blir med drømmen, et urealistisk håp.

Av og til snakker vi kristne om at vi har «fri vilje». Vel, på mange områder i livet kan vi fritt velge hvilke lover vi vil følge. Men virkelig «fri vilje» til å velge mellom godt og ondt, det har vi egentlig ikke. Alle mennesker har en ond lyst i sitt indre. Denne lysten til å synde forsvinner ikke når vi blir kristne. Paulus skriver om denne syndelysten i Romerbrevet 7,14-25. Han – som alle kristne – erfarte at det han ønsket å gjøre, det gjorde han ikke. Og, det han ikke ønsket å gjøre, det gjorde han. Hvorfor? Fordi hans - og vår - syndenatur fortsatt spilte han et puss, fortsatt ikke hadde sluppet taket. Denne erfaringen gjør at en kristen kan kjenne seg frustrert. Hvorfor blir jeg ikke bedre? Hvorfor gjør jeg fortsatt disse syndene etter alle år som en bekjennende kristen? Hvorfor opplever jeg ikke mer seier over synd? Har du erfart dette, så kjenner du på syndens daglige plage. Og, hvis jeg da ikke kjenner til en sunn bibelsk teologi om menneskenaturens syndighet, så kan jeg ende opp med å tro at jeg ikke lenger kan være en kristen når jeg fortsatt kjenner lysten til å synde.

Virkelig fri
«Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» sier Jesus i Johannes 8,36. I versene foran snakker han om at den som blir i hans ord, altså i Bibelen, virkelig er hans disippel. Denne skal kjenne at sannheten gjør ham virkelig fri. Mens den som gjør synd blir syndens trell. Jesus snakker altså om et åndelig slaveri hvor syndens lyst har blitt min herre, og jeg ikke følger Guds vilje.

Naturlig nok tenker vi at å være fri er det samme som å ikke være bundet til noe eller noen. Virkeligheten er nok heller at vi ikke kan være totalt ubundne. Noe eller noen kommer vi til frivillig eller ufrivillig å binde oss til. Mange mennesker tror på en frihet uten Gud, og at det er den som er kristen som er bundet til lover og bud. Den som frigjør seg fra Gud og kristen tro og moral, vil i stedet bli bundet av noe annet. Man ender opp med en annen «gud». Dette kan være en selv, andre mennesker og deres meninger, det til enhver tid «politisk korrekte», ateisme eller materialisme.
Som en kristen har jeg fritt valgt å binde meg til Jesus og Bibelen. Jeg har blitt Guds tjener og slave. Jeg er merket som Guds eiendom. Dermed har jeg fått en ny og annerledes frihet enn den andre tror de har når de vil løsrive seg fra Guds vilje.

Å synde eller leve i synd
Spørsmålet som ble stilt er hvorfor det er så vanskelig å holde seg unna synd når man ikke ønsker å synde. Du vil ikke baktale, men forteller noe stygt om en annen likevel. Du vil ikke sluntre unna bibellesning og bønn, men du velger likevel det som er kjekkere i øyeblikket. Du vil ikke lure venninnen din, men finner på en unnskyldning for å komme unna avtalen dere har. Du ønsker ikke å se på nakenbilder, men nettsiden blir åpnet og øynene dras mot nakenbildene. Hvorfor er det slik?

Her må vi holde to tanker i hodet samtidig. For det første så bærer også kristne med seg en syndig menneskenatur som har for vane å synde. Samtidig har en kristen fått en ny natur som elsker å gjøre Guds vilje. Som en kristen har jeg fått en ny vane, å følge Guds vilje. Bibelen snakker om forskjellen på å synde og det å leve i synd. Disippelen Johannes skriver om denne forskjellen i sitt første brev.
I kap. 1,8-10 står det: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.» Altså, som kristen kan jeg ikke si at jeg ikke synder.
Går vi derimot til kap. 3,6 og 9 så skriver Johannes: «
Hver den som blir i ham, synder ikke. Hver den som synder, har ikke sett ham eller kjent ham ... Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd. For det Gud har sådd i ham, blir i ham. Han kan ikke synde, fordi han er født av Gud.»
Hva mener Johannes med uttrykkene «synder ikke» og «gjør ikke synd»? Han skriver jo i kapittel 1 at alle kristne synder. Johannes ønsker å få fram at også en kristen gjør synd, men han lever ikke i synden, han har ikke for vane å følge syndelystene. En kristen gjør enkeltsynder, men pleier ikke å leve i og forsvare syndene han har gjort. Synden er ikke en kristens vane. Forskjellen kan vi få fram på følgende måte. Jeg kan si: «jeg kjører bil til jobben.» Det betyr ikke at jeg kjører bilen akkurat nå, men at jeg har for vane å kjøre bil. Det er noe jeg pleier å gjøre. Så når Johannes skriver at en kristen «synder ikke», så mener han at en kristen ikke har for vane å synde, selv om han gjør enkeltsynder. En kristens vane er å følge Guds vilje, ikke å følge lysten til å synde.
Derfor opplever en kristen det vanskelig å holde seg unna synd, selv om han ikke har lyst til å synde. Vi kan gjøre enkeltsynder, men vi har ikke for vane å følge den syndige lysten i hjertet. Hadde vi for vane å følge de, så hadde vi neppe tenkt over problemstillingen om hvorfor det er så vanskelig å holde seg unna synden.
Enkeltsynder har en lei tendens til å ende opp som «vanesynder». Du prøvde å slutte med det ene og andre, men det var vanskeligere enn du trodde. Prøv å slutte med en av dine «yndlingssynder», så kjenner du hvor vanskelig det er å bli kvitt synden.

Skyld og makt
Som kristne har vi fått Den Hellige Ånd i våre hjerter. Han peker på og avslører synder vi har. Men, så peker han heldigvis på Jesus, på hva han har gjort for at vi kan bli kvitt det onde. Synd er både skyld og en makt. Syndens skyld tok Jesus bort på korset. Dette kan vi erfare når vi bekjenner og angrer det gale vi har gjort: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (1.Joh 1,9). Samtidig er synden en makt. Og kraften i denne makten vil vi kjenne og erfare så lenge vi lever. Derfor blir vi så frustrerte når vi opplever det så vanskelig å holde seg unna synder, selv om vi egentlig ønsker å slutte med syndene. Så er det slik at jo mer Guds Ord og Den Hellige Ånd får makt over oss, jo mer vil syndens makt avta.

OPKL 519 og BB 024  

Powered by Cornerstone